Kim Jung-uns narrespill

Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?

Narren var i føydale tider en aktet person ved hoffet. Han var den som kunne komme med skjemt om kongen uten at det ble regnet som fornærmelse. Innenfor visse grenser.

20180109_113327.jpg

Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Å være narr var ofte en kort karriere. Og narren kunne risikere å bli et hode kortere.

Narren og bjellene
En narr av i dag finner vi på den internasjonsle scenen kroppsliggjort av Nord Koreas statsleder Kim Jong-un.

Kim Jong-uns narrebjeller er atomvåpen og ballistiske missiler. Og det gir et lite og ubetydelig land i alle henseelser en oppmerksomhet som er en supermakt verdig. Nordkorea veier ikke tungt økonomisk eller politisk. Men får en internasjonal behandling som om de var det. Det er narrebjellene som gjør jobben ved FNs hoff.

For narren selv er disse bjellene kjærkommen. Beleiret av fiender, i det minste i eget bilde, er avskrekking den Nordkoreanske strategien for å overleve i et ugjestmildt klima. Nordkorea satser tungt på avskrekkende våpen og et formidabelt forsvar. Den nordkoreanske hæren er den fjerde største i antall i verden. Men en stor flokk med underernært kanonføde med dårlig utstyr virker i liten grad avskrekkende.

Det som gir Kim Jong-Un sin internasjonale pondus er Nord Koreas påståtte kjernefysiske muskler.

Forskere som Halvor Kippe ved Forsvarets Forsknings Institutt, mener at sansynlighten for at Nordkorea har utviklet kjernefysisk stridsevne er svært høy. Prinsippene for hvordan å lage slike bomber er godt kjent, men å ha nok materiell til å lage slike våpen tar tid og krever teknologi.

Bombene må være små og lette nok til å bli plassert i nesen på et ballistisk missil. Deretter må bomben tåle å bli fraktet i høy hastighet, høyt opp i atmosfæren, og må tåle store temperatur- og trykkforskjeller. Den siste utfordringen er å detonere bomben over målet. For å få dette til trenger man teknologi. Mye teknologi.

Den kalde krigen
Tilbake i 1956 hadde Nord Korea god tilgang på sovietisk teknologi. Soviet startet opplæringen nordkoreanske forskere og leverte ulik teknologi i atomkappløpet mot USA. Sovietisk teknologi var ledende både når det gjelder atombomber og leveringssystemer. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut fra Nord Korea etter en politisk konflikt med Kina i 1972, ble Nord Korea knytter opp mot Kina. Kina ble atommakt i 1956.

Raskt frem i tid, og etter en kort periode med fredelig tilnærming takket være den Sør Koreanske solskinnspolitikken, kom en ny periode med eskalering mellom Nord- og Sør Korea. I 2006 begynte Nord Korea å teste balistiske missiler som en reaksjon på Sør Koreas hardere linje mot landet. Dette var av type kortdistansemissil.

Første atomrøvesprengning
9. oktober samme år annonserte Nord Korea at de hadde foretatt en vellykket underjordisk atomprøvespregning. Seismiske målinger viste at sprengningen tilsvarte 500 tonn med TNT. Dette var så besjedent at om det var en prøvesprengnig i det hele tatt, var det en mislykket en. Nyheten om en prøvesprengning ble møtt med stor skepsis internasjonalt.

I 2007 ble videre atomspregninger og atomvåpenutvikling angivelig lagt på is som et resultat av forhandlinger. En av mange forklaringer på hvorfor Nord Korea gikk med på en slik avtale, var at de ikke hadde resursene som var nødvendig for å bygge en fungerende atombombe.

Den neste prøvespregningen kom i 2009, og ble beregnet tilsvarende 2,4 kilotonn TNT med bakgrunn i seismiske målinger. Til sammenligning hadde bomben som ble sluppet over Hiroshima i Japan i 1945 en styrke tilsvarende 16 kilotonn

Det er nærliggende å tro at prøvespregningene i 2009 kom som en maktdemonstrasjon i maktvakumet som oppstod da Kim Jung-il fikk slag i 2008. Da prøvespregningen fant sted ble det gjort forbredeler for at Kim Jong-un skulle overta.

Etter dette har Nord Korea foretatt to vellykede prøvespregninger.

Interkoninentalt leveringssystem
I 2009 og i 2012 ble det foretatt to mislykkede oppskytninger av potensielt interkontinentale missiler. Den 12. desember 2012 klarte Nord Korea å skyte en sattelitt i bane rundt jorda, og slik demonstrere en potensielt våpenplattform som kan nå fastland USA.

Den nye narren
2011 ble Kim Jong-un statsleder i Nord Korea.

Kim Jung-un mener at atomvåpen og leveringssystem til disse er nøkkelen til å fremme landet politisk, og å unngå å bli invadert av USA. Det siste er bærebjelken i Nord Koreas selvforståelse, og er selve limet i landets politikk. Med god grunn.

Og nå kommer vi inn på selve kjernen. Det var ikke før etter at Kim Jung-il fikk slag at missil- og atomprogrammet produserte vellykkede prøvespregninger og potensielt fungerende leverigssystemer.

Man kan argumentere for at det var et maktskifte i Nord Korea som førte til endring i prioriteringer. Og at disse endringene er det som har gjort til at Nord Korea raskt har blitt en atommakt.

Hvem tjener på det
Jeg ønsker å presentere en annen hypotese. Og det er at Kim Jung-un holder oss for narr. Han er klippefast i troen på at om han ikke klarer å overbevise sine fiender om at han har atomvåpen, og enda viktigere, at han er villig til å bruke dem hvis nødvendig, vil Nord Korea bli invadert.

Den merkelige retorikken fra Nord Korea er et resultat av dette. Den er ment å skremme og vise at Nord Korea er villig til å bruke sin kjernefysiske kapasitet mot den som angriper. Så langt har regimet gjort en god jobb.

Men. Hva om både missilene og atomvåpenene faktisk bare er et narrespill. At både missiler og atombomber i hemmelighet er ført inn i landet av en annen makt, i sammarbeid med Nord Korea, og at både oppskytningene og prøvespregningene er utført av noen helt andre enn Nord Koreanerene selv?

Hvis vi tar et blikk mot Nord Koreas strategiske plassering, og ser hvem som har interesse av å ha et destabiliserende Nord Korea til stede i regione, vil vi se flere stormakter i spill.

Vi har Kina som grenser mot Nord Korea, og slik vil ha gode muligheter til å smugle inn både missiler og bomber til Nord Korea.

Men denne typen strategi er ikke typisk for Kina. Deres doktrine er myk makt, og går ut på å gå aktivt inn i en region med økonomiske muskler, og kjøpe seg selv tilstedeværelse og allierte med å investere i infrastruktur og handel. De bruker aktivt forhandlinger og diplomati, kombinert med tålmodighet, for å oppnå sinr mål.

Med Nord Korea gjør Kina nesten det motsatte, de begrenser handel med dem, og holde dem, i det minst offisielt, på en stram line. Det er også i Kinas interesse å ha stabilitet i regionen fordi de selv har store politiske og økonomiske interesser i forhold til blant annet Japan, Sør Korea og USA, at de neppe er interessert i en narr som plutselig kan handle på tvers av Kinesiske interesser, og i verste fall utløse væpnede konfrontasjoner.

Russisk kald krig-doktrine
Den andre stormakter som deler grenser med Nord Korea er Russland. Og ser vi på Russland tegner det seg et spennende bilde.

På midten av 2000-tallet ble forholdet mellom vesten og Russland kraftig forsuret. Etter hvert som forholdet ble surere, økte Russland sin aktivtet med å destabilisere stater i regioner der vestlige innflytelse og interesse var tilstede.

I 2008 gikk russiske styrker inn i Georgia, og destabilisere et vestligvennlig regime. Georgias tilnærminger mot vesten ble noe mindre, spesielt da vesten ikke gjorde annet enn åfordømme russiske herjinger.

I 2014 invaderte og anekterte Russland krimhalvøya, som da var en del av Ukraina. Også i Ukraina var det en vestligvennlig regime, og også denne gangen gjorde vesten ingenting annet enn å fordømme angrepet. Russland fortsatte en destabiliseringskampanje nord i landet med å sende inn våpen og regulære styrker kamuflert som frivillige fremmedkrigere.

2015 gikk Russland aktivt inn i Syria med flystøtte, og snudde utviklingen i konflikten til fordel for Assadregimet. Senere gikk Russland aktivt inn med styrker.

Russland har en tendens til å skape kaos og destabilitet der de selv ikke kan oppnå direkte kontroll. Det kan virke som om denne typen destabilisering er en doktrine for å holde vestlig innflytelse på et minimum. Og spesielt er dette tydelig i stater som grenser til Russland.

Russland leve godt med galninger ved makten, så lenge det ikke skader dem selv. I beste fall kan Russland komme inn på sin hvite hest og redde dagen. Og slik selv få strategisk kontroll under en humanitær fane. Strategien ser så langt ut til å være svært effektiv.

Slik sett går en tenkt operasjon inn i et mønster som man har sett fra Russland. Ved å i hemmelighet føre interkontinentale missiler inn i Nord korea, og avfyre dem på den internasjonale scenen, oppstår det et kaos som låser hele den strategiske situasjonen i Østasia.

Den andre akten er å føre inn atombomber og så detonere dem i et fjell, vel vitende om at alle øyne er rettet mot Nord korea. Ironisk nok er det enklere å få inn en atombombe enn å hente inn et komplett leveringssytem som interkontinentale balistiske misiler.

Så kan Russland i etterkant fordømme angrepet, og innta en nøytral rolle i spillet, og slik få et strategisk overtak. Russland kan sågar gi seg selv nøkkelrolle i å forhandle fred og atomsikkerhet i regionen.

Protagonisten selv, Kim Jong-un, får all verdens oppmerksomhet. Og kan sove i trygg forvisshet om at alle tror han har atomvåpen og fungerende leveringssystem.

Og når det nå har entret en klovn inn fra høyre i form av Trump, er scenen satt for et skikkelig narrespill.

Postscriptum
Bare for å ha alt på det reine. Jeg presenterer her én mulig hypotese. Like vel vil jeg tilføye at jeg anser at Nord Korea har utviklet kjernefysiske våpen og leveringssystemer på egenhånd mer sannsynlig enn at en makt har smuglet disse inn. Videre er det enda større sannsynlighet for at Nord Korea har fått hjelp. Enten av en annen makt, eller at de har kjøpt teknologi, forskere og materiell på «svartebørsen», men at de selv har utviklet og bygd sine kjernefysiske kapasiteter.

Je suis Charlie

Erlend Loe skriver engasjerende om Charlie Hebdo og hvor viktig det er å beskytte ytringsfriheten. Mange gode poenger her!

Det er hardt å bli elsket av idioter

 

Je suis Charlie

Ondskapen i Midtøsten

Konflikten mellom Israel og palestinere er en klassisk forestilling om godt mot ondt. Begge sider erklærer seg i det godes tjeneste i kampen mot ondskap.

Fra et pro-Israel ståsted  kjemper Israelittene den godes kamp mot onde terrorister. Disse palestinske demonene bruker selvmordsbombere og dreper uskyldige og barn mer eller mindre uvilkårlig. De bruker raketter mot uskyldige og barn. De angriper bevisst sivile mål for å terrorisere, og er for feige til å angripe militære.

Israel beskytter sitt land og sin frihet fra terrorister. Ikke bare er de velsignet av Gud, de er også et velfungerende og moderne demokrati kringsatt av islamittiske barbarer. Israels kamp er altså god og de er i sin fulle rett i å forsvare seg mot ondskapen.

fra et pro-Palestina Ståsted er palestinerne den underlegene og trakasserte part som desperat forsøker å forsvare seg mot en ond overmakt.

Ondskapen Israel bruker sin verdensledende krigsteknologi til å sikte seg inn mot barn og sivile. I tillegg har de onde Israelittene presset palestinerne sammen i enklaver og sulter dem ut med blokader. Og mens palestinerne er innesperret, tett pakket sammen og ute av stand til å rømme, blir de beskutt. Israelittene behøver heller ikke å gå inn med bakkemannskap, men kan fra avstand sende inn droner og bombefly for å drepe uskyldige. Samtidig blir området til palestinerne mindre fordi israelske nybyggere stjeler det fra dem.

Vi står her ovenfor en klassisk forestilling om godt mot ondt. Denne forestillingen er den samme om man tar det ene eller andre ståstedet. Slik forestillinger finner man i de fleste religioner, i episke fortellinger og når vi skal forstå store lidelser. Dette behovet for å sette ting inn i to motsetninger henger sammen med hvordan vi strukturerer virkeligheten. Vi setter ting og hendelser i kategorier. Og vi liker helst at kategoriene er rene og fine, uten for mange men og forstyrrende motforestillinger. Derfor trimmer vi vekk alle argumenter som ikke stemmer over ens med våre forestillinger. For når noen kommer i kategori god, vil motparten automatisk bli ond.

Sannheten er som kjent det første offeret i en konflikt. Barn og de uskyldige kommer på en grusom andreplass. Det som nå skjer i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan begge sider ofrer sannheten, barn og uskyldige for sin egen sak.

Krisen som nå utspiller seg i Midtøsten er ikke så svart-hvit som du kanskje ønsker. Den er en samling med grusomme fakta på hver sin side av konflikten, og som egentlig burde satt begge parter i et dårlig lys.

Men så var det dette med bjelken i eget øye, og flisa i din nestes: Begge sider forsøker å profittere på den andre part sine grusomheter,  og rettferdiggjøre sine egne. Både i forhold til sin egen befolkning og mot utenlandske media. Det gjør ting så mye enklere å tilhøre en nasjon eller gruppe som dreper i det godes navn og utrydder ondskapen, og verdenssamfunnet blir enklere å ha med å gjøre hvis de mener at du er i det godes tjeneste. Ingen av sidene anser heller sine egne usannheter som løgn, men anklager den andre partens usannheter som ondsinnet propaganda.

Når alle disse grusomme handlingene som forgår på begge sider når oss gjennom ulike medier, setter vi de inn i våre respektive skjema for godt og ondt. De argumentene som ikke passer vår overbevisning avfeier vi lett, mens de som forsterker vårt syn tar vi til vårt bryst.

Det er derfor viktig å ta et steg tilbake og se på grusomhetene som utspiller seg mellom palestinerne og Israel som uttrykk for en innbitt og dehumanisert konflikt. Og kanskje enda viktigere: Å se at dette er en konflikt mellom to broderfolk som nærer mistillit og hat til hverandre. Her hjelper det lite å velge side. Det trengs handling av en mer humanistisk art.

Det første steget er dialog. Så kommer den lange veien mot forsoning. Det siste steget er fred. Vår forestilling om hvem som er god og hvem som er ond er med på å fôre krigens grusomheter, ikke stoppe den.

Den palestinsk-israelske løsningen

Det er tre mulige løsninger på konflikten mellom palestinerne og Israel. Alle disse løsningene er like umulig på hver sin måte.

Den første løsningen er utryddelsen av det palestinske folk. Israel har teknologien og de logistiske verktøyene til å utføre et moderne og effektiv folkemord, og har allerede de fleste palestinere innesperret innenfor et avgrenset område. Det vil kunne by på problemer å nå palestinerne på syrisk og libanesisk territorium, men også disse er internert i leire, så en avtale med de respektive landene kan være en mulighet. Dessuten har ikke andre nasjonalstaters grenser voldet Israel mye bekymring tidligere. Forholdene ligger altså godt til rette for å stramme inn grepet og organisere en rask og effektiv utryddelsesoperasjon.

Den andre løsningen er at Israel anerkjenner palestinernes rettigheter som nasjon og som folk. Også kalt to-statsløsningen. Staten Israel må anerkjenne Palestina som selvstendig nasjon og trekker seg tilbake til grensene som ble forhandlet frem i 1967. I tillegg til dette må også Israel fungere som hovedhandelspartneren til Palestina, og begge landene må jobbe sammen for å oppnå felles fred, velstand og utvikling. Dette innebærer at Israel må opptre som et fadderland og gi mye støtte til sine nye naboer.

Den tredje løsningen er at palestinerne starter en frigjøringskamp lik den Gandhi førte mot Britene i India, og som ledet til Indias uavhengighet i 1947. Palestinerne må rett og slett vende det andre kinnet til, og ikke anvende vold eller aggresjon mot Israel til tross for droner, nybyggere og bombeangrep. Ved å avvikle den militære aktiviteten, la Israel okkupere siste rest av land, og heller innta rollen som offer for en mektig militærmakt, vil til og med Israel til slutt gi etter. Slik også britene ble tvunget til å gi etter for pasifismen og gi inderne deres selvstendighet.

Utryddelsen av palestinerne
Den første løsningen er åpenbar umulig ut fra et rent etisk synspunkt. Folkemord er noe av det verste en nasjon kan utføre mot en gruppe mennesker. Det som gjør dette scenarioet svært betenkelig er at Israel har teknologien og logistikken til å utføre en masseutryddelse på et industrielt nivå som vil mangle sidestykke i historien.

Bortsett fra de etiske og folkerettslige ulempene bak en slik løsning, finner vi også politiske innvending. FN og det internasjonale samfunnet hadde forhåpentlig vis vært sterkt motivert for å stoppe en slik utryddelsesprosess, og trolig satt inn militære resurser for å hindre dette. Lik den vi så på Balkan på 90-tallet. Israel ville også ha mistet viktige allierte, som USA, England, Tyskland og Frankrike, som de er helt avhengig av for å kunne overleve med fiender på alle kanter.

To-statsløsningen og pasifistløsningen
Den totale anerkjennelsen av palestinerne er en høyverdig etisk løsning, som trolig hadde høstet applaus i flere leire. Men det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne. Kaster vi religiøs toskeskap inn i denne miksen, så har vi en kruttønne som ytterligere umuliggjør fred.

Den tredje løsningen må overvinne de mange av de samme utfordringene som en to-stasløsning. Det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne til at Hamas, Fata eller Hizbollah legger ned sine Kalasjnikover og raketter for å la seg overvinne av den Israelske militærmakten. Sinnet og aggresjonen har slått rot i korsfarernes ruiner.

I tillegg finner vi både i Israel og hos palestinerne grupperinger som ønsker å utrydde den andre parten. En grunn er religiøs, en annen er hevn, nasjonalisme eller en tanke om sivilisasjonen mot barbariet. Resultatet vil bli at disse grupperingene går imot sine ledere og innleder terrorangrep og voldshandlinger som skader uskyldige på begge sider, ikke ulikt slik situasjonen er i dag.

Nå må det tilføyes at det finnes mer enn de løsningene som skisseres over. Palestinerne i Gaza kan for eksempel bli annektert av Egypt med Israels velsignelse. Eller at Israel annekterer de palestinske områdene og gir samme rettigheter til beboerne her som andre ikke jødiske beboere som allerede bor på israelsk område.

Det vi vet sikkert er at det per i dag ikke foreligger en løsning av konflikten. Men en ting er hevet over enhver tvil: Den sterkeste parten i denne konflikten er Israel, og det er staten Israel som sitter på de fleste kortene som kan gi en løsning.