Død linje og oppgavehelvete

Jeg er stresset. Jeg er stresset ut av mitt eget hode. Det er litt for mye for meg, tror jeg.

Jeg får vel bare bite tennene sammen og gå på med krummet nakke. Må komme meg over kneika.

Hvorfor har det blitt sånn?
Jeg har tatt på meg for mye. Jeg bare flyter. Fire oppgaver skal leveres, samtidig som en turistbok skal være ferdig. Da jeg tok på meg skriveoppdraget ante jeg ikke at den skulle leveres i går. Alt for kort tid på dette prosjektet. Jeg spurte, men fikk signal om at det var noe hip som happ når turistboken skulle være ferdig.

Og oppgavene? I mitt overmot trodde jeg at jeg var ferdig, men etter å ha fått veiledning på dem er det klart at dette er et typisk eksempel på hovmod for fall. Mye må rettes. En del må endres. Og fag skal leses. Virkeligheten er en sosial konstruksjon påstår noen, inklusive meg selv. Men dette konstruktet virker svært konkret når man kjenner tiden som grådig sikler deg ned nakken.

Jeg har nå under fjorten dager på meg å gjøre meg ferdig.

Søvn! Jeg savner deg allerede!

Har ikke tid å blogge!

Må stikke!

Mannens klagesang

Det er kanskje noe ironisk at en mann skriver et blogginnlegg om den perfekte mannen. Men det er ikke noe nytt. Artister som Bjørn Eidsvåg og Unge frustrerte menn har laget sanger om hvor frustrerende det kan være å være mann i Norge.

Like vel er mannsrollen den som er minst diskutert. Dette til tross for at kvinner i større grad stiller høye krav til hva en mann skal være.

En gang på slutten syttitallet begynte kvinnene å hevde seg. Dette var mer eller mindre en stille revolusjon. Sakte men sikkert overtok kvinnene høyere utdanning, og inntok yrker og utdanninger som tradisjonelt har vært mannsbastioner. Kvinner gjør det bra i amasonstaten Norge.

Kvinner tjener sine egne penger. De er ikke avhengige av mannen. De velger i større grad partnere og forvalter sine liv med den største selvfølgelighet. Men til tross for dette virker det som om kvinner er misfornøyde med sin frihet.

For det første velger kvinner pent brukte partnere. Det er nok av eksempler på menn som nærmest går på rundgang i noen miljøer. Fraskilte menn med barn har altså høy verdistigning. Ikke bare har mannen bevist at han er attraktiv hos andre kvinner, han har også produsert levedyktig avkom. En slik kombo kan ikke den norske kvinnen motstå.

Kvinner sammenligner seg med hverandre. Hvis en kvinne har større pupper, penere legger eller flottere hår, føler den andre kvinnen seg truet. Ikke fordi at det er viktig å se bra ut for mannen. Det er viktigere å se penere ut enn venninnene sine.  Derfor løper den usikre kvinnen til nærmeste salong for å få finere pupper, legger eller hår.

Mannen har blitt et ytre statussymbol for den norske kvinnen. Hvis kvinnen ser at en mann er attraktiv hos andre, er han med andre ord et godt varp. Og en slik mann vil hun jo gjerne ha.

En del kvinner reiser til det store utlandet for å finne seg en partner. Spesielt til land hvor mannen er sjåvinistisk. Kniping i rumpa, sensuell dansing, brautende atferd og overfladiske komplimenter er det som får de norske damene til å smelte som smør i den brennende tropesolen. Grunnen kvinnen oppgir til at de trekker til sjåvinistene, er at sjåvinistene får dem til å føler seg attraktive. De føler seg som vakre kvinner verdsatt for sin skjønnhet.

Det er den føyelige norske mannen som får dem til å trekke til de store utland for å føle seg som kvinner. Oss menn har gjennom skole og oppdragelse lært at kvinnen er vår like. At vi skal behandle henne med respekt og at hun ikke skal behandles som et objekt. Straffen og sanksjonene er sterke hvis vi prøver å bryte disse reglene. Dette er noe vi menn tar med oss i voksenlivet.

Så når kvinnen har fått det som hun vil, og norske menn tøfler seg ynkelig under amasonenes åk, er de like vel ikke fornøyde. Likestillingens pris passer ikke kvinnen. De vil være primadonnaer, yrkeskvinner, mor og sexobjekt  –  samtidig. Mannen som forsørger har gått ut på dato.  Den norske mannen er redusert til et avlsdyr som kvinnen stolt kan vise frem til sine like: Andre kvinner.

Overvåk meg, vær så snill!

Jeg var i et møte hos en av mine kunder for en stund tilbake. Vi kom inn på temaet sosiale medier. Selvfølgelig, siden jeg jobber med kommunikasjon. Men i dette tilfellet fikk jeg tilført en del ny kunnskap. Nærmere bestemt holdninger.

Hun var opprinnelig fra Tyskland. Perspektivet hun presenterte var et som jeg ikke hadde tatt stilling til. Hun var mildt sagt svært kritisk til sosiale medier.

I det gamle Østtyskland var alle potensielle angivere. Systemet med angiverier som Hitler-Tyskland utviklet, ble tatt videre og perfeksjonert av Ministerium für Staatssicherheit. Stasi brukte skolerommet, venner og familie som arena for å hente inn informasjon. Det skulle ikke mange kritiske ytringer til før man ble tatt inn til avhør.

Det er ikke før i nyere tid at vi ikke vekter våre ord på gullvekt. Ukritisk blogger vi, Twittrer og oppdaterer facebookprofiler. Vi deltar i diskusjoner og er helt åpen om politisk orientering, livssyn, religion og andre avvik. Vi er helt hemningsløse i vår utfoldelse. Et privilegium som er svært få samfunn forunt.

Men vi behøver ikke å reise ut av landet for å finne eksempler på avlytting. Flere av mine lærere på videregående ble avlyttet. De var aktive innen studentorganisasjoner eller bedrev radikale aktiviteter på åtti- og begynnelsen av nittitallet. Flere av dem fikk hakeslepp da mappene deres ble åpnet. Politiets overvåkningstjeneste(POT), nå PST, visste mye om dem.

En av mine veiledere på universitetet kunne fortelle at PST hadde skjulte mikrofoner rundt om på studentsenteret i Bergen. Formålet var å plukke opp samfunnsfiendtlige og konspiratoriske aktiviteter tidlig. Overvåkningen varte til ut på nittitallet.

Tidene er forandret. Nå legger vi alt ut til offentlig forlystelse. Og jeg er ingen foregangsmann. Jeg legger ut meninger og personlige opplysninger til offentlig beskuelse. Hadde jeg skrevet det jeg skriver her på bloggen min, i for eksempel Iran, hadde jeg nok befunnet meg i politisk asyl et sted her i vesten. Eller foran en eksekusjonspelotong.

Hvis noe skulle skje her i Norge hadde mange av oss bloggere raskt og brutalt blitt pasifisert. Kanskje det er et slikt scenario PST forbereder seg på? De er til stede på Twitter, facebook og andre sosiale medier hvor deling av private og utleverende ytringer er den gjeldende ideologien. De behøver ikke lenger å overvåke oss. Vi følger dem frivillig på Twitter.

Det er derfor jeg følger PST på Twitter. Jeg vil være sikker på at de har et godt utvalg av fritenkere å velge mellom når folkefiender skal velges ut og føres til retterstedet.

Bad Dreams

I forbindelse med et utdrikningslag havnet jeg på Bergens nyeste severdighet: Strippeklubben Dreams. Min første tur på strippeklubb noensinne. Hurra! Men det jeg ikke hadde regnet med hvor skitten og maktesløs dette fikk meg til å føle.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot å beskue en dame som tar av seg klærne og sklir ned en påle. Men jeg har sett en naken dame før. Og det uten å betale 250,- i cover. Med andre ord: Lite valuta for pengene.

Men jeg var sjokkert over den trykkende stemningen i lokalet. Ser man bort fra at det var nærmest tomt, så var stemmingen tung og klam. De få menneskene som var til stede satt ved en elevert alterring som omkranset pandemoniet hvor fristerinnene utfoldet seg. Dette var ikke et gledens hus. Det var unge frustrerte menns hus. Og de betrakter fristerinnene med steinansikter. Døde i øynene. Uten å blunke. Desperasjonen var til å ta og føle på.

Selskapet mitt var ved godt humør og ramlet inn i en bås. Pengene satt løst til ære for brudgommen, og drikkevarene stablet seg opp. Mens vi satt her kom en hel gjeng med lettkledde damer og satte seg ned hos oss. De mer eller mindre brøytet seg inn, og tok plass. Noe himmelfallen så vi engstelig på hverandre før vi trakk på skuldrene og prøvde å finne ut hva damene ville.

De var strippere. Hun som havnet ved siden av meg snakket ikke Norsk. Bare dårlig og gebrokken engelsk. Jeg prøvde uten hell å forklare henne at vi var ute på utdrikkningslag. Men samtale annet enn age, sex og location var helt utelukket. Det var imidlertid en setting hun veldig fort begynte å repetere.

De ville bli påspandert drinker. Og de var svært insisterende, likefrem og frekke. Dette nektet vi selvfølgelig, og jentene forsvant fortere enn vi klarte å si «kjøp din egen». De forlot bordet med ukvemsord. Dette var en ubehagelig opplevelse, og flere av oss begynte å se etter utgangen.

Etter en stund ble jeg og en annen enig om å dra et annet sted. På vei ut døren ble vi stoppet av to tvilsomme personer. Vi aner ikke hvem de var, de fortalt egentlig aldri hvorfor de tok kontakt. Men de trakk oss til sides og snakket med oss. Om de sonderte terrenget for å selge dop, eller om de bare var blakke unge gutter som ville inn, er jeg ikke sikker på. Men da den ene spurte meg om jeg kunne gå bort til en i baren og hilse fra en eller annen gjeng var høfligheten brukt opp. Jeg gikk ut med et foraktelig snøft.

Ute på gaten stod vi og ristet på hodet. Lo litt skjemt av opplevelsen. Jeg har sjeldent følt meg så inn i sjelen skitten og uanstendig som i det øyeblikket. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle reagere på å gå på strippeklubb i det hele tatt.

Opplevelsen var sjelesprengende, trykkende og trist: Pågående østeuropeiske jenter. Desperate unge menn som sikler på nakne kropper. Kriminelt klientell. Tyngende og desperat stemning. Med andre ord et gledesløst gledeshus.

Og moralen? Moralen er enkel: Don’t go there!

Idiotene

Etter å ha lest om Erasmuns fra Rotterdam har jeg blitt overbevist: Den folkelige danningen er en trussel mot sunn fornuft. Og videre er den farligste makten dumskap og dårskap. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

Det er skummelt hvor mange kunnskapsløse og ureflekterte mennesker som tusler fritt rundt i samfunnet vårt. Dette er mennesker som støtter seg til ”livserfaring” og en obskøn definisjon av fornuft, samtidig som de tror på magiske krystaller, Märthas engler og drøye konspirasjonsteorier. De fremhever sin egen kvasivitenskap som sannhetsbærende og går imot etablerte syn.

For eksempel mener en del av disse menneskene at svinevaksinen er en konspirasjon. Det er like mange avarter av denne konspirasjonen som det er skeptikere. (For mer utfyllende informasjon les Christer Gulbrandsens blogg ).

Men det alle konspirasjonsteoriene har til felles er at de ser bort ifra at det er flere organ som ettersjekker og dobbeltsjekker at preparatene som sendes ut til sluttbrukeren holder det de lover. For å sikre kvaliteten er det enorme statlige, så vel som internasjonale og globale instanser som utfører kliniske tester på preparatene. Effekter måles og det sjekkes for bivirkninger. Fra en medisin utvikles til den kommer på markedet tar det mellom to til fem år. Og det settes ekstremt strenge krav til dokumentasjon. En medisin kommer ikke på markedet før det er sikkert at den er ufarlig, kartlagte bivirkninger og at den faktisk fungerer mot det den skal.

Alternativ medisin derimot trenger bare å dokumentere at den ikke er dødelig eller medfører varige mén. Derfor kan alternativ medisin bli sluppet på markedet uten testing eller dokumentasjon, og med bivirkninger som ikke ville ha blitt godkjent for et legemiddel. Dette kan være bivirkninger som lakserende effekt(Solhatt) eller dehydrering med mer. Dette er fordi alternativ medisin kommer under næringsmiddel, og ikke medisiner. Hadde det blitt stilt like strenge krav til dokumentasjon om virkning og bieffekter til alternativ medisin, hadde hyllene i butikker som selger slik medisin vært tomme.

Som den Irske komikerne Dara O’Briain sier: ”Vi har testet alternativ medisin! Vi har funnet ut hva som virker og kalt dette medisin, mens resten er en kopp te og en pose med Potpurri!”

Problemet er at den sunne fornuften og livserfaringen står høyere i kurs enn faktisk kunnskap. Hadde disse folkene satt seg ned og lest på WHO sine hjemmesider, gått på legemiddeltilsynets hjemmeside, eller lest seg opp på den offentlige dokumentasjonen som er tilgjengelig for alle medisinske produkter, så hadde de trolig ikke forkastet legemidler. Men menneskene som lider av den såkalte sunne fornuften vil like vel avvise godt dokumenterte funn ved å stemple disse som løgn og konspirasjon.

Det er spesielt ett punkt som er interessant når det gjelder alternativ behandling. Den er så magisk og spesielt at det ikke kan dokumenteres. Alternativ medisin blir i likhet med sine talsmenn nervøs og klarer ikke å levere resultater under press. Den alternative medisinen glimrer med sitt fravær når den skal granskes.

Talsmenn og overbeviste kan til tross for manglende dokumentasjon fortelle om noen som har blitt kurert, eller har en tante som er blitt healet. De kan fortelle konkrete historier hvor noen har blitt kurert av forkjølelse eller vond rygg med alternative medisiner. Hvor legene har feilet, har håndspåleggelse, omslag av urter og en kopp med te kurert lidelser som blir ansett som psykosomatiske. Det er merkelig at det er akkurat disse lidelsene som blir kurert.

Det er noe paradoksalt ved den alternativ medisin og forsvarere av den såkalte sunne fornuften. Dette er de samme menneskene som tror at skolemedisinen er en konspirasjon og bruker store summer på alternative behandlingsmetoder. De støtter en industri som selger sukkerpiller, te og utblandet vann som remedier mot alskens lidelser og sykdom. De omfavner og forsvarer innbitt en industri som på verdensbasis tjener milliarder av kroner på menneskers dårskap. Det er ingen tvil om at det er en stor konspirasjon på ferde. Det er dem selv som er konspiratørene mot den virkelige fornuften.

Harald Eias korstog mot den avskyelige samfunnsvitenskapen

Etter å ha sett de første programmene i Hjernevask  hadde håpet at Harald Eia skulle balansere de andre programmene i serien. Men i stede tegner det seg et helt annet mønster. Harald Eia er på et korstog for å bekjempe sitt gamle hovedfag, samfunnsvitenskapen. Retoriske grep hagler. Latterliggjøringen er sterkt til stede. Eia behersker propagandaens kunst godt.

Harald Eia går i strupen på Norske autoriteter. Og det er neppe tilfeldig. Eias forakt for autoriteter ligger helt oppe i dagen. Han legger samfunnsviternes syn til grunn først, før han finner forskere som kan bevise at den eller de forskerne han har satt opp til mannfall blir motbevist. Samfunnsforskerne får ikke presentere sine statistikker eller forskning, mens de opponerende forskerne får fritt presentere detaljerte resultater uten kritiske spørsmål. Både Pedersen og Hernes kan vise til vel så god forskning som de amerikanske og engelske forskerne. og hvorfor har ikke Eia intervjuet norske autoriteter på gener?

Eia tegner konfliktlinjer. Han setter arv opp mot miljø. Og han har gjort seg til talsmann for arv. Dette til tross for at denne måten å tenke på for lengst er pasé. Det er bare de mest ekstreme variantene som avviser det ene eller det andre.

Eia er et firkanhode. Han evner ikke å tenke i grått. For ham er alt svart og hvitt, og hvis det ikke kan plasseres i absolutte og avgrensede bokser, så er det heller ikke interessant å presentere. Det er mye god forskning på forholdet mellom genene våre og hvordan miljøet påvirker utviklingen av disse. Moderate forskere som tegner dynamiske forhold mellom arv og miljø, og som forklarer en gjensidig påvirkning i begge rettinger; samtidig.

For firkanhodet Eia er slik tenkning umulig. Det passer ikke i boksene hans. Dette er forskning som ikke kan brukes til å rettferdiggjøre hans korstog mot storkanonene i norsk samfunnsvitenskap. Og jeg tviler også på at de forskerne som blir brukt til å sable ned de norske forskerne er særlig fornøyd med å bli brukt som ammunisjon. Jeg håper ihvertfall det.

De adelige og kongelige har i århundrer begrunnet en gudegitt gave til å være overlegen andre på grunn av arv. Den Nazitiske ideologien rettferdiggjorde utryddelsen av andre folkeslag på grunn av arv. Det indiske samfunnet har en hel underklasse som er frarøvet alle muligheter til å bevege seg oppover i samfunnet fordi dette er bestemt av arv. Arv er en måte å tenke på som tradisjonelt har blitt misbrukt. Blir vi for lydhøre i forhold til bilogiske og genetiske argumenter, kan vi fort befinne oss i en situasjon der vi både symbolsk og faktisk steriliserer mennesker vitenskapen anser som genetisk mindreverdige.

Og til deg som sitter og rister på hodet over dette argumentet: Den siste av Romfolket som ble tvangssteriliset her i norge, ble sterilisert i 1972. Gener og arv har blitt brukt som rettferdiggjøring av forfølgelse og massedrap. Er det et slikt samfunn vi ønsker? Vi kan ikke tillate oss å bli fanget av genetisk absolutthet. Historien har vist oss at det kan gå fryktelig galt.

Men uansett hvordan man vrir og vender på det, argumenterer og diskuterer: Hvilke samfunn ville du ha valgt? Et samfunn der genene bestemmer hva du blir og hvor langt du kan komme? Eller et samfunn som mener at alle har like genetiske forutsettinger, man må bare legge miljøet til rette?

NSB Pariaklasse – En lidelseshistorie

I syv uker fremover skal jeg pendle fra Bergen til Voss. En tur som tar i overkant av en time hver vei med tog. Dette i seg selv er slitsomt, særlig når det tar meg 30 minutter til togstasjonen fra hvor jeg bor.

Men alt dette er i og for seg greit. Jeg har et månedskort og kan sover på toget.

I teorien.

På grunn av pendlerkortet får jeg ikke fast plass på regionaltoget som går Bergen-Oslo. Jeg må sette meg ned et sted og håpe på at setet ikke tilhører noen som har kjøpt billett med akkurat dette setenummer på.

Så når jeg ligger og sover søtt og drømmer om min lærergjerning, kan noen pirke brydd borti meg og fortelle med dels klandrende, dels unnskyldende stemme, at jeg sover i deres sete. Det eneste jeg kan gjøre er å mumle unnskyld og sjangle søvndrukken til et nytt sete. Hvor det samme kan skje ved neste stasjon. Uønsket og jaget vandrer pendlere fra sete til sete i håp om å få seg litt søvn.

Vandring til tross: Regionaltogene er en luksus som er pendlere sjeldent forunt. Lokaltogene som man vanligvis tar har ikke nummererte seter, men derimot seter som det er umulig å sove i. Seteryggen stopper et sted før skuldrene, og den er montert i en nitti graders vinkel. Dette betyr at man tipper fremover med kroppen når man har sovnet og toget senker farten, eller at man pådrar seg en stygg nakkeskade hvis man er uheldig og sovner sittende.

Eneste måten å få seg litt anstendig søvn på, er å legge seg over tre seter samtidig. Dette er ikke bare frekt og fjortisaktig. Det ser også umåtelig dumt ut.

Så sitter jeg og andre pendlere rett opp og ned, sløvet i blikket. Og bortover vognene kan man se hoder som dupper opp og ned, bare avbrutt når ryggraden hindrer hodet å legge seg på skulderen eller brystet. Innimellom blir hodeduppingen stanset av at kroppene blir slengt fremover når toget senker farten.

Når toget går inn i tunneler, noe det er mange av her på vestlandet, så blir trykket så høyt at det er like før trommehinnene blir rikosjettert ut av ørene dine. Dette fører til et artig skue med pendlere som gaper for å utligne trykket i øregangen. Og de som har klart å duppe av i perfekt balanse mellom hode, kropp og setet, får en ublid oppvåkning av at trommehinnene prøver å frigjøre seg fra øregangen.

Så til tross for at jeg kanskje er relativt opplagt når jeg stiger på NSBs kuvogner, så er jeg mørbanket og nærmest døv når jeg raver ut på skinnegangene på Voss stasjon. En perfekt begynnelse på en perfekt dag.

Så derfor: Kjære NSB. Kunne dere sette inn noen seter som er tilnærmet behagelige i lokaltogene? Eller i det minste gi oss i NSB pariaklasse et setenummer på regionaltogene?

Flippeti-flopp!

Jo da… så da var vi i gang med fjernstyringen av Thomas på Thomas sin Fanpage. Men ingen kom. Dette til tross for promotering og informasjonsarbeid i forkant.

I ettertid kan man si at det er tre hovedgrunner til at dette floppet som en skadeskutt kalkun:

  1. Utydelighet
  2. Endringer og mangel på kontinuitet
  3. Resurser

 
1. Utydelighet
Facebook gir deg mange muligheter. Alt for mange etter min mening. Det er en wall på fansiden og en wall på eventsiden. At dette blir to waller å forholde seg til blir vanskelig. Hvor skal fjernstyringen foregå? Hvor skal jeg skrive? Legitime spørsmål som jeg har svart på i selve eventen. Men det var ikke intuitivt, og teksten var nok trolig for lang for den virtuelle turboverdenen.

På grunn av at det ikke er et eventalternativ som heter fjernstyring, så satte jeg karakteristikken at det var ”Club/party”. Siden folk som fikk invitasjon kanskje har trodd at det er en invitasjon til en fest, og ikke en fjernstyring, så kan dette ha ført til at flere bare har ignorert invitasjonen på det grunnlaget.

En annen ufordring lå i å forklare hvordan dette skulle foregå. Hvordan skal dette gjøres, og være tydeligere og forenkle instruksjonen. Utfordringen ligger i det at dette ikke er en vanlig ting å gjøre, så derfor er det ikke lett for andre å forstå hvordan dette skal gjennomføres. Man kan være så tydelig som overhode mulig, men vi mangler en felles terminologi, og kan rett og slett ikke forklare dette på en god måte. Dette tror jeg vi kan løse med å bruke USP(Unique selling proposition) ved neste korsvei.

Jeg vurderer også at ved neste forsøk skal vi kalle det noe annet enn fjernstyring, og heller finne et ord som kan forklarer konseptet bedre, og skaper interesse.

2. Endringer og mangel på kontinuitet
Dette punktet er trolig et av de viktigste. På grunn av at en del av medlemmene på fansiden trodde at det var Thomas selv som stod bak, måtte vi endre navnet. Siden endring av navn på siden ikke er mulig, måtte vi opprette en ny side og flytte alt innholdet fra den gamle til den nye. Og det mens vi var midt oppe i promoteringen av fjernstyr Thomas eventen.

Jeg endret navnet fra ”Thomas Østerfeldt” til ”This Is Thomas Østerfeldt”. Å flytte medlemmene over fra den gamle pagen til den nye viste seg å være vanskelig. På grunn av dette gikk vi fra 68 medlemmer til 7. Dette til tross for mye informasjon og oppfordringer på den gamle pagen.

Dette betydde også at vi måtte opprette en ny event som refererte til den nye siden. Også her mistet vi de gamle påmeldte. Jeg har også en misstanke om at jeg i forvirringen glemte å gjøre godt nok rede for, og ta viktige grep, som kunne ha ført til at flere medlemmer fulgte etter. Blant annet å sende en direkte beskjed til medlemmene. Grunnen til at jeg glemte dette finner du i punktet nedenfor.

3. Resurser
Den siste er rett og slett mangel på resurser. Dette er ikke et sponset eller betalt prosjekt, og er derfor avhengig av dugnadsånd fra de involvertes side. Siden jeg ikke kunne stille på selve eventen og administrere den, ble det heller ikke noe trøkk på twitter og facebook når vi skulle sette i gang. Jeg fikk heller ingen til å vikariere for meg. Siden det manglet en administrator, ble det også vanskelig å gjennomføre selve eventen.

For det andre er tid en knapp ressurs. Jeg sendte e-post til ca 15-20 bloggere hvor jeg spurte om de var interessert i å hjelpe prosjektet, samt pressemeldinger som jeg ikke hadde tid til å følge opp. Dette kom i tillegg til promotering i sosiale medier.

Skulle dette ha fungert måtte jeg ha brukt mye mer tid på å gå direkte mot godt over hundre bloggere, fulgt opp pressemeldinger med telefoner og etablert flere virtuelle samarbeid. Tiden strakk rett og slett ikke til. Dugnadsarbeid er tungt.

En liten fartsdump
Det er med andre ord mye lærdom å hente her, men vi gir oss ikke! Dette er bare en mindre fartsdump mot vårt mål til å skape Norges første ufortjente kjendis. Så vi tar med oss det vi lærte denne gangen, og gjør det forhåpentligvis bedre neste gang. Så det er bare å følge med.

Linker:
Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

Hvordan skape en megakjendis?

Innføringen av realityserier skapte noen usannsynlige kjendiser. De ble kjendiser bare fordi de hadde vært på TV. De hadde ingen egenskaper, trening, karisma eller lignende som kunne rettferdiggjøre kjendisstatusen deres. Men likevel ble det forsøkt å sette disse inn i forskjellige roller i underholdningsbransjen. Noen klarte seg, slik som Gaute Grøtta Grav, mens de fleste landet hardere enn medieselskapene klarte å kaste penger etter dem. De var bare berømte fordi de var berømte. Realitystjernen så dagens lys.

Interessen for denne typen kjendiser er heldigvis dalende. Om man er med i en realityserie eller lignende i våre dager blir man ikke berømt lenger. Det har rett og slett gått inflasjon i hele realitystjerne-konseptet.

Det er derfor det nå åpner seg en helt ny arena for nye kjendiser som ikke fortjener kjendisstatusen. Sosiale medier-kjendiser er den nye ufortjente kjendisen.

Jeg skal derfor prøve å skape Norges første sosiale medier-kjendis. Ambisjonen er å launche Thomas Østenfeldt, alias @ThisIsThomas på twitter, ut fra sosiale medier og inn i kjendisverdenen. Prosjektet går rett og slett ut på å se hvor langt vi kan komme. Hvor går grensen, og er det mulig å skape en kjendis bare ut fra et ønske om det?

Allerede er fanpagen hans oppe og går på facebook, og han er en populær person på Twitter. Men vi må komme videre og lenger. Flere tilhengere trengs.

I den sammenheng søker vi samarbeidspartnere. Folk som kan være med å dytte Thomas ut av cyberspace og inn i bevisstheten til det norske folk som kjendis.

Noen som føler seg kallet eller synes at dette virker som et spennende prosjekt? Ta kontakt med meg på twitter (@fimreite), eller send en e-post på toger@fimreitekommuniserer.no

Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

Julenissen – En kommunistisk konspirasjon

Det er flere ting som tyder på at nissen er en reinspikka kommunist. For det første har han drapert den røde fane omkring sitt blekfete legeme. Han har langt hvitt skjegg, ikke ulikt Karl Marx, og han deler ut gaver uten noen form for materiell gjengjeldelse. Men det er visse handlinger som blir belønnet av kommunist-nissen.

Julenissen gir bare gaver til snille barn. Dette er barn som tilsynelatende utfører uselviske handlinger, og ukritisk følger det som foreldrene pålegger dem. Er barnet slemt får det ingenting. Under det å være slem inngår det når barnet  ikke viser hensyn til andre, det utfører handlinger som undergraver foreldrenes autoritet, eller gjør andre mennesker lei seg.

La oss ta en rask analyse: De slemme barna representerer kapitalister: De tenker kun på seg selv og sitt eget, uten hensyn til samfunnet for øvrig, og skader andre mennesker for egen vinnings skyld. Slemme barn undergraver også fellesskapet og autoritetene ved å ikke følge foreldrene eller pålagte solidariske spilleregler. Foreldrene er her symbol på den kommunistiske stat, som strengt men velmenende legger føringer for barna.

De snille barna gjør som foreldrene sier. Foreldrene, som er symbol på den kommunistiske stat og fellesskap, gir instruksjoner og føringer. Disse føringene blir fulgt av snille barn fordi de vet at det er til fellesskapets beste. De snilleste barna er de som tenker på fellesskapet og ser seg selv som et tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Derfor er hele julegaveseansen uten tvil propaganda for å overbevise de egoistiske kapitalist-barna at de faktisk er slemme, og at Ayn Rand er full av dritt.

Planøkonomiske alver
Gratis gaver undergraver også forbrukersamfunnet. De gratisarbeidende alvene som tilvirker gavene inngår ikke i en sunn markedsøkonomisk modell. Alvene får ingen lønn, men må jobbe i sweat-shops uten annen betaling enn tak over hodet og en matbeta. De yter etter evne, og får etter behov.

Gavene som de tilvirker trenger heller ingen underleverandører, og siden det ikke er grosister og andre mellomledd involvert, betyr dette at ingen kan kjøpe opp disse gavene for å tjene penger på dem. Til og med logistikksystemet hindrer sysselsetting og den frie markedstanken: Nissen leverer gavene selv.

Siden hele kjeden er kostnadsfri, og ingen tjener penger på dette, undergraver nissens system all kapitalistisk og liberalistisk tankegang. Dette betyr at bedrifter ikke klare å konkurrere med nissen, og de bukker under. Nok en spiker i kisten levert av den kommunistiske verdenskonspirasjonen.

The Coca-Cola company
Og for å gjøre saken verre: Nissen og den kommunistiske verdenskonspirasjonens viktigste redskap er The Coca-Cola company. Det er heller ingen tilfeldighet at samme året (1886) The Coca-Cola company ble opprettet er det samme som da Karl Marx ga ut artikkelen Kapital: En kritisk analyse av den kapitalistiske produksjonen. Og det tre år etter sin død. Og ja: Det er Coca-Cola som eier rettighetene til julenissen. I det minste er det det vi skal tro.

Nissen og  the Coca-Cola company kan uhemmet spre sin kommunistiske propaganda under beskyttelse av det selvsame systemet som de iherdig undergraver. I tillegg har de laget en brus som er så velsmakende, at forbrukeren holder seg til dette ene produktet. Noe som undergraver det frie markedet ved at ingen prøver nye brusmerker.

Coca-Cola og julenissen tar med andre ord sikte på et verdensomspennende monopol. Og et monopol er i følge Marxs og Engels kapitalismens iboende mekanisme til selvødeleggelse. Og når kappitalismen imploderer vil kommunismen vokse frem som en naturlig reaksjon på kapitalismens utilstrekkeligheter. Godt hjulpet av Nissen og The Coca-Cola Company.

Er du enda ikke overbevist? Da bør du merke deg hvilken farge du finner i Coca-Colas logo.