Bad Dreams

I forbindelse med et utdrikningslag havnet jeg på Bergens nyeste severdighet: Strippeklubben Dreams. Min første tur på strippeklubb noensinne. Hurra! Men det jeg ikke hadde regnet med hvor skitten og maktesløs dette fikk meg til å føle.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot å beskue en dame som tar av seg klærne og sklir ned en påle. Men jeg har sett en naken dame før. Og det uten å betale 250,- i cover. Med andre ord: Lite valuta for pengene.

Men jeg var sjokkert over den trykkende stemningen i lokalet. Ser man bort fra at det var nærmest tomt, så var stemmingen tung og klam. De få menneskene som var til stede satt ved en elevert alterring som omkranset pandemoniet hvor fristerinnene utfoldet seg. Dette var ikke et gledens hus. Det var unge frustrerte menns hus. Og de betrakter fristerinnene med steinansikter. Døde i øynene. Uten å blunke. Desperasjonen var til å ta og føle på.

Selskapet mitt var ved godt humør og ramlet inn i en bås. Pengene satt løst til ære for brudgommen, og drikkevarene stablet seg opp. Mens vi satt her kom en hel gjeng med lettkledde damer og satte seg ned hos oss. De mer eller mindre brøytet seg inn, og tok plass. Noe himmelfallen så vi engstelig på hverandre før vi trakk på skuldrene og prøvde å finne ut hva damene ville.

De var strippere. Hun som havnet ved siden av meg snakket ikke Norsk. Bare dårlig og gebrokken engelsk. Jeg prøvde uten hell å forklare henne at vi var ute på utdrikkningslag. Men samtale annet enn age, sex og location var helt utelukket. Det var imidlertid en setting hun veldig fort begynte å repetere.

De ville bli påspandert drinker. Og de var svært insisterende, likefrem og frekke. Dette nektet vi selvfølgelig, og jentene forsvant fortere enn vi klarte å si «kjøp din egen». De forlot bordet med ukvemsord. Dette var en ubehagelig opplevelse, og flere av oss begynte å se etter utgangen.

Etter en stund ble jeg og en annen enig om å dra et annet sted. På vei ut døren ble vi stoppet av to tvilsomme personer. Vi aner ikke hvem de var, de fortalt egentlig aldri hvorfor de tok kontakt. Men de trakk oss til sides og snakket med oss. Om de sonderte terrenget for å selge dop, eller om de bare var blakke unge gutter som ville inn, er jeg ikke sikker på. Men da den ene spurte meg om jeg kunne gå bort til en i baren og hilse fra en eller annen gjeng var høfligheten brukt opp. Jeg gikk ut med et foraktelig snøft.

Ute på gaten stod vi og ristet på hodet. Lo litt skjemt av opplevelsen. Jeg har sjeldent følt meg så inn i sjelen skitten og uanstendig som i det øyeblikket. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle reagere på å gå på strippeklubb i det hele tatt.

Opplevelsen var sjelesprengende, trykkende og trist: Pågående østeuropeiske jenter. Desperate unge menn som sikler på nakne kropper. Kriminelt klientell. Tyngende og desperat stemning. Med andre ord et gledesløst gledeshus.

Og moralen? Moralen er enkel: Don’t go there!

Idiotene

Etter å ha lest om Erasmuns fra Rotterdam har jeg blitt overbevist: Den folkelige danningen er en trussel mot sunn fornuft. Og videre er den farligste makten dumskap og dårskap. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

Det er skummelt hvor mange kunnskapsløse og ureflekterte mennesker som tusler fritt rundt i samfunnet vårt. Dette er mennesker som støtter seg til ”livserfaring” og en obskøn definisjon av fornuft, samtidig som de tror på magiske krystaller, Märthas engler og drøye konspirasjonsteorier. De fremhever sin egen kvasivitenskap som sannhetsbærende og går imot etablerte syn.

For eksempel mener en del av disse menneskene at svinevaksinen er en konspirasjon. Det er like mange avarter av denne konspirasjonen som det er skeptikere. (For mer utfyllende informasjon les Christer Gulbrandsens blogg ).

Men det alle konspirasjonsteoriene har til felles er at de ser bort ifra at det er flere organ som ettersjekker og dobbeltsjekker at preparatene som sendes ut til sluttbrukeren holder det de lover. For å sikre kvaliteten er det enorme statlige, så vel som internasjonale og globale instanser som utfører kliniske tester på preparatene. Effekter måles og det sjekkes for bivirkninger. Fra en medisin utvikles til den kommer på markedet tar det mellom to til fem år. Og det settes ekstremt strenge krav til dokumentasjon. En medisin kommer ikke på markedet før det er sikkert at den er ufarlig, kartlagte bivirkninger og at den faktisk fungerer mot det den skal.

Alternativ medisin derimot trenger bare å dokumentere at den ikke er dødelig eller medfører varige mén. Derfor kan alternativ medisin bli sluppet på markedet uten testing eller dokumentasjon, og med bivirkninger som ikke ville ha blitt godkjent for et legemiddel. Dette kan være bivirkninger som lakserende effekt(Solhatt) eller dehydrering med mer. Dette er fordi alternativ medisin kommer under næringsmiddel, og ikke medisiner. Hadde det blitt stilt like strenge krav til dokumentasjon om virkning og bieffekter til alternativ medisin, hadde hyllene i butikker som selger slik medisin vært tomme.

Som den Irske komikerne Dara O’Briain sier: ”Vi har testet alternativ medisin! Vi har funnet ut hva som virker og kalt dette medisin, mens resten er en kopp te og en pose med Potpurri!”

Problemet er at den sunne fornuften og livserfaringen står høyere i kurs enn faktisk kunnskap. Hadde disse folkene satt seg ned og lest på WHO sine hjemmesider, gått på legemiddeltilsynets hjemmeside, eller lest seg opp på den offentlige dokumentasjonen som er tilgjengelig for alle medisinske produkter, så hadde de trolig ikke forkastet legemidler. Men menneskene som lider av den såkalte sunne fornuften vil like vel avvise godt dokumenterte funn ved å stemple disse som løgn og konspirasjon.

Det er spesielt ett punkt som er interessant når det gjelder alternativ behandling. Den er så magisk og spesielt at det ikke kan dokumenteres. Alternativ medisin blir i likhet med sine talsmenn nervøs og klarer ikke å levere resultater under press. Den alternative medisinen glimrer med sitt fravær når den skal granskes.

Talsmenn og overbeviste kan til tross for manglende dokumentasjon fortelle om noen som har blitt kurert, eller har en tante som er blitt healet. De kan fortelle konkrete historier hvor noen har blitt kurert av forkjølelse eller vond rygg med alternative medisiner. Hvor legene har feilet, har håndspåleggelse, omslag av urter og en kopp med te kurert lidelser som blir ansett som psykosomatiske. Det er merkelig at det er akkurat disse lidelsene som blir kurert.

Det er noe paradoksalt ved den alternativ medisin og forsvarere av den såkalte sunne fornuften. Dette er de samme menneskene som tror at skolemedisinen er en konspirasjon og bruker store summer på alternative behandlingsmetoder. De støtter en industri som selger sukkerpiller, te og utblandet vann som remedier mot alskens lidelser og sykdom. De omfavner og forsvarer innbitt en industri som på verdensbasis tjener milliarder av kroner på menneskers dårskap. Det er ingen tvil om at det er en stor konspirasjon på ferde. Det er dem selv som er konspiratørene mot den virkelige fornuften.

Harald Eias korstog mot den avskyelige samfunnsvitenskapen

Etter å ha sett de første programmene i Hjernevask  hadde håpet at Harald Eia skulle balansere de andre programmene i serien. Men i stede tegner det seg et helt annet mønster. Harald Eia er på et korstog for å bekjempe sitt gamle hovedfag, samfunnsvitenskapen. Retoriske grep hagler. Latterliggjøringen er sterkt til stede. Eia behersker propagandaens kunst godt.

Harald Eia går i strupen på Norske autoriteter. Og det er neppe tilfeldig. Eias forakt for autoriteter ligger helt oppe i dagen. Han legger samfunnsviternes syn til grunn først, før han finner forskere som kan bevise at den eller de forskerne han har satt opp til mannfall blir motbevist. Samfunnsforskerne får ikke presentere sine statistikker eller forskning, mens de opponerende forskerne får fritt presentere detaljerte resultater uten kritiske spørsmål. Både Pedersen og Hernes kan vise til vel så god forskning som de amerikanske og engelske forskerne. og hvorfor har ikke Eia intervjuet norske autoriteter på gener?

Eia tegner konfliktlinjer. Han setter arv opp mot miljø. Og han har gjort seg til talsmann for arv. Dette til tross for at denne måten å tenke på for lengst er pasé. Det er bare de mest ekstreme variantene som avviser det ene eller det andre.

Eia er et firkanhode. Han evner ikke å tenke i grått. For ham er alt svart og hvitt, og hvis det ikke kan plasseres i absolutte og avgrensede bokser, så er det heller ikke interessant å presentere. Det er mye god forskning på forholdet mellom genene våre og hvordan miljøet påvirker utviklingen av disse. Moderate forskere som tegner dynamiske forhold mellom arv og miljø, og som forklarer en gjensidig påvirkning i begge rettinger; samtidig.

For firkanhodet Eia er slik tenkning umulig. Det passer ikke i boksene hans. Dette er forskning som ikke kan brukes til å rettferdiggjøre hans korstog mot storkanonene i norsk samfunnsvitenskap. Og jeg tviler også på at de forskerne som blir brukt til å sable ned de norske forskerne er særlig fornøyd med å bli brukt som ammunisjon. Jeg håper ihvertfall det.

De adelige og kongelige har i århundrer begrunnet en gudegitt gave til å være overlegen andre på grunn av arv. Den Nazitiske ideologien rettferdiggjorde utryddelsen av andre folkeslag på grunn av arv. Det indiske samfunnet har en hel underklasse som er frarøvet alle muligheter til å bevege seg oppover i samfunnet fordi dette er bestemt av arv. Arv er en måte å tenke på som tradisjonelt har blitt misbrukt. Blir vi for lydhøre i forhold til bilogiske og genetiske argumenter, kan vi fort befinne oss i en situasjon der vi både symbolsk og faktisk steriliserer mennesker vitenskapen anser som genetisk mindreverdige.

Og til deg som sitter og rister på hodet over dette argumentet: Den siste av Romfolket som ble tvangssteriliset her i norge, ble sterilisert i 1972. Gener og arv har blitt brukt som rettferdiggjøring av forfølgelse og massedrap. Er det et slikt samfunn vi ønsker? Vi kan ikke tillate oss å bli fanget av genetisk absolutthet. Historien har vist oss at det kan gå fryktelig galt.

Men uansett hvordan man vrir og vender på det, argumenterer og diskuterer: Hvilke samfunn ville du ha valgt? Et samfunn der genene bestemmer hva du blir og hvor langt du kan komme? Eller et samfunn som mener at alle har like genetiske forutsettinger, man må bare legge miljøet til rette?

NSB Pariaklasse – En lidelseshistorie

I syv uker fremover skal jeg pendle fra Bergen til Voss. En tur som tar i overkant av en time hver vei med tog. Dette i seg selv er slitsomt, særlig når det tar meg 30 minutter til togstasjonen fra hvor jeg bor.

Men alt dette er i og for seg greit. Jeg har et månedskort og kan sover på toget.

I teorien.

På grunn av pendlerkortet får jeg ikke fast plass på regionaltoget som går Bergen-Oslo. Jeg må sette meg ned et sted og håpe på at setet ikke tilhører noen som har kjøpt billett med akkurat dette setenummer på.

Så når jeg ligger og sover søtt og drømmer om min lærergjerning, kan noen pirke brydd borti meg og fortelle med dels klandrende, dels unnskyldende stemme, at jeg sover i deres sete. Det eneste jeg kan gjøre er å mumle unnskyld og sjangle søvndrukken til et nytt sete. Hvor det samme kan skje ved neste stasjon. Uønsket og jaget vandrer pendlere fra sete til sete i håp om å få seg litt søvn.

Vandring til tross: Regionaltogene er en luksus som er pendlere sjeldent forunt. Lokaltogene som man vanligvis tar har ikke nummererte seter, men derimot seter som det er umulig å sove i. Seteryggen stopper et sted før skuldrene, og den er montert i en nitti graders vinkel. Dette betyr at man tipper fremover med kroppen når man har sovnet og toget senker farten, eller at man pådrar seg en stygg nakkeskade hvis man er uheldig og sovner sittende.

Eneste måten å få seg litt anstendig søvn på, er å legge seg over tre seter samtidig. Dette er ikke bare frekt og fjortisaktig. Det ser også umåtelig dumt ut.

Så sitter jeg og andre pendlere rett opp og ned, sløvet i blikket. Og bortover vognene kan man se hoder som dupper opp og ned, bare avbrutt når ryggraden hindrer hodet å legge seg på skulderen eller brystet. Innimellom blir hodeduppingen stanset av at kroppene blir slengt fremover når toget senker farten.

Når toget går inn i tunneler, noe det er mange av her på vestlandet, så blir trykket så høyt at det er like før trommehinnene blir rikosjettert ut av ørene dine. Dette fører til et artig skue med pendlere som gaper for å utligne trykket i øregangen. Og de som har klart å duppe av i perfekt balanse mellom hode, kropp og setet, får en ublid oppvåkning av at trommehinnene prøver å frigjøre seg fra øregangen.

Så til tross for at jeg kanskje er relativt opplagt når jeg stiger på NSBs kuvogner, så er jeg mørbanket og nærmest døv når jeg raver ut på skinnegangene på Voss stasjon. En perfekt begynnelse på en perfekt dag.

Så derfor: Kjære NSB. Kunne dere sette inn noen seter som er tilnærmet behagelige i lokaltogene? Eller i det minste gi oss i NSB pariaklasse et setenummer på regionaltogene?

Flippeti-flopp!

Jo da… så da var vi i gang med fjernstyringen av Thomas på Thomas sin Fanpage. Men ingen kom. Dette til tross for promotering og informasjonsarbeid i forkant.

I ettertid kan man si at det er tre hovedgrunner til at dette floppet som en skadeskutt kalkun:

  1. Utydelighet
  2. Endringer og mangel på kontinuitet
  3. Resurser

 
1. Utydelighet
Facebook gir deg mange muligheter. Alt for mange etter min mening. Det er en wall på fansiden og en wall på eventsiden. At dette blir to waller å forholde seg til blir vanskelig. Hvor skal fjernstyringen foregå? Hvor skal jeg skrive? Legitime spørsmål som jeg har svart på i selve eventen. Men det var ikke intuitivt, og teksten var nok trolig for lang for den virtuelle turboverdenen.

På grunn av at det ikke er et eventalternativ som heter fjernstyring, så satte jeg karakteristikken at det var ”Club/party”. Siden folk som fikk invitasjon kanskje har trodd at det er en invitasjon til en fest, og ikke en fjernstyring, så kan dette ha ført til at flere bare har ignorert invitasjonen på det grunnlaget.

En annen ufordring lå i å forklare hvordan dette skulle foregå. Hvordan skal dette gjøres, og være tydeligere og forenkle instruksjonen. Utfordringen ligger i det at dette ikke er en vanlig ting å gjøre, så derfor er det ikke lett for andre å forstå hvordan dette skal gjennomføres. Man kan være så tydelig som overhode mulig, men vi mangler en felles terminologi, og kan rett og slett ikke forklare dette på en god måte. Dette tror jeg vi kan løse med å bruke USP(Unique selling proposition) ved neste korsvei.

Jeg vurderer også at ved neste forsøk skal vi kalle det noe annet enn fjernstyring, og heller finne et ord som kan forklarer konseptet bedre, og skaper interesse.

2. Endringer og mangel på kontinuitet
Dette punktet er trolig et av de viktigste. På grunn av at en del av medlemmene på fansiden trodde at det var Thomas selv som stod bak, måtte vi endre navnet. Siden endring av navn på siden ikke er mulig, måtte vi opprette en ny side og flytte alt innholdet fra den gamle til den nye. Og det mens vi var midt oppe i promoteringen av fjernstyr Thomas eventen.

Jeg endret navnet fra ”Thomas Østerfeldt” til ”This Is Thomas Østerfeldt”. Å flytte medlemmene over fra den gamle pagen til den nye viste seg å være vanskelig. På grunn av dette gikk vi fra 68 medlemmer til 7. Dette til tross for mye informasjon og oppfordringer på den gamle pagen.

Dette betydde også at vi måtte opprette en ny event som refererte til den nye siden. Også her mistet vi de gamle påmeldte. Jeg har også en misstanke om at jeg i forvirringen glemte å gjøre godt nok rede for, og ta viktige grep, som kunne ha ført til at flere medlemmer fulgte etter. Blant annet å sende en direkte beskjed til medlemmene. Grunnen til at jeg glemte dette finner du i punktet nedenfor.

3. Resurser
Den siste er rett og slett mangel på resurser. Dette er ikke et sponset eller betalt prosjekt, og er derfor avhengig av dugnadsånd fra de involvertes side. Siden jeg ikke kunne stille på selve eventen og administrere den, ble det heller ikke noe trøkk på twitter og facebook når vi skulle sette i gang. Jeg fikk heller ingen til å vikariere for meg. Siden det manglet en administrator, ble det også vanskelig å gjennomføre selve eventen.

For det andre er tid en knapp ressurs. Jeg sendte e-post til ca 15-20 bloggere hvor jeg spurte om de var interessert i å hjelpe prosjektet, samt pressemeldinger som jeg ikke hadde tid til å følge opp. Dette kom i tillegg til promotering i sosiale medier.

Skulle dette ha fungert måtte jeg ha brukt mye mer tid på å gå direkte mot godt over hundre bloggere, fulgt opp pressemeldinger med telefoner og etablert flere virtuelle samarbeid. Tiden strakk rett og slett ikke til. Dugnadsarbeid er tungt.

En liten fartsdump
Det er med andre ord mye lærdom å hente her, men vi gir oss ikke! Dette er bare en mindre fartsdump mot vårt mål til å skape Norges første ufortjente kjendis. Så vi tar med oss det vi lærte denne gangen, og gjør det forhåpentligvis bedre neste gang. Så det er bare å følge med.

Linker:
Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

Hvordan skape en megakjendis?

Innføringen av realityserier skapte noen usannsynlige kjendiser. De ble kjendiser bare fordi de hadde vært på TV. De hadde ingen egenskaper, trening, karisma eller lignende som kunne rettferdiggjøre kjendisstatusen deres. Men likevel ble det forsøkt å sette disse inn i forskjellige roller i underholdningsbransjen. Noen klarte seg, slik som Gaute Grøtta Grav, mens de fleste landet hardere enn medieselskapene klarte å kaste penger etter dem. De var bare berømte fordi de var berømte. Realitystjernen så dagens lys.

Interessen for denne typen kjendiser er heldigvis dalende. Om man er med i en realityserie eller lignende i våre dager blir man ikke berømt lenger. Det har rett og slett gått inflasjon i hele realitystjerne-konseptet.

Det er derfor det nå åpner seg en helt ny arena for nye kjendiser som ikke fortjener kjendisstatusen. Sosiale medier-kjendiser er den nye ufortjente kjendisen.

Jeg skal derfor prøve å skape Norges første sosiale medier-kjendis. Ambisjonen er å launche Thomas Østenfeldt, alias @ThisIsThomas på twitter, ut fra sosiale medier og inn i kjendisverdenen. Prosjektet går rett og slett ut på å se hvor langt vi kan komme. Hvor går grensen, og er det mulig å skape en kjendis bare ut fra et ønske om det?

Allerede er fanpagen hans oppe og går på facebook, og han er en populær person på Twitter. Men vi må komme videre og lenger. Flere tilhengere trengs.

I den sammenheng søker vi samarbeidspartnere. Folk som kan være med å dytte Thomas ut av cyberspace og inn i bevisstheten til det norske folk som kjendis.

Noen som føler seg kallet eller synes at dette virker som et spennende prosjekt? Ta kontakt med meg på twitter (@fimreite), eller send en e-post på toger@fimreitekommuniserer.no

Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

Julenissen – En kommunistisk konspirasjon

Det er flere ting som tyder på at nissen er en reinspikka kommunist. For det første har han drapert den røde fane omkring sitt blekfete legeme. Han har langt hvitt skjegg, ikke ulikt Karl Marx, og han deler ut gaver uten noen form for materiell gjengjeldelse. Men det er visse handlinger som blir belønnet av kommunist-nissen.

Julenissen gir bare gaver til snille barn. Dette er barn som tilsynelatende utfører uselviske handlinger, og ukritisk følger det som foreldrene pålegger dem. Er barnet slemt får det ingenting. Under det å være slem inngår det når barnet  ikke viser hensyn til andre, det utfører handlinger som undergraver foreldrenes autoritet, eller gjør andre mennesker lei seg.

La oss ta en rask analyse: De slemme barna representerer kapitalister: De tenker kun på seg selv og sitt eget, uten hensyn til samfunnet for øvrig, og skader andre mennesker for egen vinnings skyld. Slemme barn undergraver også fellesskapet og autoritetene ved å ikke følge foreldrene eller pålagte solidariske spilleregler. Foreldrene er her symbol på den kommunistiske stat, som strengt men velmenende legger føringer for barna.

De snille barna gjør som foreldrene sier. Foreldrene, som er symbol på den kommunistiske stat og fellesskap, gir instruksjoner og føringer. Disse føringene blir fulgt av snille barn fordi de vet at det er til fellesskapets beste. De snilleste barna er de som tenker på fellesskapet og ser seg selv som et tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Derfor er hele julegaveseansen uten tvil propaganda for å overbevise de egoistiske kapitalist-barna at de faktisk er slemme, og at Ayn Rand er full av dritt.

Planøkonomiske alver
Gratis gaver undergraver også forbrukersamfunnet. De gratisarbeidende alvene som tilvirker gavene inngår ikke i en sunn markedsøkonomisk modell. Alvene får ingen lønn, men må jobbe i sweat-shops uten annen betaling enn tak over hodet og en matbeta. De yter etter evne, og får etter behov.

Gavene som de tilvirker trenger heller ingen underleverandører, og siden det ikke er grosister og andre mellomledd involvert, betyr dette at ingen kan kjøpe opp disse gavene for å tjene penger på dem. Til og med logistikksystemet hindrer sysselsetting og den frie markedstanken: Nissen leverer gavene selv.

Siden hele kjeden er kostnadsfri, og ingen tjener penger på dette, undergraver nissens system all kapitalistisk og liberalistisk tankegang. Dette betyr at bedrifter ikke klare å konkurrere med nissen, og de bukker under. Nok en spiker i kisten levert av den kommunistiske verdenskonspirasjonen.

The Coca-Cola company
Og for å gjøre saken verre: Nissen og den kommunistiske verdenskonspirasjonens viktigste redskap er The Coca-Cola company. Det er heller ingen tilfeldighet at samme året (1886) The Coca-Cola company ble opprettet er det samme som da Karl Marx ga ut artikkelen Kapital: En kritisk analyse av den kapitalistiske produksjonen. Og det tre år etter sin død. Og ja: Det er Coca-Cola som eier rettighetene til julenissen. I det minste er det det vi skal tro.

Nissen og  the Coca-Cola company kan uhemmet spre sin kommunistiske propaganda under beskyttelse av det selvsame systemet som de iherdig undergraver. I tillegg har de laget en brus som er så velsmakende, at forbrukeren holder seg til dette ene produktet. Noe som undergraver det frie markedet ved at ingen prøver nye brusmerker.

Coca-Cola og julenissen tar med andre ord sikte på et verdensomspennende monopol. Og et monopol er i følge Marxs og Engels kapitalismens iboende mekanisme til selvødeleggelse. Og når kappitalismen imploderer vil kommunismen vokse frem som en naturlig reaksjon på kapitalismens utilstrekkeligheter. Godt hjulpet av Nissen og The Coca-Cola Company.

Er du enda ikke overbevist? Da bør du merke deg hvilken farge du finner i Coca-Colas logo.

Det store hjertet

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en del som allerede da begynte å eksperimentere med rusmidler. Noen lot det være med en smak, andre gjorde det til en livsstil. De som gjorde det sistnevnte begynte alle som en på hardere stoff etter hvert. Da de fylte sytten var mange allerede blandingsmissbrukere: Piller, alkohol, dop og hva enn de kunne ruse seg på.

Men så skjedde det noe. Kommunen oppdaget plutselig at de hadde et rusmiljø. Og dette var i en kommune hvor noe slikt nærmest var utenkelig. Men da realitetene til slutt seig inn i kommunestyret, ble det ansatt en helsearbeider med erfaring med ungdom og rus. Hennes metoder var kontroversielle. Hun tok tak i problemet og mer eller mindre satte seg på ungdommen som var rammet.

Blant annet tok hun en av ungdommene med seg hjem, og sørget for å avruse ham. I flere døgn tørket hun oppkast mens ungdommen svettet giften ut av kroppen. Hun fulgte ham tett opp. Og det gjorde hun med dem alle. Hun børstet skitten av dem, og klarte det foreldrene og skole ikke hadde klart: Hun fikk dem sakte men sikkert tilbake til samfunnet igjen.

Og hun gjorde en god jobb. Disse ungdommene trengte henne. De trengte en person som ikke bare anså dem som en åtte-til-fire jobb, men som var tilgjengelig til alle døgnets tider. En person som nådeløst invaderte livene deres og fikk dem bort fra miljøet de vanket i. En som tok tak i problemene og stilte krav. Samtidig sørget hun for at disse fortapte unge mennene fikk tilbake troen på seg selv. Det var håp.

Jeg skulle ønske at dette var en historie som endte godt. Men det gjør den ikke. Hun og tre av ungdommene hun jobbet med å få rusfrie var på vei tilbake fra en aktivitet da ulykken skjedde. De kolliderte med en møtende bil. Selv om alle fire overlevde, og ungdommen kom unna med mindre skader, stod det svært dårlig til med helsearbeideren. Hun måtte legges inn på Haukeland.

Da hun kom hjem måtte hun etter hvert kjøpe dop fra de samme ungdommene hun tidligere hadde prøvd å redde. Hun var blitt avhengig av smertestillende tabletter på grunn av smerter og et langvarig sykehusopphold.

Noen av de hun hadde forsøkt å få ut av ulykka vandret nok en gang tilbake til ulvene. Sakte men sikkert ble de lullet inn i rusens giftige barm.

Men arbeidet hennes bar frukter. Flere av ungdommene hun hjalp på fote er i dag voksne, rusfrie og lever normale liv. De har tatt seg utdanning og har fått seg anstendige jobber. Og det var hennes innsats og hennes oppriktige måte å bry seg om guttungene som var utslagsgivende.

Det er sjelden det er systemer som redder mennesker fra seg selv. De kan i beste fall legge til rette. Det er til syvende og sist mennesker som hjelper mennesker. Og det er de som våger å involvere seg som vil gjøre en forskjell.

Se hvordan du kan gjøre en forskjell for ungdom som har det vanskelig: www.denene.no

Ofret på medias alter

Lommemannfeberen herjer vilt i alle landets medier. Og spesielt de bergenske. Dette til tross for laber interesse fra leserne.

Det som kanskje er mest interessant er nye takter fra media. De har blitt mer pågående og intense i sin iver etter å formidle pikante detaljer. Medias behov for å sjokkere får fult utløp. Når reportere og journalister får muligheten til å gjengi overgrepene som er begått, er det ikke en eneste journalistøye som er tørt.

Og slik har de selv blitt overgripere i sin jakt etter pikante detaljer og sjokk-oppslag.

Overgripes på nytt 
I vitneboksen sitter en 17 år gammel gutt hvis historie om et overgrep blir til offentlig forlystelse. Det opprinnelige overgrepet var brutalt. For hans del burde nok ikke denne saken blitt oppklart. Særlig ikke med tanke på konsekvensene dette har fått for ham.

I prosessen med å dømme en serieovergriper blottstilles en 17 år gammel gutt for hele nasjonen. Han har ikke bedt om å bli overgrepet, han har ikke bedt om å vitne, og han har heller ikke bedt om å bli sitert i riksmedia. Men like vel skjer alt dette med ham.

Alle klassekameratene og alle i lokalsamfunnet hans vet hvem han er. Alle hans muligheter for å kunne legge bak seg det som skjedde på det offentlige badet for syv år siden er borte. I stede blir han selv, hans foreldre og nære, tilskuer til sitt eget overgrep gjennom media. Hvilke konsekvenser dette har for gutten er uvisst. Men hvis han klarer seg, er det ikke lommemannen eller medias gevinst.

Ondskapens ansikt
Ondskapen har fått et ansikt og et navn. Dette er Erik Andersen. Saken mot ham er alvorlig, og han har alt innrømt skyld. Han er ondskapen som lurer i folkedypet. Alle foreldres angst og redsel. Han er en overgriper.

Men i vår iver etter å straffe ham, så glemmer media at han har barn, venner og familie som ikke fortjener å bli straffet. Men straffet blir de.

Det sjokkerende i denne saken er at en overgriper kan herje i flere år uten å bli tatt. Omfanget av saken er enda mer sjokkerende. Men det mest sjokkerende er medias lyst til å gjøre saken verre for de som er innblandet.

Hvis det bare var lommemannen som hadde lidd under mediasirkuset så hadde det ikke vært noe problem, utover brudd på en del grunnleggende rettsprinsipper. Gapestokken er en gammel avstraffingsmetode. Men å sette alle ofrene og lommemannens nærmeste i den samme gapestokken er svært kritikkverdig. Det er faktisk uetisk.

Medias intensjoner er svært uklare i denne saken. At de går langt utover det å opplyse er hevet over enhver tvil. Og med tanke på at opinionen er lunken til saken, så kan det ikke være salgs- eller seertall som driver den fremover. Lommemannsaken har ingen funksjon utover å være sosialpornografi. Et begrep som ikke burde blitt brukt for å karakterisere dekningen av en overgrepssak.

Vårt rettsystem sitt monopol på å straffe har fått konkurranse med en justis som er blindere enn justitia. Media straffer alle som har eller er vært borti saken, om de er aldri så uskyldige. Aller hardest straffer media dem som har lidd mest: ofrene. Og det uten noen åpenbare motiver.

En bonde flytter til byen

Da jeg var 19 ble jeg brått revet bort fra en liten kommune med 1.600 innbyggere. På nuten vi hadde bygd huset vårt på, kunne vi speidet over gården og mine besteforeldres hus. Skulle vi smugkikke på naboen, måtte dette skje med kikkert.

På den lille grendaskulen gikk 1. til 3. klasse sammen. Det samme gjaldt også for 4. – 6. . I hver klasse var det ti elever. På skolen 20 elever totalt. Alle var kjærester med hverandre, og alle var mer eller mindre i slekt. Det var gjengs hvem som skulle gifte seg med hvem når de ble store. Det hele ble avtalt ut fra hvem som hadde sterkest pappa og lik sosial stand.

Om det var noe i dette fikk vi aldri vite. Systemet falt sammen. Grendaskulen ble nedlagt, og vi kom inn i større klasser. Og vi ble re-sosialisert. Nye folk, nye regler. Slag i slag gjennom ungdomskulen og Allmenne og Administrative Fag.

Men da jeg var nitten ble jeg ført ut i den store verden om bord på en av marinens fregatter. Og det var her jeg fant kjærligheten. Ikke om bord, men en dame i land. Hun var 28, bodde i egen leilighet og fôrte meg med mat da jeg var i sulten. Hun fikk mye pes av sine venner fordi hun hadde funnet seg en liten gakk-gakk. Men hun klagde ikke. Ikke når jeg hørte på i alle fall.

Da jeg gikk i land for siste gang hadde jeg for lengst mistet interessen for den gamle damen. Bergen lå for mine føtter, og etter noen krumspring satte jeg mine sjøbein på Universitetet i Bergen.

Jeg var flink til å være student, men aldri særlig god til å studere. Pengene fra Satans Lånekasse strømmet like vel inn på konto. Og like fort som de kom, så forsvant de. Det samme gjaldt romansene: Det ble hyppig frekventering på utesteder og klubber. Det var også nødvendig med en liten bijobb og små mikrolån fra heimen for å spe på festingen.

Men så. Så var de en høy dame som plutselig feide meg av over ende. Selv om det hele minnet om Erlend Loes “Tatt av kvinnen“, så satt jeg der og var samboer i en leilighet midt i Bergen. Ikke ante jeg hvordan jeg kom dit, eller hva jeg gjorde med dette kvinnemennesket. Men slutt tok det.

Og jeg er her ved enden av historien. Det var rett etter dette bruddet jeg traff min elskede, kjæreste Sunniva. En leilighet og to katter senere bor vi fortsatt sammen. Om vi er lykkelige hele tiden kan vel diskuteres, men vi har det bra sammen. Det er vel sånn det skal være.

Og moralen? Det er flere moraler her: Det går bra til slutt. Kjærligheten vil finne deg. Gode ting skjer for den som venter, og så videre. Men hadde vi ikke hatt skoler for alle, hadde jeg vært gardbruker i ytre Sogn den dag i dag. Hadde det ikke vært for Hans Majestets Kongelige marine hadde jeg ikke satt mine bein i Bergen. Og hadde det ikke vært for universitet og lånekassen hadde jeg ikke bodd med min kjæreste Sunniva. Etter all sannsynlighet hadde jeg vært gift med en sambygding som ganske sikkert hadde vært tremenningen min.

Så derfor føler jeg at både kjærligheten og jeg har mye å takke velferdsstaten for.  

Takk!

(Men ikke la det gå deg til hodet, velferdsstaten, for det er jævlig mye jeg vil klage på også!)