Drømmen om en norsk utopi

Mennesker har en tendens til å ikke se nyanser. Ofte ser vi en sak på en slik måte at kun argumenter som støtter det man allerede tror, er de eneste argumentene man oppfatter. Et godt eksempel på dette er innvandringsdebatten.

Innvandringsdebatten er trolig dette tiårets mest splittende tema. Debatten er splittende langs flere linjer. Blant annet når det gjelder forståelsen av norsk kultur, forståelsen for hva som er norske verdier og hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Dette er en verdikamp som splitter det norske samfunnet med en kraft vi ikke har sett siden 1968.

I innvandringsdebatten drukner moderate stemmer. Det som kanskje er verre, er at i utgangspunktet moderate stemmer blir tvunget ut på den ene eller andre ytterfløyen.

Ytrer man seg kritisk til innvandring, vil den såkalte «venstresiden» svare med å stemple deg som kokohøyre. Ytrer du deg negativt om innvandringskritikk, vil det såkalte «kokohøyre» stemple deg som tilhørende venstresiden eller radd.

Debatten er ofte stygg og usmakelig. Det kommer personangrep og usakelige beskrivelser av grupper og personer. Motangrepene er ofte preget av «god-dag-mann-økseskaft». Man snakker ikke sammen med hverandre, men heller til. Alt blir tolket i verste mening. I midten blir det ulevelig fordi begge parter mistror den moderate debattanten for å løpe den andre sidens ærend. Dette tvinger den moderate debattanten til å søke dekning i en av de to skyttergravene.

Debatten er selvforsterkende fordi den nører oppunder gjensidig mistillit. Begge sider overgår hverandre med ufin retorikk og polariserende ytringer. Det hjelper heller ikke at vi har fått statsråder som betegner sine meningsmotstandere på en negativ måte, og at retorikken fra statsrådhold er som om de fortsatt er i oposisjon. En slik måte å te seg som stasråd har ikke forekommet tidligere i vårt moderne demokrati.

Uenigheter og ufin ordveksling til tross. Begge sider ønsker i bunn og grunn det samme. De ønsker et idealsamfunn, en utopi. Begge sider er preget av idealisme og urealistiske idealer, samtidig som de anklager motparten for å være naiv og urealistisk.

Mens «raddene» ønsker et idealsamfunn med fredelig og multikulturell sameksistens, ønsker «kokohøyre» et idealsamfunn uten innvandring. De sistnevnte mener at innvandring fører til mer kriminalitet, og at innvandrere belaster velferdsstaten slik at det går utover velferdstilbudet til de som allerede bor i landet. For å løse dette problemet mener de at innvandringen må stoppes, og at strengere krav må stilles til de innvandrerne som allerede er «sluppet inn». Noen mener også at det er nødvendig å sende ut de som allerede har blitt statsborgere.

Begge sider vil ha et kulturelt idealsamfunn. Venstresiden mener at globalisering, multikulturalisme og respekt for menneskerettigheter er rotnorske verdier. Høyresiden mener at venstresidens verdier ødelegger det de oppfatter som norske verdier. Høyresiden mener at ikke-vestlige innvandrere genererelt, og muslimer spesielt, undergraver vestlige og kristne verdier.

Begge sider dagdrømmer om et samfunn som aldri har, eller kommer til å eksistere. Innvandringen vil ikke forsvinne. Heller ikke utfordringene knyttet til denne.

Det er på tide å stikke fingeren i jorda og innse at begge ekstremer tar feil. Vi må løse utfordringer når de oppstår. Samtidig må vi også se på de mulighetene som ligger i innvandring.

Flere moderate og konstruktive stemmer må inn i debatten. De ytterligående må ut.

Først må vi alle snakke med innestemme og lytte til hverandre. De som ytrer seg ekstremt i den ene eller andre rettningen må lyttes til, og få stilt spørsmål ved og utfordret sine ytterligående meninger på en respektfull måte. Utestemme og kjefting fører bare til mer polarisering.

Vi må ta på alvor våre brødre og søstres drømmer om sitt utopiske samfunn. Men samtidig gjøre dem bevisst at det er en utopi de søker. Et drømmeslott. Det de ønsker finnes ikke andre steder enn i deres eget hode. 

Videre bør alle ekstreme meninger og ytringer motarbeides med myk hånd og tålmodighet. Mye av problemet er at ekstremismen blir tillat fra øverste hold i samfunnet.

Vi må alle gjøre vårt for at vi ikke mister gangsynet. Vi kan alle bidra positivt med å forholde oss fattet i møte med ekstreme holdninger. Og vi har alle en mulighet til å bidra. Blant annet gjennom stemmeseddelen.

Det er derfor du må stemme på mer moderate krefter enn FrP ved stortingsvalger i 2017.

Ministeren som ble til et troll

Det var en gang en minister, som gikk til Facebook for å gjøre seg populær. Og populær ble hun. For trollene østenfor Nordkapp og nordenfor Lindesnes likte det hun sa.

Erna konge hadde bestemt at at alle skulle være lykkelig i riket. Og for å være lykkelig visste Erna Konge at man trengte en jobb, et sted å bo, trygghet fra fare og trakassering. Og det viktigste av alt: For å virkelig være lykkelig måtte man lære å forstå det kongeriket man hadde kommet til. Erna Konge kalte dette integrering. Og derfor ble statsråden oppnevnt ved kongens bord for å gjøre alle de fremmede i riket lykkelig.

Men ministeren ville ikke gjøre de fremmede som kom til riket lykkelig. Hver dag var hun på Internett og lekte med trollene. Hun ropte utover det ganske land hvor ulykkelig hun ønsket at de som kom til riket skulle få det. Og trollene jublet og danset, alle som en.

Den første dagen ropte ministeren: «Dere skal ikke forvente å bli bært på gullstol, dere som kommer til riket!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den andre dagen ropte ministeren: «Alle som kommer til riket må drikke seg fulle og spise svinekjøtt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den tredje dagen ropte ministeren: «Dere er godhetstyranner, dere som ønsker de fremmede godt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Men så ble de andre folkene i kongeriket lei av ministerens roping. Og mange ropte tilbake. «Slutt å trolle andre mennesker!». Men trollene ble så sinte at de fløy i flint. De truet og hyttet og bannet og forfulgte de som ropte til ministeren. De trollet og trollet og trollet slik at det ikke ble ørens lyd.

Ministeren bare smilte. Så ropte hun utover riket «Typpisk hylekoret å ville åpne grensene til riket slik at alle som vil kan komme inn».

Da sprakk ministeren. Og ut fra edder og galle, oppkast og splittende retorikk steg ministeren forvandlet ut. For hun selv hadde blitt til et troll. 

Og om Erna konge ikke enda har klart å stoppet trollene, så trollet ministeren vel enda.

Og snipp snapp snute, så har begynnelsen på slutten begynt.

Bergenspolitiet og New public management

Politiet i Bergen lider av samme sykdom som andre offentlige instanser. Denne lidelsen kalles New public management

Det har den siste uken dukket opp enda en graverende varslingssak ved Bergen politikammer. Denne gangen handler det om at mens bakmenn og stordealere av narkotika mer eller mindre får drive fritt, blir smålangere og slitne narkomane slått hardt ned på.

I følge vg.no, som var de som avslørte saken, handler dette om at det tar kortere tid å etterforske småkriminelle enn å rulle opp bakmennene og den organiserte kriminaliteten bak. Dette på tross av uttalt mål om å bekjempe narkotikarelatert kriminalitet fra politisk hold.

Like vel forundrer ikke denne saken meg. For meg handler ikke dette om inkompetent ledelse i politiet, en frykt for å ta tak i vanskelige og farlige saker, eller en ukultur som er redusert lokalt ved Bergen politikammer.

Målstyring

Dette handler om et helt spesifikt fenomen som har fått rotfeste innenfor offentlig forvaltning de seneste årene. Dette kalles gjerne for New public management.

Denne måten å styre offentlig virksomhet går i korte trekk ut på at det anvendes metoder som utviklet for konkurransedrevet virksomheter innenfor offentlig virksomhet. For å få dette til må det skapes liksommarkeder og liksomkonkurranse der dette ikke forekommer naturlig

Eksempelvis settes det mål som hver avdeling måles mot. Det skapes en kunstig konkurransesituasjon der avdelinger konkurrerer med andre avdelinger, og ansatte konkurrerer med andre ansatte. Selv om det er svært forskjellige oppgaver som skal løses.

Tellekanter

For å måle måloppnåelsen må målene være basert på noe som kan telles. Slik telling er ofte vanskelig å utføre innenfor offentlige forvaltning. For eksempel er det vanskelig å telle effekten av forebyggende tiltak, da slike tiltak har som formål å redusere det som kan telles. Som for eksempel brudd på narkotikalovgivningen.

For å ta et eksempel innen helse.Innenfor helse er det om å gjøre å behandle mest mulig pasienter på kortest mulig tid. Noe som fører til at sykehus skriver ut pasienter raskt. Videre blir pasienter med tilstander som er lette å behandle prioritert. Det er gjerne dette vi ser resultatet av når for eksempel jordmødrene går ut og klagrer på bemanningen ved kvinneklinikken ved Haukeland universiteyssykehus. Min påstand er at dette er en direkte konsekvens av målstyringsregimet, som ilegger KK å levere mest mulig nyfødte,  med kortest mulig innleggelse og minst mulig bemanning. Her er tall på nyfødte barn redusert til et mål, en tellekant. I et slikt regime er kompliserte fødsler uønsket, og derfor ikke prioritert. utfordringen for KK er at kompliserte fødslene dukker opp like vel, selv om man ikke har prioritert å forberede seg på dette.

Raskt og gale

Saken ved Bergen politikammer handler om mye det samme. Det handler om å ha en høy oppklaringsprosent og rask behandling med minst mulig mannskap. Med en gang politiet må sette en eller flere politibetjenter på ressurskrevende saker, vil det bli mindre mannskap som kan løse de raske og lette sakene. Og da går måloppnåelse ned. Og det ser ikke bra ut for mellomledere, politisjefer, direktoratet, politikere, riksadvokater og andre tellekantfanitikere oppover i systemet.

Dette er ikke et problem som politiet eier alene, men et problem som politikerne må ta tak i sammen med forvaltningen. Dette er det vi som samfunn har skapt.

Alle partier støtter målstyring

Høyresiden i norsk politikk har en ideologisk mistro til offentlig forvaltning. For å sette ting på spissen, kan det virke som de mener at hvis det mangler konkurranse og insentiv, vil den offentlige tjenestemannen og kvinnen mer eller mindre henfalle til dagdriveri og meningsløs papirproduksjon. For høyresiden klinger det bra at det skapes markedssituasjonen innenfor det offentlige og at det skal leveres til tydelige mål. At denne måten å organisere forvaltningen på er kunstig og ofte kontraproduktiv, blir gjerne overskygget av en klippefast tro på markedskreftene.

Men skylden for denne ukulturen kan ikke legges på høyresiden alene. Også Arbeiderpartiet har her syndet. Inspirert av Tony Blair og New Labour,  ble det under Stoltenberg meislet ut en utvidet høyrefløy i Arbeiderpartiet. En utvidelse mot høyre som i større grad tar inn over seg at marked og handel er en viktig del av verdiskapningen.

Men heller ikke Arbeiderpartiet kan bære dette ansvaret sammen med høyresiden. Skal politikere fatte gode vedtak, må vi også ha god informasjon tilgjengelig for å kunne mene det ene eller det andre. Derfor ber vi gjerne om tall og statistikk som kan gi oss et grunnlag for å bedre forstå situasjonen. vi politikere er altså med på å opprettholde tellekanter, uansett politisk leir.

Målstyring over alt

Saken fra politiet er ikke enestående. heller ikke ved kvinneklinikken eller ved helseforetakene. Slik målstyring finner du over alt. Skolen måler resultater gjennom nasjonale prøver. vaskepersonell blir målt på hvor mange kvadratmeter som blir rengjort på tid.Alt blir redusert til tellbare mål. Og da kommer saker og tiltak som ikke like lett kan telles langt ned på prioriteringslisten.

Systemet er rigget og primet

Denne saken er ikke enestående, og slike saker vil trolig ri offentlig forvaltning så lenge man ikke adresserer problemet. For mellomledere og enhetsleder oppleves nok kritikken fra nivåene over som blodig urettferdig. De har jo bare gjort jobben sin. For New Public Management handler også om at man slenger prioriteringer nedover i organisasjoben, uten at man legger føringer for hvor mye resurser som skal brukes til den spesifikke prioriteringen. Heller ikke føringer på hvilke prioriteringer som skal vektes mest. Tanken er at den konkrete ressursbruken skal avgjøres lokalt på den spesifikke enheten.

Det spyr ut ledere fra lederskoler og kurs som alle primer ledere innen New public management. kritisk sans og kritisk tenkning er tillatt så lenge det ikke går utover måloppnåelse og lojalitet til leddene over. Og det er dette de kan, og praktiserer.

Derfor er kritikken fra leddene over uforståelig for lederne i Bergen politikammer. Mellomledere og avdelingsledere gjør akkurat det de skal og er lært opp til at de skal gjøre: vise til høy måloppnåelse.

Det vil ta tid å endre praksiss. Alle må endre adferd for å få offentlig forvaltning til å fungere slik den skal. For til syvende og sist handler det om å vise tillit til at de som gar erfaring, kompetanse og utdanning faktisk klarer å utføre oppgaven han eller hun er satt til å forvalte.

Mannegruppa Ottar og hvorfor menn hater den

Joda. Det måtte skje. Noen lavpannede idioter åpnet opp det hemmelige rommet de fleste av oss menn er innom av og til.

Når vi går inn i dette rommet kan vi ta frem neandertalerne i oss. Her er alt tillat. Spøker som er så grove at de ikke tåler dagens lys. Vi er upolert, usiviliserte, ufine og langt over grensa  av det anstendige. Og vi ler høyt og med åpen munn. Dette er det rommet hvor vi får ventilere guff og edder og galle. Primalterapi for den moderne mannen.

Vi snakker ikke sammen om følelser, vi menn. Eller om ting vi opplever som vanskelig. I stede prater vi drit. Tøffer oss. Bruser med fjærene. Vi viser fingeren til verden, og får utløp for frustrasjon.

Vi gjør dette i skjul. På guttetur. I garderoben etter trening. På spillkveld. Gjerne med promille eller pumpet opp på adrenalin. Alltid sammen med andre menn vi vet vi kan stole på. Som ikke sladrer. Det er et trygt rom for oss menn. Det er selve kontrakten.

Så måtte noen opprette en gruppe der dritten vi ventilere for egenterapi blir gjort tilgjengelig for offentlig beskuelse. Og som alltid er det den største idioten som blir lagt merke til. Han som alltid må gå lenger enn oss andre, som alltid er mest vulgær og går over grensen. Han som vi andre kanskje rister litt på hodet av, eller som sier ting som får oss andre til å utveksle megetsigende blikk. Han vi ler av, og ikke med.

Men det er ikke alltid så enkelt heller. For det er gjerne den som har det verst som er den drøyeste. Problemer på jobben, med kona, eller andre livskriser blir manifestert som oppkast og faenskap som velter ut av kjeften. Den trauste, rolige og sindige mannen blir for en stakket stund forvandlet til en lavpannnet gorilla. Og disse verdifulle minuttene gir mannen nok krefter til å håndtere det som enn måtte tynge ham.

Men  denne gangen blir dette gjort offentlig. Og som alltid når ting blir satt inn i feil kontekst blir det dritt. Og det er ikke å skyve under stol at noen har gått for langt denne gangen også. Bare at nå er det ikke gutta som overbærende holder ut med overtrampene som er tilskuere, men de som vi ikke vil invitere inn i trehytta vår: Kvinnen.

Og da kvinner vi på ingen måte vil at skal vite om våre ulisensierte egnterapi: Den politisk korrekte kvinnen. Den feministiske kvinnen. Kona, samboeren, søsteren, datteren og mammaen vår. Og den aller verste kvinnen: Menn som tenker som kvinner. Alle disse som vi vet vil misforstå primalterapien, og ta det som nedrig, perverst og ekkelt. Mennesker vi vet ikke vil være kloke eller rause nok til å se det som det er.

Så har vi Sophie Elise og andre rosabloggere som raser mot Mannegruppen Ottar og truer med søksmål. Hva hadde dere forventet når dere spiller på sex, og bevisst posisjonerer merkevaren deres som sexobjekt? At dere ikke ville bli utsatt for seksuell interesse fra bunnslammet av mannerasen? At disse desperate internettrunkerene som går på byen for å slåss mot andre menn i seksuell frustrasjon ikke skal ha en noe upassende interesse for deg og din hel- og halvnakne kropp? De begjærer deg , men vet at de ikke kan få deg. Da blir uttrykket noe merkelig.Tilgi dem, O rosablogger, for de vet ikke hvilket hode de tenker med.

Og så var det disse famøse bildene. Disse bildene tatt i elskovsakten av ekstypen din. Hva tenkte du på da han dro frem mobilen og knipset i vei? «Whoptido»? Du burde vite at typene du tiltrekkes av, og som blir tiltrukket av deg, er posører av verste sort. Gutter som er mer opptatt av vaskebrettet og kostholdet sitt enn av deg. De bryr seg ikke om anstendighet fordi det ikke er et hypet klesmerke de kan ha på seg på kjendisfester, injisere det i musklene for å gjøre dem større, eller sniffe det fra skjermen på en iPhone av nyeste modell. Du kan nesten ta det som en selvfølge at disse bildene havner på nettet, rett og slett fordi eksen din er en drittsekker som vet at  bildene vil gi ham en sinnssyk kred hos de andre drittsekkene.

Misforstå meg rett. Ingen fortjener å få bilde av seg selv med en manns fremmedlegeme i munnen lagt ut på nett. Men litt nettvett er å forvente når man er en blogger og soper inn millioner på å forlede svake sjeler med skjult reklame for kosmetikk og plastiske operasjoner. Du av alle burde vite bedre. Du av alle burde gå foran som et godt eksempel. Ikke la andre ta bilder som du ikke kan stå inne for. Spesielt ikke avkledd og med, ja, du vet…

Samtidig får dette marginale internettfenomenet en enorm oppmerksomhet. Ledet an av rosabloggere og andre lettkrenkede kvinnemennesker. Og vi gjennomsnittlige menn nikker så hardt og ivrig at hodet vårt nesten ramler av. For nå er gode råd dyre. Vi er enig med våre kvinner i at Mannegruppa Ottar er så alt for ille, men ikke av samme grunn. Like vel jatter vi velvillig med. Det er i vår interesse. Men i vårt stille sinn ønsker vi Mannegruppa Ottar tilbake inn i glemselen der den hører hjemme. Hadde vi kunnet, hadde vi gitt disse fehodene en omgang med et vått håndkle og sendt dem ut i minusgrader med buksevann. Slik er straffen for å ha brutt kontrakten.

Tilbake til mørket og forglemmelsen med deg, Mannegruppa Ottar.Bli tilintetgjort og slettet fra media, facebook og folks bevissthet. For av dine asker kan vi andre menn reise oss og få tilbake rommet vårt der menn kan være menn. Der vi trygt kan prate uforpliktende dritt og ikke bry oss om sosiale normer. Vi trenger deg som en trygg havn hvor vi kan slippe våre frustrasjoner, sorger og sinne uten å bli fordømt.

Og forresten: Er det ikke litt vel femi å lage en facebookgruppe?

Syklisten

Mellom Åsane og Bergen sentrum finnes det kun en eneste sykkeltrasé. Denne traseen binder Åsane sine nesten 40.000 innbyggere til resten av Bergen.

Motorveien mellom Åsane og Bergen sentrum er nei-nei å sykle på. Det er ulovlig å sykle på motorveien, for ikke å si livsfarlig. Hvis du er av den spreke sorten kan du sykle opp svingene og ned Munkebotn. Men da bør du være godt trent og takle en rask stigning på 200 meter.

Derfor blir den beste veien å sykle rundt Eidsvågneset. Det samme neset som jeg bor på.

Veien om Eidsvågneset var tidligere, før motorveien, hovedinnfartsåren nordfra. Noen steder er det plass til to biler. Andre steder knapt en. Og nesten hele veien er det et vertikalt stup ned i hav eller hage på den ene siden, og fjellvegg på den andre. Veien er bygget langs med neset, så den slynger seg som en slange utover vågen. Derfor vet man aldri helt hva som venter bak neste skarpe sving. Så her skal alle syklistene som skal til og fra sentrum passere.

Og så jeg. I en stor, svart, elektrisk varebil. Men frykt ikke. Som sjåfør er jeg hensynsfull og forsiktig. Jeg har alltid hatt stor sympati med syklistene som er forvist til denne geitestien av en vei i Norges nest største by. De klemmes opp mot fjellvegger, vakler på asfaltkanter med vertikalt og dødlig fall på den andre siden. Jeg holder alltid god avstand og kjører gjerne flere kilometer i 20-30 km/t for å gi disse stakkar forviste syklistene muligheten til å komme fra det i livet.

Sa jeg stakkars? Jeg mener suicidale. De ter seg som fulle folk som har kommet over et parti sykler med karbonramme, racingdekk, sykkelsko, grønn sykkeltrøye, sykkelhjelm, sykkelhansker, sykkelflaske, sykkebukse og sykkelbrille. Verdier av flerfoldige titalls tusen virrer formålsløst rundt i veibanen, søkende etter en buss eller bil å snisse.

Selvfølgelig har de for høy fart der bilene kan komme forbi, slik at forbikjøring blir umulig. Og de sykler for sakte der det ikke er mulig å komme forbi uten å kveste den desorienterte tohjulede trafikanten. Og så vet man heller aldri hvor i veibanen dene Tour De France imitatoren vil vingle neste gang.

bicyclist-cyclist-finger-flipping-bird-fuck-you-181x300

En syklist hilser i kjent stil på sine medtrafikanter.

Var det suicidal jeg sa? Jeg mente arrogant. Disse menneskene driter ikke bare i sin egen sikkerhet. Men gir blanke faen i andre trafikanter. For dette syklende herrefolket er trafikkregler og hensyn til andre å anse som et mildt forslag. De sykler gjerne to i bredden, uten å gi mine til å slippe forbi bilistene som tålmodig danner en hale etter dem. De suser over fotgjengerfelt uten så mye som en antydning til å stige av, og i en slik fart at det er umulig å se dem i tide. Dette resulteter i at man må stå på bremsen, og bagasje, bikkje og unger treffer frontruten med et knas.

De driter i sykkelfelt, veksler mellom fortau, gangfelt, sykkelfelt og kjørefelt etter lunefulle innfall og lyster. De er aggressive og plinger og hoier på gående gamle damer og barn. Langfingen er kanskje den hilsen du får mest ganger fra en syklist. De fremviser en slik ringeakt for grunnleggende trafikale regler og folkeskikk at man skulle tro at noen hadde løslatt alle fangene på lukket avdeling og gitt dem sykler.

Ett eksempel her forleden dag: En av disse herremennene med karbonramme, grått krøllete hår dingler arrogant fra under hjelmen – Han lå i et lite stykke sykkelfelt utenfor Prixbutikken i Helleveien. Litt lettet pustet jeg ut: Her var det trygt. Og da, uten forvarsel, og mens jeg var oppe på siden av ham, svinger han ut i veibanen. For mitt indre øye så jeg et krøllete hode forsvinne under bilen min, og mens jeg trykket inn bremsen kunne jeg høre karbon, aluminium og teknisk tøy bli blandet med kvernet kjøtt og oppmalt bein, mens tarmene slynget seg rundt hjulene. All slags terror åpenbarte seg i mitt indre i angst og beven.

Men heldigvis fikk jeg vrengt bilen til venstre i siste sekund slik at krøllemannen fikk sitt lebensraum. Jeg høgg foten i bremsen og med forferdelse så jeg at syklisten med en arrogant og likegyldig håndbevegelse signaliserte at han skulle legge seg ut til venstre. Sånn ca. en god fem-ti meter etter at han hadde gjort manøveren han signsliserte om. Så syklet han ved siden av det tomme sykkelfeltet noen kilometer til. Hjertet mitt hamret og øynene var oppsperret. Dette var bare første av flere syklistepisoder denne dagen.

Jeg er en sosialdemokrat. Jeg tror på enhetsskolen, et fargerikt fellesskap, solidaritet, likhet for alle og frihet med ansvar. Men når det gjelder syklister har jeg begynt å tro at segregering er den eneste løsningen fremfor fredelig sameksistens.

Vi må bygge egne sykkelstier som er skjermet fra resten av veinettet, da helst med overbygg. Vi må innføre bøter og strenge fengselstraffer for syklister som beveger seg ute blant andre trafikanter. Vi må gjøre alt vi kan for at disse syklende psykopaten ikke beveger seg fritt sammen med oss gående og kjørende.

Derfor siet jeg JA til sykkelstier, veier og egne sykkelfelt.

Kokohøyre mobiliserer til strid

Kokkohøyre mobiliserer stort på nett og i sosiale medier. Det er som en stinkende og råtten ånde som kommer sigende fra folkedypet.

Jeg har i det siste ytret bekymring for en del holdninger som har blitt stuerene, og som ytres åpent i det offentlige. Dette er holdninger som generaliserer innvandrere som kriminelle voldtektsmenn, og muslimer som en slags pest som forringer det norske, og europeiske, samfunnet innenfra. En urasjonell frykt for de som av ulike grunner kommer til riket.

Ser vi bort fra at dette er dårlig vertskap og folkeskikk, står vi ovenfor en bølge av hetsere som bærer et hat som gjør dem imun mot sunn fornuft og kloke innsigelser.

Meninger som er så tåpelige at man før hadde blitt ledd av for å ytre dem, eller blitt kalt rasist for å mene disse høyt, har blitt legitime. Mye på grunn av at målebærerne av disse meningene har kommet i regjering. I regjeringskvartalet finner vi nå små mennesker med statsrådsposter som sparker nedover med nedrig retorikk og hatfremmende meninger. De spyr fremmedfrykt utover det ganske land som blir til næring for dyret i folkedypet.

Ut fra denne sydende suppen av hat reiser det seg en brun bevegelse som blir sterkere og sterkere for hver dag. Denne bevegelsen blir av skarpe tunger kalt kokohøyre.

Selvfølgelig er det utfordringer med innvandring, og disse må vi diskutere og få frem i lyset. Men uten hets, myter og hatefulle ytringer.
Er ist wieder da
For å vise hva jeg snakker om vil jeg vise til to konkrete eksempler. Da jeg fikk på trykk et leserinnlegg i BT hvor jeg trakk paralleller mellom dagens høyrepopulisme og mellomkrigstidens høyrepopulisme med utgangspunkt i filmen»Er ist wieder da», formelig brant kommentarfeltet. 103 kommentarer står i skrivende stund som et grelt manifest på kokohøyres mobiliseringsevne. Nesten alle kommentarene er et slags emosjonelt oppgulp av fremmedfrykt og hat, og svarer i liten grad på innlegget mitt.

Men det stoppet ikke med kommentarfeltene. De mobiliserte gjennom facebook og nettsteder som frieord.no hvor innlegget mitt ble referert til. På frieord.no var det mest fokus på meg, hva jeg jobber som, hvor jeg jobber og hvor jeg bor og hvor mange barn jeg har. Intensjonen med å gi ut disse opplysningene om meg er ikke vanskelig å gjette seg til.

Å bedrive slikt mot motdebatanter direkte uhørt. Dette er de samme folkene som påberoper seg kneblet hvis de får den minste kritikk, og holder yttringsfriheten foran seg som skjold når de får motytinger. De selvsamme menneskene legger ut kontaktinformasjon og personlige opplysninger sammen med hatske ytringer med dårlig skjulte intensjoner når noen bruker sin ytringsfrihet mot dem. Det er noe forferdelig skummelt med mennesker som et så innkonsekvente til egen lære.

Kaja VS kokohøyre
Mitt andre eksempel er mer graverende. Dette er historien om Kaja Marie Hillern som våget seg utpå det offentlige ordskiftet. En ung idealistisk jente på 16 var heldig og fikk teksten sin på trykk i Dagbladet hvor hun var kritisk til Listhaugs innvandringspolitikk. Hun ble lekset opp og skjelt ut av voksne mennesker i sosiale medier og på ulike høyrepopulistiske nettsteder.

De fleste kommentarene var autopilotoppgulp og konspirasjonsteorier som ikke ga tilsvar på innlegget. Men det var noen som gikk for langt. Det er skremmende å se mennesker så blendet av hat at de truer en jente på 16 med voldtekt. Ekkelt, uholdbart og forkastelig.

Det ble så ille at messias Listhaug brøt sitt stilletiende bifall, og steg ned fra statsrådstolen og talte moderasjon til sine disipler. En handlig hun aldri før har utøvd.

Et tynt håp
Og i dette finnes det et håp. At de som inspirerer og legetimerer hatet fra folkedypet sier at nok er nok. Listhaug gjorde endelig noe kristent, om enn i tolvte time.

Positivt til tross. Dette er trolig for lite og for sent. Kokohøyre har brukt flere år på å bygge ut sitt mobiliseringsnettverk, og trakasserer nå alle som er uenig med dem. Vi har vært blinde for hvor stort omfang de har fått. Vi må ikke være blinde for hvor store konsekvenser kokohøyre kan påføre norske verdier som likhet, frihet og ytringsfrihet om de får fortsette uhemmet.

Vi må stå sammen mot dette hatet som raserer muligheten for en konstruktiv debatt. Vi må mane til folkeskikk. Avisene må moderere mer aktivt, og vi må ikke la oss true til stillhet.

Vi må stå sammen før det er blitt for sent.

Godwins lov er landets lov

Nedtegnelser

Det fins mange og gode grunner til å advare mot samfunns- og verdensutviklingen, som i økende grad beveger seg i en polariserende retning, på mange måter ikke ulik den verden bevitnet i mellomkrigsårene. Noen av utviklingstrekkene har også mye til felles med den tyskerne opplevde, mellom den første og den andre verdenskrigen, en utvikling vi, eller i alle fall våre foreldre, næret den dypeste frykt og forakt for.

Vår generasjon derimot, blir flyvende forbannet, om noen skulle finne det opportunt å peke på at verden faktisk har sett utviklingstrekk som våre før, nærmere bestemt i Adolf Hitlers tredje rike, en påpekning man kanskje skulle tro var helt unødvendig, men som dessverre viser seg stadig mer aktuell.

Skulle man være så dumdristig å begå den, møtes man umiddelbart med motutsagnet «Og der kom Hitler-kortet, ja», som en effektiv stopper for advarsler vi simpelthen ikke ønsker å høre. Godwins lov, kalles den…

View original post 433 more words

Agurk burka burkini

Å forby noe fordi man ikke liker det er en utypisk måte å håndtere utfordringer på i Norge.

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merket fra LEYLAK

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merke LEYLAK

Jeg må innrømme at jeg personlig er kritisk til burka og burkini. Grunnen er at burka er en måte å kontrollere kvinner på. Ved å sette strenge begrensninger til hvordan en kvinne skal gå kledd, er dette en måte å innskrenke kvinnens frihet på. For meg er burka et symbol på religiøs undertrykkelse.

Like vel er jeg ikke for et forbud. Det er mye jeg ikke liker. For eksempel liker jeg ikke at folk som går tur med hunden sin utenfor huset mitt lar den bæsje ved garasjen – uten å plukke opp etter seg. Jeg blir gjerne sint, og ønsker alle hundeeiere til et varmt sted med evig pine. Dette til tross for at de fleste hundeeiere er flinke til å plukker opp etter seg. Like vel vil det være urimelig å forby hundehold fordi noen slappe hundeeiere tillater pelsdotten å driter ved akkurat min garasjen.

Jeg liker heller ikke folk som sniker i køen. Da blir jeg gjerne olm i blikket, og innbitt. Det ødelegger rett og slett dagen min å bivåne at folk ikke respekterer andre med å vente på tur. Men like vel er ikke køkultur noe man kan lovfeste. Langt mindre kan man forby  å snike i køen på butikken. Det får være måte på overformynderi.

Det er altså mye man ikke liker, men som hverken er lurt eller praktisk å forby. Noe må man tåle av kompromiss når man lever i et samfunn sammen med andre.

Det samme kan sies om et burkiniforbud i skolen. Min opplevelse er at hvis det skjer aktiviteter på skolen som på en eller annen måte ikke passer innvandrerforeldres verdisyn, uteblir elven denne dagen. De fleste innvandrerforeldre lager ikke støy og roper høyt slik norske foreldre gjerne har en tendens til å gjøre. De lar rett og slett være å utsette seg selv, barnet og skolen for ubehageligheter.

Slike uteblivelser skjer ikke ofte, men typiske eksempler er leirskole, skolegudstjeneste eller bading.

Nettopp. Jeg skrev bading.

Svømmekunskapene blant innvandrere, og spesielt ikke vestlige innvandrere, er lav. Hele 17 % av 5. klassinger med ikke vestlig bakgrunn klarer ikke å  flyte uten hjelpemiddel. Videre klarer 17 % kun å svømme noen meter. Til sammenligning er det 5 % av 5. klasdinger i hver kategori(2013). Hovedpoenget med den norske svømmeoppæring  er at hvis man ramler uti vannet, skal man kunne komme seg til land på egenhånd. Dette er en egenskap som redder liv.

Står jeg mellom valget å tillate burkini i svømmeoppæringen, og slik gi innvandrerbarn muligheten til å lære å svømme, eller å sette ned forbud burkini for prinsippene del, og slik risikere at flere innvandrerbarn ikke lærer seg livreddende svømming, så går liv forran. Hver eneste gang.

Bla, bla, bla Brexit

Britene vil ut av EU. Og hva så?

Det er nå mye synsing om Brexit. Alle slags synsere og eksperter får snakke seg varm om tenkte scenarier og fantaserte konsekvenser.

Også jeg kaster meg på denne brokne forsamlingen av taletrengte synsere. Min spådom er at konsekvensen av Brexit knapt vil merkes.

Og hvorfor mener jeg det? For det første står de britiske øyene allerede godt plassert utenfor EU med særavtaler, unntak og systematisk ignoreringer av EU-direktiv. Britene gjør som de alltid har gjort: De driter i EU.

Britene er like vel interessert i markedet i EU, så de vil trolig forhandle frem en avtale lik den de har i dag. Rett og slett en EØS-avtale lik den Norge har med EU.

Når det gjelder innvandring vil en Brexit trolig ikke lede til store endringer, fordi både næringslivet og samfunnet trenger billig østeuropeisk arbeidskraft. Politisk sett er tilgangen på billige håndverkere og andre manuelle yrker helt avgjørende for britisk vekst. Når det gjelder flyktninger vil England være like lukket som ellers.

Jeg spår at en del bedrifter vil flytte deler produksjonen sin bort fra de britiske øyene og inn i EU for å være sikker på å levere til begge markeder. Men dette vil trolig bli kompensert for ved at noe produksjon vil bli opprettet i det Britiske markedet som nå ligger i andre EU-land. Britene har aldri vært med i EUs monetære union, Euroen, så her blir det business as usual.

Jeg tviler på at noen andre medlemsland ønsker seg ut av EU, rett og slett fordi de er for avhengig av EU eller er for tett integrert med resten av Europa. Hellas vil ikke klare seg uten hjelp fra EU, så Hellas blir. Spania og Italia er så tett integrert i EU at å melde seg ut kan sammenlignes med å rive ut vitale organer fra sin egen kropp, for å være litt vulgær i sammenlignigen.

Britene vil gjøre som de alltid gjør om de er med i EU eller står utenfor. Brexit vil ikke lede til store økonomiske konsekvenser, politiske endringer, eller samfunnsmessige omveltninger. Derfor spiller det liten rolle om de er med eller ikke.

Men én ting vil trolig bli merket på sikt. Tysklands makt i EU vil med en Brexit bli betydelig sterkere. Og hvor Tyskland tar EU, blirspennende å se.