Døde menn i Kongo

I mørkeste Kongo, Afrikas hjerte, har nå historien fått en ironisk vri:  Det er de innfødte som begår urettheter mot nordmenn, og ikke omvendt.

Kongo 1885: Kong Leopold II av Belgia ønsker tilgang til dyrebare råvarer. For å oppnå dette klekker han ut en plan som i korte trekk går ut på å opprette en frihandelsstat hvor afrikanere og europeere skal handle sammen som likemenn. En stat som skal være en motsats til andre kolonier som er blitt fordelt mellom de europeiske stormaktene.

Kong Leopolds idé er en filantropisk idé; et frihandelseksperiment som vinner gehør hos andre europeiske kolonimakter. Resultatet er at i Kong Leopold II får en stor bit av Afrika som sin private tumlekasse. Fristaten Kongo ser dagens lys.

Men fristaten Kongo blit alt annet enn ideen som fødte den. Frostaten Kongo blir til Afrikas mest brutale kolloni, hvor overgrep, tortur, bortføringer og lemlesting blir sentrale administrative verktøy. Verktøy som har som eneste hensikt å hente ut elfenben og gummi til vesten.

I prosessen med å vinne ut råvarene blir landsbyer omgjort til konsentrasjonsleirer, og de innfødte blir internert som slaver i et føydalt system under handelsselskapene. På 25 blir Kongos befolkning halvert. Og sentralt i disse prosessene finner vi 200-300 unge, norske menn.

Den norske bistanden bestod i å hjelpe Leopolds menn til å komme seg opp elvene. Disse var sentrale i å frakte råvarer ut av landet, og Leopolds innflytelse lenger inn i Kongo.

Men det var ikke bare dyktig norsk sjømannskap som var etterspurt kompetanse i fristaten. På grunn av løsrivelsesprosessen fra Sverige, var det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet et overskudd på offiserer i Norge. Dette førte til at cirka 50 nordmenn tjente som offiserer i Leopolds private hær. Om nordmennene var med på selve drepingen og avhakkingen av hender er uvisst, men historiske kilder går langt i å foreslå at de ga ordren.

Den moderne eventyreren
Moland og French er en moderne variant av de norske offiserene som reiste ut i kong Leopolds tjeneste: De begge har erfaring fra det militære, om enn svært kortvarig, og de leier seg selv og sin militære kompetanse ut for penger. Og det er vel heller ikke til å skyve under stol at spenning og eventyr tiltrekker unge misstilpasse menn, som ikke finner sin plass her hjemme.

Veien til dette ligger åpen for eventyrere som Moland og French fordi ingen av institusjonene som skal beskytte og gi likhet for loven fungerer i Kongo. Politi og myndigheter er gjennomsyret av korrupsjon, og er ute av stand til å ivareta grunnleggende rettigheter for landets borgere. Institusjonene i Kongo kan sammenlignes med den italienske mafiaen, enn det vi forbinder med politi.

Dette kommet også tydelig frem i Moland og French-saken: Vi blir gjennom media vitne til en parodi av en rettssak, hvor rettferdighet og grunnleggende rettsprinsipper nærmest er totalt fraværende.

Korrupsjonen tro
Det er tvilsomt om militærtribunalet er klar over den lange tradisjonen de to nordmennene holder i hevd. Det tribunalet trolig er mest opptatt av er hvor mye penger de kan putte i egen lomme. Derfor er det er tvilsomt at Moland og French blir henrettet. De må etter all sannsynlighet betale det de kan til korrupte kongolesiske tjenestemenn. Dette er et system som er finjustert til å melke den siste dollaren ut av de som er uheldig nok til å peke seg selv ut som passende offer.

Alle skal ha sin del av kaken: Dommere, tjenestemenn og vakter. Den døde sjåførens pårørende vil trolig heller aldri se noe til erstatningen som er tilkjent dem. Dette fordi pengene på mystisk vis vil forsvinne på veien. Til slutt, når det ikke er mer å hente fra Moland og French, må de i verste fall sone noen symbolske år. Men etter all sannsynlighet blir de deportert tilbake til Norge på statens regning.

Siden Moland og French tydeligvis ikke forstår hvordan det kongolesiske utnyttelsessystemet virker, kan det se ut som om de blir i Kongo en stund til. Men til slutt blir de fleste misstilpassede unge menn tuktet av korrupsjonen til å innse hva som skal til for å kjøper dem frihet, og de kan bestikke seg hjem igjen.

Kong Leopolds terrorregime var et system hvis mål var å tappe Kongos ressurser på bekostning av de innfødte. Så det er kanskje ironisk at grunnleggende beskyttelse og rettsikkerhet er like fraværende for Moland og French, som den var for kongoleserne under norske offiserer.

Om Leopolds Nordmenn
http://www.klassekampen.no/30401/article/item/null
http://www.frittogvilt.no/kongeligslaveleir/innledning.htm
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1752351.ece

Den evige norske fattigdommen

Å bekjempe den Norske fattigdommen er det samme som å hoppe etter Wirkola. Samme hvor mye penger som pøses inn i fattigdomsbekjempelsen, vil det alltid være noen som har mindre penger enn andre. Grunnen er enkel: I Norge har vi ikke absolutt fattige, men relativt fattige.

De absolutt fattige mangler alt av grunnleggende behov. Mat, klær, og ofte tak over hodet. I tillegg har de ikke muligheten til å oppnå noe av dette i uoverskuelig fremtid. Slike fattige finner vi i slummer rundt om i verden under uverdige forhold. Hver dag er en kamp for å overleve.

Denne fattigdommen står i grell kontrast til fattigdommen vi ser i Norge. Dette er fordi vi har en relativ fattigdom. Takket være en aktiv og tilstedeværende velferdsstat får de som faller utenfor mat, klær og husly, samt utbetalt en fast sum i måneden. Hvis det er nødvendig, tar det offentlige over og styrer økonomien for de som av forskjellige grunner ikke makter dette selv. Dette, kombinert med et høyt lønnsnivå og liten forskjell i lønnsutbetalinger, fører til at vi ikke har absolutt fattige i Norge.

Den typen fattigdom som vi har her til lands er en relativ fattigdom. Dette er fattige som har tilgang på penger, husly, mat og klær. Grunnen til at de opplever seg selv som fattige, og at andre betrakter dem som dette, er at de har mindre enn de andre i samfunnet. Det har ganske enkelt med hvem vi sammenligner oss med. Og i et samfunn hvor forbruk er viktig for å vise at man er vellykket, skal det lite til før man føler seg fattig.

Den relative fattigdommen bør tas på alvor. Frustrasjonen over å ikke ha råd eller muligheten til å gjøre det samme som dine like er et sosialt problem. I et samfunn der selvrealisering settes så høyt som i vårt, er det frustrerende å ikke være i stand til å vise dette med aktiviteter eller merkevarer. Å falle utenfor flokken er en av de største krisene flokkdyret mennesket kan oppleve.

Samme hvem som tar på seg å løse fattigdomsproblematikken i Norge, er det dømt til å misslykkes. Å få bukt med den relative fattigdommen er en umulig oppgave. Hvis en gruppe fattige blir løftet ut av uføret, vil en annen gruppe automatisk falle bak og bli de nye fattige. Dette fører til at samme hvor mye vi jobber med fattigdom, og samme hvor mye ressurser vi bruker på bekjempelsen av denne, vil det alltid være noen som er fattige. Selv om vi alltid bør jobbe for at ingen faller utenfor samfunnet, vil det alltid være noen som har mindre råd enn andre. Så neste gang noen lover å bekjempe fattigdommen i Norge, bør de også vite at dette er et løfte som umulig kan holdes.

The rise and fall of a salesman

Den pompøse og norske overskriften til tross: Jeg har en broken fortid som selger. Og som selger likte jeg ikke meg selv noe særlig. Jeg sleit meg gjennom dagen på inngående salg og pushet telekomprodukter til det private markedet.

Da jeg jobbet for en av landets største telekombedrift – noe jeg gjorde i ca. et halvt år – fikk jeg etter fire måneder en grunnleggende åpenbaring som snudde opp/ned på hvordan jeg så på bedriften. Det var en opplevelse som tvang meg til å endret måte jeg behandlet de som ringte inn på – og som førte til at  jeg sluttet.

Åpenbaringen kom i kjølvannet av et motiveringskurs. Beskjeden på kurset var klar og tydelig: ”Husk at kunden er i kjøpsmodus når han ringer inn til deg. Derfor skal du alltid selge opp” og ”Vi tjener ikke penger på tradisjonelle abonnement, så du skal selge mest mulig ekstratjenester” etc. etc. Vi lærte å manipulere gamle tanter og gotroende mennesker.

Det som var rått parti når det gjaldt hele denne affæren, var at det var inngående salg. De fleste som ringte inn til meg anså meg som en rådgiver, ikke som selger. Dette kombinert med at jeg hadde teknikkene inne, førte til at jeg i bedriftens navn lurte gamle tanter til å kjøpe tjenester de ikke trengte. Intetanende mennesker som ringte inn for å få råd angående kompliserte telekomløsninger endte opp med å kjøpe tjenester de overhode ikke trengte.

I rettferdighetens navn bør det nevnes at det er ikke bare telekombedrifter som tvinger sine ansatte til å selge, og lurer sine kunder til å kjøpe mer enn de trenger.

DnBnor er en slik bedrift. Kundebehandlerne får dollartegn i øynene hvis du vil sette inn en større sum. Da jeg studerte fikk jeg utbetalt stipendet mitt seint, noe som førte til at jeg satte førti tusen inn på konto. Kundekonsulenten i DnBnor ble ekstremt insisterende og la ivrig ut om hvor bra det var å spare penger ved å investere i lyssky fond innen genteknologi og firma som i dag er svarteliste av oljefondet. Da jeg fortvilt prøvde å fortelle kundekonsulenten at jeg trengte de pengene for å betale husleie og utgifter jeg skyldte, ble dette møtt med en hardnakket økonomisk argumentasjon, og at jeg måtte tenke på fremtiden.

Til slutt tok jeg imot informasjon og fikk servert et surt ”men da kommer du ikke tilbake” da jeg sa at jeg måtte tenke på det. Og det stemte: Jeg kom aldri tilbake. Dette var en av mange herndelser som førte til at  jeg sa opp alle kontoene mine med DnBnor og valgte en annen bank.

Til DnBnors forsvar så er alle bankene sine kundekonsulenter blitt hardcore selgere. Kundekonsulent i bank er blitt et begrep som er blottet for ordets opprinnelige mening.

Salg finner du over alt. Det er nittitallets amerikanske konfliktfilosofi som råder. Og hovedtanken er at det er en krig mellom selger og kjøper. Som selger skal du tvinge en potensiell kunde i kne med sleipe salgstriks. Mersalg, mersalg mersalg er mantraen. Og dette er en mentalitet som gjennomsyrer nærmest alle relasjoner hvor det er salg involvert.

Å velge en slik salgsstrategi i en bedrift er i mitt hode kontraproduktivt. Bedriften er tjent med å gi god sørvis og holde kunden fornøyd. Og dette oppnår ikke bedriften ved at kunden hele tiden opplever at han eller henne blir lurt hver gang de tar kontakt med kundeservice eller skal kjøpe en vare eller tjeneste.

Hvorfor ønsker bedrifter å lure kundene sine til å kjøpe dyrest og mest mulig, når det beste på lang sikt hadde vært å gi god veiledning og råd? Og er det bra at salgsavdelingen i en bedrift får anledning til å ødelegger omdømmet til bedriften de skal tjene? 

Dette er de foretningsmessige aspektet ved det hele. Men det viktigste er like fult det etisk. Er det virkelig slik vi ønsker å behandle hverandre? Å lure andre mennesker? Å være på vakt hele tiden mot at folk vil selge på deg mer enn du trenger? Se seg over skuldrene og være forbredt på å bli lurt?

Jeg klarte ikke å være selger lenger. Jeg kom hjem hver dag og følte at jeg var i en etisk klemme. De handlingene jeg gjorde i løpet av en arbeidsdag kunne jeg ikke stå inne for. Derfor sluttet jeg. For meg er det umulig å gå på akkord med  meg selv og mine egne verdier. Og  jeg har vanskeligheter med å forestille meg at andre selgere klarer å se folk inn i øynene og med fast stemme si stolt: Jeg er kundekonsulent!

Odøren av informasjonsarbeid

Jeg jobber til daglig med mitt lille firma Fimreite Kommuniserer. Her tar jeg på meg små og store oppdrag for bedrifter innen kommunikasjon. En av oppgavene mine er å skrive pressemeldinger og jobbe disse inn i media. Det som forundrer meg er hvordan noen journalister behandler meg som om jeg lukter vondt når jeg tar kontakt med dem i embeds medfør.

Et eksempel: En bedrift jeg representer trengte flere ansatte med en spesiell type utdanning. Denne utdanningen eksisterte ikke i Norge, så bedriften tok kontakt med en skole og fikk opprettet en linje med dette faget. Når dette var unnagjort, trengte de å formidle linjen til potensielle søkere. De tok kontakt med meg for å hjelpe dem å jobbe saken inn i media.

Dette er en bransje som var hardt rammet av nedgangstider. Mange mennesker var berørte i form av oppsigelser og permitteringer. Derfor mente bedriften at dette måtte være en viktig sak å få formiddlet til samfunnet. De fleste mediene tok vel i mot meg, og var enig i at dette var en viktig sak. Det var også flere som publiserte pressemeldingen jeg hadde skrevet i sin helhet.

Men så tok jeg kontakt med mediet som er regionens største, og det var som å treffe en mur av avvisning. Nå er det ikke jeg som bestemmer hva redaksjonen skal skrive, men man behøver ikke å behandle andre uhøflig. Jeg har full forståelse for at det må foretas en redaksjonell avgjørelse, og at det i mange tilfeller kommer opp saker som er viktigere enn bedriftsnyheter.

Like fult er dette er et gjentagende mønster som dukker opp med akkurat dette mediet. Det er ikke første gang jeg opplever disse som arrogante, og nærmest uinteressert i tingene som skjer i regionen de skal dekke. Så mitt spørsmål er: Er det jeg som lukter vondt eller er det bedriftene?

Det kan ikke være det siste. Dette fordi mediet jeg snakker om har noen yndlinger de skriver svært mye om, mens de ikke nevner 90 % av de andre bedriftene. Disse yndlingsbedriftene er heller ikke blant regionens største. Det er derfor nærliggende å anta at det er meg det lukter av.

Er det lukten av PR-rådgiver det stinker av meg? Er det en odør så stram at vedkommende journalist behandler meg med forakt?

For å sitere journalisten den andre gangen jeg tok kontakt med ham: – Hvis du vil ha dette publisert hos oss, anbefaler jeg deg å ta kontakt med annonseavdelingen.

Haken min formelig falt i bakken. Var journalisten ute etter penger? Hvor var samfunnsansvaret? Hvorfor er det mer interessant å ha redaksjonelt fokus på taxisjåfører med vond rygg og mennesker som er i konflikt med NAV, enn en ny utdanning? Hva med utdanning som veien ut av ulykka? Dette var etter min mening en sak som kunne gitt mange mennesker håp og muligheter. Men i stedet valgte mediet å fokusere på Donald Duck-saker.

I et forsøk på å forklare hva jeg gjør som kommunikatør, håper jeg at odøren av PR-rådgiver ikke blir like motbydelig neste gang jeg tar kontakt med en journalist:

Som PR-rådgiver gjør jeg følgende:

  1. Jeg tilrettelegger saken slik at journalisten lettere kan innhente informasjon
  2. Jeg formidler saker som har relevans for samfunnet vi lever i
  3. Hjelper bedrifter med å fremheve hva som er interessant for media, og hvordan henvende seg mot det rigtige mediet
  4. Jeg formidler bare saker som har kvalitet og interesse for samfunnet
  5. Jeg sørger for at saken er basert på fakta

Og hvis jeg enda lukter vondt, har jeg et klart budskap til journalister: Jeg er et produkt av deres egne handlinger. Et svar på et behov som har oppstått i markedet.

Grunnen til dette er:

  1. Bedrifter er redde for at journalister skal skrive usannheter om dem
  2. Mange bedrifter opplever å bli feilsitert og at reine faktafeil kommer på trykk
  3. Mange bedrifter opplever journalister som innpåslitne og masete når det skjer en ulykke, at de kun er ute etter å skade bedriften når muligheten byr seg.
  4. Journalister som henvender seg ikke forteller hvorfor de tar kontakt, og at sitater og hendelser blir plassert inn i en helt annen kontekst enn det som var forutsetningene for intervjuet.

Som alltid er det flere sider av samme sak, og nesten samtlige medier jeg henvender meg til er høflige, vennlige, og svært profesjonelle.

Så neste gang en pr-rådgiver tar kontakt, bør du tenke over at det spiller en rolle hvordan du representerer deg selv og din arbeidsgiver til omverdenen. Det er rett og slett vanlig høflighet og omdømmebygging i praksis.