Ulv, ulvere, ulvest – ulvepopulisme

Heten ulvedebatten skaper her til lands er såvidt overgått av innvandringssdebatten. Det er for en som står utenfor vanskelig å fatte at et så lite fenomen som ulv skaper så mye splittelse.

Ulven får mytiske egenskaper. For noen er ulven ondskap. For noen renhet og uskyld.

I 2016 døde 4,85 % av sau og lam på beite på landsbasis. Dette utgjør et tap på 75 272 sau og lam. I den samme perioden ble det søkt erstatning for tap grunnet rovdyr for 17 550 sau og lam. Dette utgjør 23,3 % av totalt tap av sau og lam blir tatt av rovdyr. Ulven står for 9 % av disse 23 %, eller 1.580 sau og lam. Til sammenligning tar jerven 34 %, gaupa 21 % og bjørnen 13 %. Ulven står altså for 2 % av det totale tapet av alle omkomne sau og lam på landsbasis.

Det dør altså flere sau av sult eller fall på beite enn av ulv. Etter all sansynlighet dreper tamhund flere sau enn ulven. Videre er ulven det rovdyret som dreper minst sau. Det er rart at sauebøndene ikke er mer forbannet på jerven. Men mest forbannet skulle de vært på forholdene på beitet, som er den største sauemorderen.

Argumentasjonen henger altså ikke på greip.

Men så har vi de som vil bevare ulvestammen. Heller ikke deres argumentasjon henger på greip.

For det første ble den skandinaviske ulvebestanden trolig utryddet en gang på 60- 70-tallet. Det var ikke før på 80-tallet at ulvestammen reetablerte seg. Først i Sverige, så i Norge. Genetiske analyser tyder på at ulvestammen vi nå har i Norge er av Finsk-Russisk avstamning. For å sette det litt på spisden, så kan forsvar av ulven sammenlignes med å forsvare Kråkebollen eller brunsnegelen. Ingen av artene hører til her i utgangspunktet.

Jeg forstår bonden svært godt. Å miste dyr er en tragedie. Men tatt i betraktning at ulven tar så få dyr, og at ulven er den minste trusselen, er dette rart.

På den andre siden er den skandinaviske ulven utryddet. Den ulvebestanden vi har i dag er ikke hjemmehørende i hverken Norge eller Svergie. Så hvorfor vi skal verne om en fremmed art er også litt utydelig.

Eneste forklaringen jeg sitter igjen med er at ulvedebatten handler om følerier. Og at hver leir skaper sine egne myter og forestillinger.

For en som står på utsiden og ser den intense og innbitte ordkrigen om ulv virket dette helt surrealistisk. Det hadde vært like rasjonelt å krangle som fillene fyker over hvilke mummikopp som var finest.

Følerier og myter har ingen plass i naturforvaltning. Her må det såkalte harde fakta til, undebygget av forskning.

Ulvens videre eksistens eller utryddelse er blitt et politisk spørsmål. Og det en politikk som ikke er forankret i forskning.

Når denne ulvepopulismen får regjere fritt, vil ulven forbli politikk. Men ved å frata politikere muligheten til å bestemme over ulven, og legge forvaltningen av denne på et administrativt nivå, vil vi kunne få fred fra denne meningsløse debatten.

Og vi vil også kunne få en klok forvaltning som tar hensyn til både bonde og ulv.

Rævnå Kangoo ZE – Elektrisk drittvarebil

Jeg skrev for ca tre år siden en optimistisk post om vårt nye familiemedlem, Renault Kango maxi ZE. Denne må jeg justere — Noe.

La meg først ta det positive. Bilen er fortsatt god å kjøre. Fotsatt plass til tre barneseter ved siden av hverandre i baksetet med god beinplass. Den ligger godt på veien. Du sitter høyt. Det er fortsatt en ekstremt praktisk bil. Og på parkeringsplasser er skyvedører bak gull med tanke på at ivrige barn lett smeller opp døren uten tanke på andre biler.

Jeg har tatt i bruk det store bagasjerommet som bossrom, så barnevognene får ikke lenger plass. Men det ligger på meg, ikke på bilen.

Jeg har kjørt alt som kjøres kan med den bilen. Sofaer, senger, søppel, unger, badekar, dører, gulv, trelast, ferdigmontert spisegruppe til 6 personer osv. Den har bistått ved flytting og oppussing. Alt går inn i kangooen med den største letthet.

Og det må tilføyes at den er håpløs på glatta. Et lite snøfnugg, og bilen blir til en kjelke med fire hjul som suser avgårde. Ungene synes det er gøy. Mor og far er mindre begeistret. Heldigvis er mye laget av plast, så bulker retter ut seg selv.

Den er også billig i drift. Den koster nesten ingenting å kjøre. Den koster ingenting i bom. Billig parkering, forsikring og veiavgift. Som alle elbiler er. Og den er rimelig i innkjøp. Til tross for begredelig rekkevidde på 8-12 mil, har jeg aldri gått tom for strøm.

Men det er ikke helt sant…

Det elektriske på bilen er noe… eh… kjørt. Plutselig står den utladet på 12v-batteriet uten grunn eller forvarsel. Og det til tross for at begge batteriene blir ladet via ladestasjonen. I tillegg har 12v-batteriet en dynamo som lader det under kjøring. Så hvorfor dette batteriet går tomt er et av livets store mysterium.

To for en
Og ja. Det virker rart at en elbil har to batterier som ikke jobber sammen. Men det er en logikk i det. En Renault kango ZE er egentlig bare en Renault Kangoo hvor de har tatt ut forbrenningmotoren og drivstofftanken, og satt inn elmotor og batteri i stede. Derfor er vindusviskere, bilstereo, døråpnere, kjøreelektronikk og lys på det samme systemet som i fosil-Kangooen. Det hele henter strømmen fra et lite, firkantet bilbatteri under panseret. Og ikke det svære uutømmelige batteriet som driver bilen fremover. Og det er dette systemet som slutter å virke med ujevne mellomrom. Når 12V-elsystemet ikke virker, virker ikke resten av bilen heller. Til tross for at hovedbatteriet formelig bugner over av energi.

Det har forekommet at jeg kommer ut om morgenen på vei til jobb eller barnehage og bilen er helt død. Det er akkurat slike deilige overraskelser man forventer av en bil. Og hvor glad man blir! Ungene har utviket en sjette sans for denne spontane gleden som ufrivillig velter opp i far når bilen står livløs i oppkjørslen, at de våkner med fingrene godt satt inn i ørene de morgenene dette skjer.

Når bilen står, må jeg løpe opp til naboen og låne batterilader for å lade det lille 12v-batteriet under panseret. Av og til er det nok å bare nappe ut ledningene til 12v-batteriet og plugge dem tilbake, så virker bilen igjen, dog med noen feilmeldinger som lyser på dashbordet. Annet enn at det er litt angstprovoserende når du kjører, slår disse seg heldigvis ikke på igjen når du starter bilen neste gang.

Men en gang måtte jeg sende bilen på verksted for å finne feilen. Den stod livløs i oppkjørselen en morgen. Bilen ble seg som hør og bør avhentet av Viking, og fraktet til verksted i skam. Siden Renaulten vår er en bruktinnport, gikk garantien ut etter to år. Så denne reperasjonen kostet oss 6.000 sure penger. Men vi fikk nytt 12v-batteri og dynamo for den prisen. Uten at problemet med at den ikke virker uten synlig grunn forsvant.

Andre skavanker
På første EU-kontroll ble jeg pålagt å bytte stabilisatorstag. På en tre år gammel bil! 3000-Ka-Tching!

Noen dager etter kom en ulyd fra bilen. Inn på verksted. 750 for sjekk — Ka-Tching.

Her var differansialen fremme røket og måtte byttes. Venter i skrivende stund på pris – Ka-Tching. Og igjen… ikke hatt den mer en i tre år. Importert med 20 km på telleren. Tre år med bykjøring.

Varmeapparatet i bilen har sluttet å virke. Heldigvis har bilen dieselvarmer, så vi fryser ikke om vinteren. Hvis vi velger å fikse varmeapparatet, så blir det ka-Tching her også.

Og for å toppe det hele har dashbordlampen for parkeringslys(!) Sluttet å virke. Og det er ikke bare å bytte en lyspære. Hele dritten må byttes. Så Ka-Tching. Hvis jeg gidder.

Andre små irriterende uregelmessigheter er at bluetoothen finner på å slutte å virke for underlige lyster og innfall. Noen ganger får man ikke tatt samtaler via handsfree-en, så sitter man der inne og telefonen ringer høyt og intenst på bilhøyttalerne til inringeren gir opp. For når bluetoothen låser seg, låser bilanlegget seg også. Plutselig vil ikke kartene laste seg inn i GPSen og dieselvarmeren går ikke på. For å løse problemet må bilen slås av. Men en kjapt slå-av-og-på-øvelse funker selvfølgelig ikke, neida. Den må stå minst en halvtime. Og da virker den som om ingenting var skjedd. Merkelige greier.

Det er ikke en bil jeg har skaffet til familien, men en ubrukelig au-pair med en funksjonsnedsettende personlighetsforstyrrelse.

Død hest
Renault markedsfører kangoo ZE som en robust og pålitelig arbeidsbil. Ofte er den avbildet på byggeplasser hvor smilende arbeidere poserer anorektisk og glade rundt bilen. Jeg klarer ikke å forestille meg at sinnasnekkeren hadde posert smilende med en Kangoo som tidligere på dagen hadde måtte lades på 12v-batteriet. Kangooen er ment å være en sliter som tåler en trøkk. Ikke en forfinet og anemisk svane med osteoporose.

Nei. Renault kango maxi ze er en jævla drittbil. Siste gang jeg kjøper Rævnå.

Listhaugs monster

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.

At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.

Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.

Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.

Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.

Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?

Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.

Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.

Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?

Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.

Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.

Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.

Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.

Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.

Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.

Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.

For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.

Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Hymne til kringkastingsavgiften

Kringkastingsavgiften er trolig den mest utskjelte avgiften i Norge. Samtidig som den er den mest konkrete. Det er lett å forstår hvor pengene går.

Vi har mange interessante avgifter her til lands. Vi har avgifter på brus, sukker, bobblene i muserende vann, alkohol, tobakk og drivstoff. Så har vi flyseteavgift, og poseavgift, også kalt miljøavgift, og så videre.

Det alle disse avgiftene har til felles er at vi vet hva de beskatter, men ikke hva de finansierer. Flyseteavgiften går ikke til å finansiere flysetet du sitter i. Poseavgiften går ikke til å finansiere plastposen du kjøper. Ei heller får du billigere alkohol. Faktisk blir alle disse tingene dyrere.

Man kan si at pengene du betaler i avgift går til å finansiere foreldrepermisjonen din. Eller sykemeldingen din. Eller pensjonen din. Eller veien du kjører på, skole, helsevesen, eldreomsorg. Alle disse avgiftene går inn i fellesskapet, uten en fast adressat.

Unntaket er kringkastingsavgiften. Også kalt NrK-lisensen. Mange tror at det er et slags abonnement hvor man betaler for NrK-TV. Men det stemmer ikke. Kringkastingsavgiften er finnansiering for både radio og tv.

Men det stopper ikke der. Du får med på kjøpet nettside, nettv og tilhørende digitalt innhold. Kringkastingsavgiften betaler for å holde infrastrukturen ved like slik at tv- og radiomaster sender ut signaler. Den betaler også for for serverene som gir deg innhold på nett. På toppen av egenprodusert innhold, får du kvalitet fra andre leverandører. I tillegg får du en bredde du ikke finner hos andre.

Så har vi selve prisen, eller avgiften. For 2.970,24,- i året får du betraktelig mye mer enn andre tilbydere. Og nå som alle aktører legger innholdet bak en betalingsmur, så får du de samme nyhetene uten å måtte betale ekstra for det.

Sammenligner vi kringkastingsavgiften med to andre leverandører av TV, så er kringkastingsavgiften et kupp.

Ser vi bort fra etableringsavgiften, koster den rimligste pakken hos Canal Digital 5.628,- kroner i året. Get setter deg tilbake 5.988,- i året for sin rimligste innholdspakke. Mot NrK sin pakke for 2.970,24 i året.

Og har du ikke tv, så slipper du kringkastingsavgiften, selv om du har en DAB-radio i bilen. Hvis ikke det er raust, vet ikke jeg.

Så. Ser du på NrK nettv, hører på radioprogrammer, leser nyheter på nrk.no, ser du på NrK TV eller hører på radio, så bruker du infrastrukturen som kringkastingsavgiften går til.

Er du et voksent menneske med normal inntekt som ser eller hører på NrK? Betal med et smil. For her får du mye mer enn du gir.

Lytesamfunnet – Grandes eskapade

Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?

Saken så langt var at Grande hadde sex med en tenåring i en åker for 10 år siden. Det var frivillig, det påstår de begge. Hendelsen skjedde i et privat arrangement uten direkte tilknyttning til Venstre eller politiske verv. De hadde seg med hverandre, og så gikk de hver til sitt.

Ekkelt? Ja. For voksne kvinner å ha seg med en tenåring er tegn på dårlig dømmekraft, eller kanskje lav impulskontroll. Det er en del moralske implikasjoner som reiser seg, og noen etiske også. Disse blir diskutert opp og ned in mente i sosiale medier.

Gutten har valgt å stå frem for å få fred. I følge ham selv har det vært et kjør uten like fra media. Og han sier selv at han har blitt tilbudt penger fra Reset.no for å stå frem. Han gjør det han må. Han velger et medie og står frem i VG. For ham er nok saken ferdig. Han kan puste lettet ut (trolig).

For Grandes del har historien nettopp begynt. Tiden vil vise hvor den tar henne.

Hendelsen skjedde ikke i tilknytning til en offentlig sammenheng. Hun hadde ingen kjent maktrelasjon til gutten. Dette skjedde ti år tilbake i tid. De begge er enig om at det var frivillig, selv om de tydeligvis har opplevd situasjonen annerledes.

Det er i denne saken viktig å stille seg noen spørsmål. Når blir slike saker foreldet? Skal dustete ting man gjør heftes ved til evig tid? Og spesielt hendelser som ikke omfattes juridisk eller står i konflikt med verv eller stilling?

Og der er vi inne på kjernen av vår forargelse. Den er moralsk. Grande har et moralsk lyte vi ikke liker. Og det er ikke sikkert at det er et lyte heller. Det kan rett og slett være et enkelttilfelle. Et øyeblikk med svakhet fra Grandes side. Men det vet vi ikke. Ikke enda, i alle tilfeller.

Og om det så skulle vise seg at Grande liker unge menn, er hun ikke den eneste kvinnen som foretrekker det.

Men betyr dette moralske lytet at hun er uegnet som politiker? Og er dette noe vi egentlig har noe med?

Politikere har krav på et privatliv. Også Grande. Og denne saken handler ikke om henne som politiker, men i aller høyeste grad om hennes sexliv. I mitt hode er det noe av det mest private vi har.

Når hele samfunnet har gått av hengslene, og moralske lyter er det som definerer vår tillit til en politiker, er vi ute på tynn is. Vi har i en moralsk blodtåke blitt en morbid variant av «The Sun».

Hvis vi i fremtiden vil ha politikere som er mennesker, må vi tåle at de er seg selv med sine lyter og tilkortkomminger. Så lenge disse ikke går på bekostning av verv og integritet.

Kim Jung-uns narrespill

Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?

Narren var i føydale tider en aktet person ved hoffet. Han var den som kunne komme med skjemt om kongen uten at det ble regnet som fornærmelse. Innenfor visse grenser.

20180109_113327.jpg

Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Å være narr var ofte en kort karriere. Og narren kunne risikere å bli et hode kortere.

Narren og bjellene
En narr av i dag finner vi på den internasjonsle scenen kroppsliggjort av Nord Koreas statsleder Kim Jong-un.

Kim Jong-uns narrebjeller er atomvåpen og ballistiske missiler. Og det gir et lite og ubetydelig land i alle henseelser en oppmerksomhet som er en supermakt verdig. Nordkorea veier ikke tungt økonomisk eller politisk. Men får en internasjonal behandling som om de var det. Det er narrebjellene som gjør jobben ved FNs hoff.

For narren selv er disse bjellene kjærkommen. Beleiret av fiender, i det minste i eget bilde, er avskrekking den Nordkoreanske strategien for å overleve i et ugjestmildt klima. Nordkorea satser tungt på avskrekkende våpen og et formidabelt forsvar. Den nordkoreanske hæren er den fjerde største i antall i verden. Men en stor flokk med underernært kanonføde med dårlig utstyr virker i liten grad avskrekkende.

Det som gir Kim Jong-Un sin internasjonale pondus er Nord Koreas påståtte kjernefysiske muskler.

Forskere som Halvor Kippe ved Forsvarets Forsknings Institutt, mener at sansynlighten for at Nordkorea har utviklet kjernefysisk stridsevne er svært høy. Prinsippene for hvordan å lage slike bomber er godt kjent, men å ha nok materiell til å lage slike våpen tar tid og krever teknologi.

Bombene må være små og lette nok til å bli plassert i nesen på et ballistisk missil. Deretter må bomben tåle å bli fraktet i høy hastighet, høyt opp i atmosfæren, og må tåle store temperatur- og trykkforskjeller. Den siste utfordringen er å detonere bomben over målet. For å få dette til trenger man teknologi. Mye teknologi.

Den kalde krigen
Tilbake i 1956 hadde Nord Korea god tilgang på sovietisk teknologi. Soviet startet opplæringen nordkoreanske forskere og leverte ulik teknologi i atomkappløpet mot USA. Sovietisk teknologi var ledende både når det gjelder atombomber og leveringssystemer. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut fra Nord Korea etter en politisk konflikt med Kina i 1972, ble Nord Korea knytter opp mot Kina. Kina ble atommakt i 1956.

Raskt frem i tid, og etter en kort periode med fredelig tilnærming takket være den Sør Koreanske solskinnspolitikken, kom en ny periode med eskalering mellom Nord- og Sør Korea. I 2006 begynte Nord Korea å teste balistiske missiler som en reaksjon på Sør Koreas hardere linje mot landet. Dette var av type kortdistansemissil.

Første atomrøvesprengning
9. oktober samme år annonserte Nord Korea at de hadde foretatt en vellykket underjordisk atomprøvespregning. Seismiske målinger viste at sprengningen tilsvarte 500 tonn med TNT. Dette var så besjedent at om det var en prøvesprengnig i det hele tatt, var det en mislykket en. Nyheten om en prøvesprengning ble møtt med stor skepsis internasjonalt.

I 2007 ble videre atomspregninger og atomvåpenutvikling angivelig lagt på is som et resultat av forhandlinger. En av mange forklaringer på hvorfor Nord Korea gikk med på en slik avtale, var at de ikke hadde resursene som var nødvendig for å bygge en fungerende atombombe.

Den neste prøvespregningen kom i 2009, og ble beregnet tilsvarende 2,4 kilotonn TNT med bakgrunn i seismiske målinger. Til sammenligning hadde bomben som ble sluppet over Hiroshima i Japan i 1945 en styrke tilsvarende 16 kilotonn

Det er nærliggende å tro at prøvespregningene i 2009 kom som en maktdemonstrasjon i maktvakumet som oppstod da Kim Jung-il fikk slag i 2008. Da prøvespregningen fant sted ble det gjort forbredeler for at Kim Jong-un skulle overta.

Etter dette har Nord Korea foretatt to vellykede prøvespregninger.

Interkoninentalt leveringssystem
I 2009 og i 2012 ble det foretatt to mislykkede oppskytninger av potensielt interkontinentale missiler. Den 12. desember 2012 klarte Nord Korea å skyte en sattelitt i bane rundt jorda, og slik demonstrere en potensielt våpenplattform som kan nå fastland USA.

Den nye narren
2011 ble Kim Jong-un statsleder i Nord Korea.

Kim Jung-un mener at atomvåpen og leveringssystem til disse er nøkkelen til å fremme landet politisk, og å unngå å bli invadert av USA. Det siste er bærebjelken i Nord Koreas selvforståelse, og er selve limet i landets politikk. Med god grunn.

Og nå kommer vi inn på selve kjernen. Det var ikke før etter at Kim Jung-il fikk slag at missil- og atomprogrammet produserte vellykkede prøvespregninger og potensielt fungerende leverigssystemer.

Man kan argumentere for at det var et maktskifte i Nord Korea som førte til endring i prioriteringer. Og at disse endringene er det som har gjort til at Nord Korea raskt har blitt en atommakt.

Hvem tjener på det
Jeg ønsker å presentere en annen hypotese. Og det er at Kim Jung-un holder oss for narr. Han er klippefast i troen på at om han ikke klarer å overbevise sine fiender om at han har atomvåpen, og enda viktigere, at han er villig til å bruke dem hvis nødvendig, vil Nord Korea bli invadert.

Den merkelige retorikken fra Nord Korea er et resultat av dette. Den er ment å skremme og vise at Nord Korea er villig til å bruke sin kjernefysiske kapasitet mot den som angriper. Så langt har regimet gjort en god jobb.

Men. Hva om både missilene og atomvåpenene faktisk bare er et narrespill. At både missiler og atombomber i hemmelighet er ført inn i landet av en annen makt, i sammarbeid med Nord Korea, og at både oppskytningene og prøvespregningene er utført av noen helt andre enn Nord Koreanerene selv?

Hvis vi tar et blikk mot Nord Koreas strategiske plassering, og ser hvem som har interesse av å ha et destabiliserende Nord Korea til stede i regione, vil vi se flere stormakter i spill.

Vi har Kina som grenser mot Nord Korea, og slik vil ha gode muligheter til å smugle inn både missiler og bomber til Nord Korea.

Men denne typen strategi er ikke typisk for Kina. Deres doktrine er myk makt, og går ut på å gå aktivt inn i en region med økonomiske muskler, og kjøpe seg selv tilstedeværelse og allierte med å investere i infrastruktur og handel. De bruker aktivt forhandlinger og diplomati, kombinert med tålmodighet, for å oppnå sinr mål.

Med Nord Korea gjør Kina nesten det motsatte, de begrenser handel med dem, og holde dem, i det minst offisielt, på en stram line. Det er også i Kinas interesse å ha stabilitet i regionen fordi de selv har store politiske og økonomiske interesser i forhold til blant annet Japan, Sør Korea og USA, at de neppe er interessert i en narr som plutselig kan handle på tvers av Kinesiske interesser, og i verste fall utløse væpnede konfrontasjoner.

Russisk kald krig-doktrine
Den andre stormakter som deler grenser med Nord Korea er Russland. Og ser vi på Russland tegner det seg et spennende bilde.

På midten av 2000-tallet ble forholdet mellom vesten og Russland kraftig forsuret. Etter hvert som forholdet ble surere, økte Russland sin aktivtet med å destabilisere stater i regioner der vestlige innflytelse og interesse var tilstede.

I 2008 gikk russiske styrker inn i Georgia, og destabilisere et vestligvennlig regime. Georgias tilnærminger mot vesten ble noe mindre, spesielt da vesten ikke gjorde annet enn åfordømme russiske herjinger.

I 2014 invaderte og anekterte Russland krimhalvøya, som da var en del av Ukraina. Også i Ukraina var det en vestligvennlig regime, og også denne gangen gjorde vesten ingenting annet enn å fordømme angrepet. Russland fortsatte en destabiliseringskampanje nord i landet med å sende inn våpen og regulære styrker kamuflert som frivillige fremmedkrigere.

2015 gikk Russland aktivt inn i Syria med flystøtte, og snudde utviklingen i konflikten til fordel for Assadregimet. Senere gikk Russland aktivt inn med styrker.

Russland har en tendens til å skape kaos og destabilitet der de selv ikke kan oppnå direkte kontroll. Det kan virke som om denne typen destabilisering er en doktrine for å holde vestlig innflytelse på et minimum. Og spesielt er dette tydelig i stater som grenser til Russland.

Russland leve godt med galninger ved makten, så lenge det ikke skader dem selv. I beste fall kan Russland komme inn på sin hvite hest og redde dagen. Og slik selv få strategisk kontroll under en humanitær fane. Strategien ser så langt ut til å være svært effektiv.

Slik sett går en tenkt operasjon inn i et mønster som man har sett fra Russland. Ved å i hemmelighet føre interkontinentale missiler inn i Nord korea, og avfyre dem på den internasjonale scenen, oppstår det et kaos som låser hele den strategiske situasjonen i Østasia.

Den andre akten er å føre inn atombomber og så detonere dem i et fjell, vel vitende om at alle øyne er rettet mot Nord korea. Ironisk nok er det enklere å få inn en atombombe enn å hente inn et komplett leveringssytem som interkontinentale balistiske misiler.

Så kan Russland i etterkant fordømme angrepet, og innta en nøytral rolle i spillet, og slik få et strategisk overtak. Russland kan sågar gi seg selv nøkkelrolle i å forhandle fred og atomsikkerhet i regionen.

Protagonisten selv, Kim Jong-un, får all verdens oppmerksomhet. Og kan sove i trygg forvisshet om at alle tror han har atomvåpen og fungerende leveringssystem.

Og når det nå har entret en klovn inn fra høyre i form av Trump, er scenen satt for et skikkelig narrespill.

Postscriptum
Bare for å ha alt på det reine. Jeg presenterer her én mulig hypotese. Like vel vil jeg tilføye at jeg anser at Nord Korea har utviklet kjernefysiske våpen og leveringssystemer på egenhånd mer sannsynlig enn at en makt har smuglet disse inn. Videre er det enda større sannsynlighet for at Nord Korea har fått hjelp. Enten av en annen makt, eller at de har kjøpt teknologi, forskere og materiell på «svartebørsen», men at de selv har utviklet og bygd sine kjernefysiske kapasiteter.

La det bli ro i folkets hus

Giskesaken tar oppmerksomheten bort fra det politiske prosjektet.

Nå er det nok. Nå må Trond Giske ta, ikke bare ett, men tre steg tilbake.

Om så alle varslingene er falske, er det hans plikt som leder å ivareta den organisasjonen han er valgt til å lede.

Slik dette har utviklet seg gjør han det motsatte. Hans innbitte motsvar og forsvar fører til en vridning av oppmerksomheten. Han formelig lokker sensasjonshungrige journalister til seg. Politikken drukner i burleske fortellinger om Giskes påståtte eskapader.

Nå holder han Arbeiderpartiet gissel med å skape støy og uro. Han burde la det ligge. Trekke seg rolig tilbake lukke døren bak seg og i stillhet ta det som kommer.

Trond Giske må legge til side personlig nag, aggresjon, ærgjerrighet og sinne. Hans oppgave som leder er å ivareta partiet, ikke sin egen stolthet eller selvfølelse.

Løgn eller ikke. La alle medlemmene få partiet sitt tilbake. La oss sette politikk på kartet. Solidaritet, velferd, samhold, nasjonsbygging. Og jage regjeringen fra nederlag til nederlag i opposisjon.

Kjære Trond Giske. Du er valgt inn som leder. Oppfør deg som en.

Lytesamfunnet

Det var ikke et katastrofalt dårlig valg eller dårlig ledelse av valgkampen som felte Trond Giske, men at han har tafset på tenåringsjenter i AUF.

Etter et historisk valgnederlag og en valgkamp som gikk forferdelig galt for Arbeiderpartiet, var det lite ledelsen i partiet gjorde for å vise at de tok ansvar. Noen skinnprosesser ble iverksatt som seg hør og bør. Og dette resulterte i noen powerpointer og noen festtaler for å gi det hele et skinn av at «vi på toppen tar dere i grasrota på alvor». Nok sagt.

De ansvarlige ble sittende
Fortsatt satt de som hadde meislet ut strategiene og gjennomført valgkampen trygt og godt i Elfenbentårnet på Youngstorvet. Ikke bare det. Etter valget ble den ene nestlederen som bar hovedansvaret for valgkampen promotert til APs finanspolitiske talsmann og fraksjonsleder i Finanskomiteen. Man kan nesten påstå at han ble promotert for å lede etterkrigstidens nest dårligste valgkamp. Nå var det ikke denne lederens skyld alene at det gikk så galt, men denne bar hovedansvaret.

Det ble i ettertid ytret misnøye mot hvordan valgkampen hadde blitt drevet, og flere klaget offentlig på arbeidsmiljøet i kampanjen, uten at det virket som om noen på Youngstorvet tok særlig notis av dette. Midt i stormen forsvant en gruppe rådgivere i protest mot nominasjonen til finanspolitisk talsmann, mot arbeidsmiljøet og mot valgkampen. Hver person hadde sine egne grunner. Men de ansvarlige ble sittende.

Den som hadde hovedansvaret for valgkampen og som var en av dem som fikk kritikk for hvordan arbeidsmiljøet ble i valgkampen var Trond Giske.

Bare her burde han tatt et steg til side. Tatt til ettertanke at dette ikke gikk veien. Og tatt ansvar for hans rolle i å redusere sitt eget partis inflytelse i norsk politikk. Men han ble.

Enter spin doctor
Men så skjedde det i de dager at media fant en ikke-sak på Trond Giske. Her var det snakk om én SMS tilbake på 2000-tallet av heller harmløs karakter. Fete typer og dramatiske ingresser til tross: Saken viste seg å være lite levedyktig. Journalistene gjorde et så dårlig håndtverk at det knapt kan kalles journalistikk. Det hele var substansløst, tynn suppe som manglet alt annet enn spiker.

Dette var etter all sansynlighet en skittpakke. Om den kommer fra de som er i opposisjon til Giskes maktbase internt i partiet, om det er de forsmådde tilsidesatte som tok sin hatt og gikk i protest, eller om det er andre partier eller organisasjoner med et horn i siden på Giske som står bak skittpakken vites ikke. Men at her var det såkalte spin doctors ute og gikk er hevet over enhver tvil.

Selve saken ble dementert av den som var utpekt som offer. Og som vanlig kom det skinnhellig passivt-aggresivt forsvar fra media på sedvanlig sytete og klagete måte. Det er ikke bare toppolitikere som sliter med å ta selvkritikk når man gjør et dårlig arbeid.

Nye varslinger
Det var like før Giske slapp av kroken. Men ikke-saken tjente sin funksjon. Varslinger begynte å rase inn til elfenbenstårnet på Yongstorvet. Dritt fra hele Giskes karriere kom flytende inn til tigerstaden. Noen av sakene nådde også media, og denne gangen var det ikke tomme og substansløse saker som SMS saken fra en pr-konsulent. Men fra offerene selv. Det var som om en trykkoker eksploderte.

Utidig tafsing
Sakene som ble portrettert beskrev en leder som hadde brukt makten sin på en utidig måte. Unge jenter i AUF hadde blitt tafset og kysset på av en betydelig mange år eldre Giske. En Giske som hadde et lederansvar for disse jentene. Maktovertramp i likestillingspartiet AP, utført av en av partiets mektigste menn. Forargelsen er stor både i og utenfor Arbeiderpartiet. Reaksjonene er masssive. Fordømmelsene like så.

Giske er i skrivende stund sykemeldt. Det er grenser for hva et menneske klarer å bære av byrder. Trolig er hans stjerne i partiet slukket, i det minste betraktelig dimmet.

Alvorlig maktmisbruk
Dette er alvorlig adferd, og burde ha blitt stoppet for lenge siden. Spesielt når mannen ikke lenger er en gutt, men en voksen mann med viktige tillitsverv. Når han selv ikke forstod alvoret, burde de rundt ham ha sagt ifra. Og konsekvensen vært den at han ikke fikk avansere i partiet før han tok seg kraftig sammen. Uten tegn til bedring og obligatorisk trygling om tilgivelse til de han forulempet, burde han ikke få videre tillit som leder. Men her har Giskes støttespillere feilet. Enten fordi de ikke visste bedre, eller fordi de er notorisk bejaende. Begge deler er ille.

Og nå kaster alle seg på det moralske indignasjonskoret. Det akkes og det offes, det fordømmes og forbannnes, i redaksjoner, sosiale medier og kommentarfelt.

Det var altså ikke en sak som hadde med Giskes politiske resultater å gjøre som ble hans bane. Men hans utidige tilbøyninger for å være en skjørtejeger.

Amerikanske tilstander?
Spørsmålet man bør stille seg oppi alt dette er om vi har kommet dit i norsk politikk at man som politiker kan gjøre en så dårlig jobb man bare makter, uten at det får noen konsekvenser. Men det som er fellende er lyter av moralsk karakter.

Og nå er det noen som vil ta dette perspektivet ille opp. Ikke gjør det. Tenk litt med hodet. For: Er det blitt sånn at det må brukes et PR-byrå som lager drittpakker, roter i folks privatliv og forhistorie, for å felle en politiker? Er det kun lyter eller handlinger som andre synes er moralsk forkastelig som er målestokken for om en politiker blir sittende eller ikke? Da er det ikke lenger politikk, men en jævla såpeopera.

Hvem får vi da som politikere?
Og hvem vil da ønske å være politiker, hvis du vet at alle feilsteg, tabber og avvik du enn måtte ha gjort, gjør, eller innehar, vil bli brukt mot deg? Når vandel og moralsk fromhet er viktigere dyder enn selve det politiske prosjektet?

Vi har allerede utfordring med at politikere i økende grad er en homogen gruppe. For å sette det på spissen: Det er få «av folket» som stiger inn i maktens korridorer, men en overvekt av profesjonelle politikere med lederverv fra ungdomspartiene, master i sam.pol. og som er født og oppvokst på beste vestkant.

En bedre norsk offentlighet
I et forsøk på å ta et steg tilbake og trekke noen linjer i denne saken, så ønsker meg norske tilstander, ikke amerikanske. Jeg ønsker en offentlighet der politikere blir vurdert etter hva de får til som politiker, heller enn personlige lyter. Jeg ønsker meg media som ikke er nyttige idioter for PR-byråer. Og jeg ønsker meg ansvarlige politikere som ikke misbruker makten sin.

Og helt ærlig; er det for mye å be om?

Blåtirsdag

Arbeiderpartiet gjorde et utrolig dårlig valg. Valgresultatet ble så dårlig at det til og med siver gjennom Oslosmoggen og inn i Folkets Hus på Youngstorget.

La oss først se på forutsettningene: Arbeiderpartiet har vært fire år i opposisjon, og burde i løpet av denne tiden fått regjeringsslitasjen restituert. Men det er lite restitusjon å spore. La oss være ærlig. Arbeiderpartiet er overhode ikke et oposisjonsparti, for selv i oposisjon oppfører Arbeiderpartiet seg som om vi er i posisjon. Det er en dårlig strategi når vi står ovenfor FrP som oppfører seg som om de fortsatt er i oposisjon, og hyler som en stukken gris bare det kommer en antydning til kritikk.

For det andre burde en regjeringsslitasje, kombinert med svak ledelse, agressiv retorikk om svake grupper, offentlig konflikter mellom statståder og støttepartier, en liste med løftebrudd like lang som Siv Jensens kjole, undergraving av stortingets vedtak, og pengebruk som fulle sjømenn virkelig ha gjort døra høg og porten vid for Arbeiderpartiet. Men den gang ei.

Som du ser bruker jeg et helt avsnitt på å liste opp noen av de overordnede nederlagene og lastene til regjeringen. Som en konsekvens har både Høyre og FrP mistet stemmer. Men forbausende lite i forhold til alt rabalderet som ligger og dupper i kjølvannet av gjentatte tabber og feilskjær.

Men Arbeiderpartiet? Hele venstrefløyen i norsk politikk har gått frem. Rødt og SV er styrket, MDG har gått litt frem. Mens Senterpartiet har fått en gigantisk opptur. I grell kontrast til Arbeiderparties nedtur.

Så til grunnene. Det er mange. En viktig grunn er feilet valgkampstrategi. Arbeiderpartiet har satset feil. Virkelig feil. Alle skal med, og alle i arbeid var en kalkun som hjelpeløst forsøkte å fly. Vingene flakset impotent og kraftløse, uten i stand til å få den overvokste og fete kroppen opp fra bakken. Og til tross for at kalkunen havarerte med meldinger om økt sysselsetting, så ga vi flatt til siste slutt.

Nå må det sies. Den økonomiske krisen er på langt nær over. Europa sliter fortsatt og er i en slags tilstand av krise. Arbeidsledighet, lav økonomisk vekst og sosial uro er bare tre ting som kjennetegner andre vesteuropeiske land. Også her hos oss er utsiktene blekere enn før 2012. Men det spiller ingen rolle at vi er på vei mot stupet. For folk og næringsliv er ikke interessert i en korrekt virkelighetsbeskrivelse. Det er med politikk som med værmeldingen: Vi lytter til den som lover oss mest godværsdager.

Det er også andre grunner til nederlaget som vil komme til etter hvert. Men for meg er det én grunn som skiller seg ut.

Denne grunnen er partileder Jonas Gahr støre og Trond Giske. De er dyktige politikere, intelligente og kompetente mennesker det står stor respekt av. Men de mangler det man på godt norsk kaller x-faktor.

Ingen av dem engasjerer eller treffer med budskapet sitt. De har lav grad av karisma og de fremstår kjedelige og uengasjerte. De blir oppfattet som mørkemenn som svartmaler den skarlagenrøde norske himmelen.

Løsningen? Vi trenger fortsatt dyktige veteraner som Trond og Jonas. Utfordringen vår ligger i at det ikke er noen klare arvtaker. Ingen ny Jens, Trygve, Gro eller Einar beredt til å fylle skoene til våre to dyktige ledere. Så her har vi en kultiveringsjobb foran oss.

Men la en ting være klart: Det er ikke Jonas eller Trond sin skyld at vi feilet så ettertrykkelig i dette valget. Det er vi, medlemmene selv, som må ta det ansvaret. Det er vi som har stemt disse to herrene inn som ledere, og det er oss selv som har stemt frem strategiene og partiprogrammet. Det er vi, Arbeiderpartiet, som på så forferdelig vis har ødslet bort denne sjansen.

Synd og skam hører hjemme i kirka, i politikken hører løsninger til. Vi må finne vår løsning. Og vi må finne den riktige løsningen, uten at de går på tvers av våre verdier som fellesskap, solidaritet, likhet og frihet under ansvar.

Løsningene ligger i gode prosesser. Og gode prosesser kjennetegnes av at alle er med.

Vi har en viktig jobb foran oss. Viktigere nå enn noen gang, til å kjempe mot høyrepopulisme og ulikhet, ta de svakeste i forsvar, jobbe for miljøvern og en sunn og bærekraftig vekst forankret i folket, i næringslivet og i fagforeningene.

Kammerater. Fremtiden er foran oss, ikke bak oss. La oss løfte blikket og skue frem.