Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

Utadvent men introvert

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på meg selv. Denne navlebeskuende aktiviteten kommer av en økende opplevelse av å falle utenfor.

Jeg har det man kaller en introvert personlighet. Men jeg er en utadvent person. Disse to er ingen motsetninger, men byr på en del utfordringer.

Jeg er en person som ikke behøver å snakke for å fylle stillheten. Der andre kanskje føler et ansvar for å bryte den pinlige stillheten, kan jeg nyte den og synes at den er fin. Jeg åpner helst munnen for å uttrykke saker som jeg føler er viktig eller interessant å meddele. Og jeg har lite sans for å ødelegge den deilige stillheten med tomme ord og fraser. Selv om jeg selv gjerne bryter stillheten når jeg ser at den andre trenger det.

Lange tanker
Hvis du vil ha raske og lette svar, så bjeffer du opp feil tre – som det heter på engelsk. Spør du meg om noe, går jeg inn i tenkemodus. Jeg veier argumenter opp mot hverandre. Vrir og vrenger problemstillingen. For meg er virkeligheten kompleks og sammensatt, og fortjener en skikkelig analyse. Og etter en slik prosess kommer gjerne et svar som har ulike betingelser og heftelser ved seg. «Påden ene siden, påden andre siden…» Skal man løse noe, så skal det løses skikkelig og med omhu. Jeg har lite sans for raske svar fra hofta og bastante meninger. Det forteller meg at vedkommende ytrer gjerne ikke har tatt seg bryet med å analysere skikkelig. Men ikke alt er egnet for analyse. Av og til er et raskt «ja» eller «nei» nok.

Noen anser meg som kritisk fordi jeg ser på både fordelene og ulempene av en situasjon eller problemstilling. Dette synes jeg i beste fall er unyansert. Mange jeg diskuterer med tenker enten i svart eller hvitt. Om det er rett eller galt. Hvis jeg ytrer et standpunkt i den ene eller andre retningen, tolkes dette av mottaker som om jeg står for det synet argumentet representerer. Dette til tross for at jeg understreker, gang på gang, at jeg ikke har falt ned på noe eller ikke står på den ene, den andre eller den tredje siden – om det så gjelder innvandring, om virkeligheten er en sosial konstruksjon, den nye traseen til E39, hvilken is som smaker best eller konflikter i midtøsten. Jeg forsøker etter beste evne å belyse saken fra ulike hold. Forstå alles perspektiv, og forutse konsekvensen av en handling eller tanke. Da ender man opp med alle sjatteringer av fargene imellom.

Ensom med andre
I sosiale lag blir samtaler ofte for intetsigende for meg. Det blir en del tomprat. Den leken mestrer jeg hvis jeg vil, men det er anstrengende og energikrevende. Derfor finner jeg meg pauser eller aktiviteter hvor jeg kan trekke meg unna og gå inn i meg selv for å hente ut energi for en runde til med smaltalk.

Ulempen er at hvis jeg ikke får meg noen minutter med «meg» tid, faller jeg inn i meg selv og blir stille og tenksom. Dette er det mange som opplever som frekt eller blir nervøs av. Ikke ta det personlig, kjære du. Jeg synes at smaltalken din er like kjedelig som hos din sidemann, eller hvem som helst sin smaltalk for den del. Inkludert min egen. Men så lenge jeg får meg en pause i ny og ne, kan jeg danse smaltalkdansen hele dagen gjennom.

Jeg trenger i liten grad sosial kontakt. Dette fordi jeg trives i eget selskap. Misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på folk rundt meg, og jeg er svært glad i å være med andre mennesker. Men sosial kontakt er ikke et behov som jeg innehar. Ensomheten er derimot et behov som må dekkes for at jeg skal fungere med andre.

Ulempen med dette er at jeg gjerne foretrekker mitt eget selskap foran andres. Det betyr igjen at jeg har vansker med å beholde relasjoner fordi jeg ikke er flink nok å følge opp disse. Og helt ærlig trenger jeg her et spark i ræva fordi jeg lett blir for glad i ensomheten og mine egne tanker. Det kan jo av og til bli litt for mye av det gode.

Om å falle inn i egne tanker
Men én ting glemte jeg å nevne ovenfor. Jeg kan under samtaler falle ut hvis du sier noe spennende eller interessant. Dette kan være et perspektiv som er nytt eller en tanke som må forfølges, vrenges, vris og analyseres. Det skjer uten at jeg selv er det bevisst. Assosiasjoner og perspektiver raser gjennom hodet mitt med en slik kraft at all min energi brukes til dette arbeidet. Følgelig ramler jeg ut av samtalen. Og følgelig oppleves dette rart for min(e) samtalepartner(e). Som regel beklager jeg og har noen standardfraser jeg leverer for å glatte over hvis nødvendig. Det dekker som regel over det verste.

Like vel synes jeg dette er synd. Ikke en synd som i religiøs forstand, men fordi grunnen til at jeg faller ut egentlig er et kompliment til deg. Du har sagt noe som jeg mener verdt å bruke tid til å fundere på. Men slik oppleves det ikke for den som jeg snakker med. Kanskje blir min samtalepartner forvirret, indignert, eller lusker slukøret unna. Vi er alle fanget av sosiale konvensjoner.

Ikke rom for tenksomhet i ADHD-samfunnet
På jobb og i sosiale lag støter jeg på folk som ikke forstår at jeg trenger tid på å fundere. Ofte nektes jeg det handlingsrommet og tiden jeg trenger for å gruble meg ferdig. Eller jeg møter irritasjon og sinne fordi jeg trenger å tenke meg om eller belyse problemstillinger fra ulike hold. Men resignasjon og irritasjon er reaksjoner som oftest dukker opp.

Med alderen føles min introverthet som en byrde, heller en en berikelse slik jeg anså den som i hine hårde dager. Samfunnet krever større grad av overfladiskhet. Det er ikke rom for de lange tankene. Alt skal komme ferdig pakket og klart med sløyfe på. Og det i går.

En signifikant andre
Heldigvis har jeg funnet jeg en som elsker meg for den jeg er. Hun er tålmodig med meg når jeg ramler ut av samtaler, eller hvis jeg plutselig blir fraværende og går uten å tilkjennegi hvorfor. Hun lar meg ha min ensomhet, og tolererer at jeg vandrer uten mål og mening i hagen mens jeg mumler med meg selv til naboenes forlystelse/forskrekkelse.

Å være introvert er krevende, til tross for at man er utadvent. Da er det viktig at man har noen som forstår deg og gir deg spillerom. Og det er på langt nær noen selvfølge i dagens kjatrende kjas og «easy fix» mentalitet.

Knokkeldamen

På en av de mange regntunge dagene i Bergen stod en litt værbitt og jobbsliten Fimreite og vaglet.

Fraværende vandrer øynene mine mot folk som halser forbi eller venter på bussen, for så å raskt bli løftet opp mot bussene som kommer buldrende rundt hushjørnet ved Galleriet. Øynene mister interessen etter å ha sjekket nummeret på bussen, og de fortsetter å vandre fra folk til folk, uten å egentlig se.

Bussen merket med 5 Åsane Terminal O/Eidsvågneset stopper, og folk halser ivrig mot dørene for å unnslippe regnet. En klump av stampende mennesker danner seg rundt døren, men ikke så tett at de skumpler borti hverandre. Det er en tilbaketrukken iver rundt bakdøren.

Fremdøren står derimot vid åpen, fri for hinder av stampende mennesker. Resolutt tar jeg sikte på det gapende hullet i busssiden, stiger på, nikker til bussjåføren og lar øynene ta et sveip over innsiden av bussen etter et ledig sete. Jeg svinger meg inn i et sete som er vendt bakover.

Med ett møter jeg øynene til alle som har steget på. Setet jeg har satt meg i er opphøyet og lengst fremme i bussen. Alle de trøtte og slitne menneskene på vei hjem åpenbarer seg foran meg, og med ett blir jeg bussens naturlige midtpunkt.

En umulig oppgave har blitt tildelt en som liker å studere folk. Jeg må finne et punkt å stirre mot som ser passelig tilfeldig ut, samtidig som de andre passasjerene ikke opplever at det er det jeg prøver på. De andre passasjerene anstrenger seg for å ikke glo på meg. Merkelige og flakkende blikk, usikkerhet, flauhet. Ja, det meste av menneskelig uttrykk innen beklemt sosial usikkerhet utspiller seg som et taust teater fremfor min pidestall av plast trukket i syntetisk stoff.

Men jeg feiler oppgaven like fort som den ble meg tildelt. For en armlengde unna, vendt mot meg, nærmest vinduet, sitter det en dame som fanger interessen min. Ikke med det første, ikke med det andre, ikke med det tredje, men ved det fjerde sveipet innser jeg at det er noe veldig interessant med akkurat denne damen.

En eldre dame setter seg ned i setet ved siden av henne. Den eldre damen ser opp på hun som allerede sitter der med et tiggende hundeblikk og et håpefullt smil. Det er en gest som bærer håp om anerkjennelse og aksept. De hvite krøllene danser mens hun setter seg ned.

Men anerkjennelsen kommer ikke. Ikke bare uteblir den, men damen ved vinduet skjærer et uttrykk i forakt. Hun lener seg nærmere vinduet i tydelig irritasjon over nærværet av den andre. Jeg vet ikke om det var innbilning, men en liten brøkdel av et sekund ser jeg et trekk av usikkerhet fra den eldre damen. Men jeg er ikke sikker, for hun virker med ett mild og samlet der hun sitter og ser fremover i bussen. Nei, kanskje det bare var hjernene min som spilte meg et puss. Kanskje den gamle damen ikke hadde merket seg med den kalde mottakelsen fra den andre.

Men det var denne hendelsen, i dette sekundet, at min interesse for damen nærmest vinduet ble vekket. For hun var ikke det hun ga uttrykk for å være.

Ved første øyekast virket dette som en dame i begynnelsen av førtiårene. Langt hår satt opp i en hestehale på en ungdommelig måte, og klær med moderne snitt. Hun satt der med en gortex-jakke av typen Bergans eller NorthFace. Merket er ikke relevant. Hun satt med bratt rygg, tydelig sprek og full av pågangsmot. En ungdommelig holdning. Kanskje til og med sterk. Alt med holdningen hennes og klesstilen skulle tilsi at hun var i slutten av tredveårene eller i begynnelsen av førtiårene. I det minste ved første øyekast.

Men det var her det stoppet. For håret var grått og slitt, tydelig tæret av tid. Huden var rynket som gammelt lær: Blek med brune flekker som enten kunne være fregner, eller leverflekker. To blå øyne som lynte bittert ut over to skarpe og uthulte kinnben. Hendene hennes lå foldet i fanget, hvite og brunflekket.

Jeg kunne telle hver blodåre som stakk ut fra håndbaken hennes. Blå ormer som slynget seg intrikat under huden. Og fingrene var kanskje det mest spennende av alt. De så ut som om alt kjøtt var skrapt av dem, og at knokene var blitt malt med hvit farge og flekker for å skape inntrykk av hud. Når hun bevegde fingerleddene var de som store kuler som var satt på tynne stilker. Det var et under at de ikke skrek og knirket mens hun bevegede dem.

Så der satt jeg: På en buss, på vei hjem fra jobb. Og jeg klarte ikke å se om det var en dame i begynnelsen av førtiårene som hadde levd et hardt liv, eller en gammel dame som holdt seg godt, som satt på setet nær vinduet. For hvert stjålne blikk og skjulte vurdering ble jeg bare mer og mer forvirret. For meg var hun knokkeldamen. Og det var kanskje nok.

Twist & shout


Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

«Nå skal vi lage en åpen plass her foran kateteret» sier jeg. Elevene i femte klasse ser sløvt opp på meg fra RLE-bøkene. Litt etter litt setter massen seg i gang, og de fremste pultene blir skjøvet ut til sidene. «Alle pultene bakerst skal helt inn til veggen» sier jeg. Og igjen setter massen seg i bevegelse. Noe småprat kommer fra undrende barnemunner. En del spørsmål blir rettet mot meg. Men jeg svarer ikke. Litt spørrende ser elevene mot meg der jeg står ved kateteret. Og det er da, helt plutselig, at jeg kaster en håndfull Twist inn blant elevene.

Først står de der forvitret – nærmest lamslått – før de kvikkeste forstår at her er det godterier å få. Og da – med ett – eksploderer klassen i et forferdelig leven. Små armer og bein hiver seg rundt etter de små innpakkede sjokoladene. Så kommer en ny ladning med Twist fra kateteret, så en ny, så en ny. Helt til twistpakken er tom. Sakte men sikkert faller klasserommet til ro. Det er ikke mer Twist å få.

Noen elever har fått mange Twist, andre elever har fått lite. Det er ikke en rettferdig fordeling av godene. Noen elever er lei seg fordi de har fått feil type Twist, og er i ferd med å få et sammenbrudd. Men løsningen er nær.

«Har alle fått Twist?» spør jeg? De fleste nikker og prater i munnen på hverandre. Noen er ivrig etter å formidle det de har på hjertet. Andre krangler. «Er det noen som ikke har fått Twist?» spør jeg. Jeg får mange svar på en gang: «Jeg har ikke fått den jeg vil ha!» eller «Jeg har ikke fått så mange som den og den!». Noen elever velger å komme til kateteret, og på den måten søke hjelp av meg gjennom kaoset. Andre trekker seg unna, og setter seg på plassen sin. Enten for å surmule eller for å glede seg over Twist-fangsten.

«Nå setter vi pultene på plass, og så setter vi oss ned» klarer jeg etter gjentatt forsøk å få formidlet gjennom all surringen. Etter en stund har alle elevene satt seg. Så kommer beskjeden. «Da må vi bytte med hverandre slik at alle blir fornøyd». Beskjeden er overflødig. Elevene har har forlengs begynt forhandlingene, og Twistbiter bytter hender.

Noen elever løper rundt og er flinke til å bytte, andre sitter stille og venter på at noen skal komme til dem. Noen synes at det er urettferdig at de selv har så mange, og forbarmer seg over dem som har lite. Andre gjemmer unna deler eller hele fangsten og slik får de flere biter.

Andre, unna mitt blikk, bruker Twisten som betalingsmiddel for sosiale gjenytelser og avtaler. Kanskje de kjøper seg noen venner med å gi fra seg Twisten, eller kanskje de får viljen sin når det gjelder hva de skal leke når skolen er slutt.

Et marked har oppstått i klasserommet, valutaen Twist får ulike valører ut fra hvor høyt den enkelte eleven verdsetter sjokoladebiten. En elev liker Kokosbitene og bytter til seg en kokkosbit for en Japp- og en Daimbit. Andre profitterer på dette og forhandler til seg gode betingelser, mens atter andre har sterk rettferdighetssans og vekter en bit for en bit. Andre går for langt og får ikke gjennomslag for bytteprisen sin og må senke kravene til neste handel.

Noen av elevene rører ikke Twisten, men gjemmer disse unna til senere. Andre elever begynner å spise med en gang de får anledning, og stirrer med et lengselsfullt blikk på de tomme Twistpapirene foran seg på pulten. Andre elever sorterer Twisten syrlig i systemer foran seg i den rekkefølgen han eller hun ønsker å fortære disse i.

Når det sluttes av og elevene skal gå hjem er de uten Twist. Da er det en av elevene som tar frem Twisten som er gjemt unna, og deler ut til de som vil ha. Og det uten å ha spist en eneste bit selv. Noen elever tar grådig for seg og går hjem med magen full av sjokolade. Andre takker høflig nei, selv om du ser at de har lyst på mer. Atter andre slikker seg fornøyd rundt munnen etter å forsynt seg av Twisten i gangen, tatt imot ekstra Twist fra medelever som trodde de ikke hadde fått, og begir seg fornøyd hjem og gleder seg til å spise de bitene som er gjemt unna i sekken.

Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

Derfor skal du elske misunnelse

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Etter å lurt og lirket en stund kom det frem at elven ikke ville bli med meg ut fordi noen andre elever hadde «slengt med leppa». Dette oppstod som regel da eleven ivrig hadde lagt ut om hva vi hadde funnet på mens de andre hadde jobbet med fag. Eleven var svært frustrert.

«Men de andre er jo bare misunnelig», fortalte jeg eleven. «Det er jo det som er problemet!», svarte eleven surt, som om jeg ikke forstod noen ting. Og det stemte jo på en måte.

Jeg og eleven hadde en felles forståelse av et problem, vi brukte også samme ordene, men vi la noe helt forskjellig i tolkningen av det.

For eleven var misunnelse noe slemt og dårlig. Det var en negativ oppmerksomhet som var plagsom og ekkel. Misunnelse var altså noe slemt som gikk utover eleven, og som gjorde de andre elevene slemme. Eleven hadde et svært negativt syn på det hele, og begynte derfor å nekte å gjøre ting som denne hadde lyst til.

I mitt hode var misunnelsen fra de andre et kompliment til eleven: At de andre elevene ville gjøre det samme. I stede for å tolke irritasjonen til de andre som en trussel eller som noe slemt, så jeg på dette som en anerkjennelse av eleven som ble med meg ut for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole.

Personlig anser jeg misunnelse som det ypperste kompliment jeg kan få. At andre ønsker seg det som jeg har eller er, er kanskje den største hederen andre kan gi meg. For meg er det en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig i forhold til andre, side de ønsker dette så forferdelig mye at de misunner meg det. Og hvis de også viser at de er misunnelig, så koser jeg meg godt.

Jeg og eleven satt og diskuterte dette med hvordan vi kunne se på misunnelse resten av timen. Til slutt ble vi enig om at selv om det var ubehagelig å bli utsatt for andres misunnelse, så var det jammen meg flott også. Etter denne samtalen hadde jeg ikke lenger problemer med å få denne eleven med meg ut.

Skal vi melke en moral ut av denne hendelsen, så må det bli noe slik som: «med å se positivt på ting, så får man det så mye bedre med seg selv og andre.» …eller noe i den dur.
Eller hva tenker du?

PS. Jeg måtte selvfølgelig ta en alvorsprat med elevene som hadde slengt med leppa.