Si nei til hatet 22. juli

De siste syv årene har vi sett at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Hatet har bredt om seg og funnet veien helt inn i regjeringen. Og gir gjødsel til en voksende underskog av konspirasjonsteorier og hat.

Terroristens holdninger som den gang for 7 år siden var ansett som ekstreme, er i dag mainstream. Blant annet synet på flyktninger og muslimer. Holdninger som kommer sammen med et iskaldt, grøssende guffs fra fortiden.

Vi har alle et personlig ansvar for å stå imot hat og ekstremisme. Vi må tørre å sette foten ned. Og vi må si at det er nok. Du har en plikt til å si ifra til mennesker som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Jeg har gitt et lite bidrag. Nå er det din tur.

Læringssenteret har blant annet opplæring i demokrati og demokratiske verdier, og jobber aktiv mot ekstremisme.

Si nei til hatet!

I etterpåklokskapens navn

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Vi er vitne til et realt oppvaskmøte med gråtende politisjefer og en beklagende statsminister. Etterpåklokskapen har slått inn over oss ett år etter tragedien.

Det er lett å i ettertid rette en klandrende pekefinger mot styresmaktene og de som var ansvarlig for sikkerheten 22. juli. Etterklokskap kan være nyttig og bra, men den må anvendes med klokskap.

Denne klokskapen er ikke lett å finne blant de mange oppslagene og utspillene. Mange aktører er ute på krigsstien og retter en harmdirrende pekefinger mot politi, PST og regjeringen. Det virker som om de fleste har glemt at denne rapporten er et verktøy som kan hjelpe oss å identifisere svakheter i beredskapen i fremtiden, og ikke minst kunne utvikle prosedyrene for å plukke opp galninger som har avvikende ideer og viljen til å gjennomføre dem.

Like vel kan vi på ingen måter helgardere oss. Før 22. juli var beredskapen og etterretningen rettet mot islamistiske terrorister. Å plukke opp en marginalisert ung mann sine grandiose vrangforestillinger blant mange andre marginaliserte unge menn var, og trolig er, en umulig oppgave. Like vel har PST og politiet det siste året tatt denne trusselen på alvor.

På bedringens vei?
Et eksempel på dette er saken med antifeministen Eivind Berge som ble pågrepet for drapstrusler og oppfordring til drap av polititjenestemenn. Politiet anså truslene på bloggen til Berge som såpass reelle at de aksjonerte. Aksjonen til tross: Berge ble til slutt «frikjent» i høyesterett. Frikjennelsen er i seg selv svært tvilsom, og skaper en farlig presedens. Det kunne like gjerne vært Breivik som ble frikjent for sitt manifest og sine trusler. Politiet har med andre ord lært, men ikke rettssystemet. Det må tilføyes at det er lovendringer på vei.

Men nettopp dette eksempelet viser hvor sakte systemer omstiller seg. For ikke å snakke om hvor raskt systemer reagere på en situasjon det ikke var forberedt på.

Eli Ørjaseter har i bloggen sin trukket en sammenligning mellom 22. juli og 9, april 1940. Hun legger frem argumenter om at vi skulle visst bedre da, og vi skulle visst bedre nå. Denne fortolkningen av historien er etter mitt skjønn lite nyansert.

Hvem kan klandres?
Overfallet på Norge i 1940 var nettopp det: Et overfall. I følge historikerne Michael Tamelander og Niklas Zettering var det stor usikkerhet rundt hvem som overfalt oss dnatten 9. april. I følge boken deres «9. april – Nazitysklands invasjon av Norge» var det like høy sannsynlighet at det var de allierte som overfalt Norge, som det var tyskerne. I følge Tamelander og Zettering hadde britene planene klare for en invasjon av Norge. Det var tilfeldigheter og hendelser andre steder som førte til at tyskerne slo til først.

9. april og 22. juli har de samme kaotiske kjennetegnene. Et nærmest totalt sammenbrudd, hvor ingen visste hvem som angrep og hvor angrepene ble satt inn.

Den 9. april var det usikkert om det var de allierte eller aksemaktene som angrep. Stortinget, regjeringen og de militære var usikre på hvor angrepene var rettet, og ikke minst hvor mange og hvordan. Mobiliseringssystemet kollapset, og regjeringen Nygaardsvold rømmet i panikk. Men ikke uten at Kong Håkon 7. tok i bruk vetoretten, og slik unngikk en kapitulasjon.

På samme måte ante man ikke hva som skjedde da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Slik jeg forstår det fungerte beredskapen slik den skulle. Helt til det begynte å komme rapporter fra Utøya om at det var løsnet skudd der. Det hele var utenkelig og forferdelig. Beredskapen måtte skifte fokus, og i all hast ble det disponert innsats mot utøya. Da politiet gikk i land og aksjonerte, visste de heller ikke om det var en eller flere bevæpnede personer på Utøya. Det var med andre ord en kaotisk og uoversiktlig situasjon systemet og enkeltmennesker reagerte på.

Alt dette skjedde med få timer mellomrom, og forferdelsen over grusomhetene var utført av én person åpenbarte seg ikke før en stund etterpå. Grufullhetene og omfanget er uten sidestykke i vår opplevde historie.

Paralysert av fare
Mennesker blir handlingslammet, redde eller sinte nå de blir konfrontert med fare. Kriser utløser merkelige reaksjoner hos både system og hos mennesker. Systemer kan øve og være så godt forberedt som mulig, men både 9. april og 22. juli var en umenneskelig situasjon for de som var involvert.

Som etter 9. april så også 22. juli, skal vi på død og liv legge skylden på noen andre utover den eller de som utførte selve ondskapen: vi forsøker å legger ansvaret på skuldre som allerede er tynget av skyld. Vi oppretter komiteer og iverksetter utredninger til det flyter over av synsere og forståsegpåere.

La oss bruke denne nye innsikten i å forbedre systemene så best vi kan, og ikke klandre de som ble kastet inn i en situasjon som var like umenneskelig som den var grusom. Vi må aldri glemme at kriser får frem det verste og det beste i oss. 22. juli fortsetter å gjøre nettopp det.

Dramaet om den avskyelige Breivik

Det er noen medier som er helt uhelbredelig når det gjelder Breiviksaken. De har gjort det hele om til et klassisk drama, hvor hovedpersonen er terroristen, og de pårørende er redusert til statister.

Dramaturgien media anvender er velkjent fra andre saker: I Orderud-saken blir tragedien fremstilt som en detektivroman. Som leser får du tildelt ulike spor og hint, slik at du kan danne dine egne konklusjoner. Alt fra barnålbeviset og sokkebeviset, til bakgrunn, bekjentskaper og ulike motiver. Alle velkjente momenter og rekvisitter i en god kriminalhistorie ala Nesbø.

Dekningen av terrorsaken har mye av det samme i seg. Vi får servert hint om hvorfor Breivik har blitt som han har blitt. Inn i bildet får vi barnevernet, gamle venner, foreldre, lærere og historier fra gamle arbeidsforhold og bekjente. Vi får små drypp slik at vi som lesere kan sette sammen en profil av terroristen, der vi selv vektlegger de ulike diagnosekriteriene. Også de ulike sakkyndige og rapportene er med på å hjelpe oss i å bestemme hvilke lidelse terroristen har eller ikke har. Vi kan velge fra øverste hylle når det gjelder alt av lidelser, diagnoser, ideologi og motiver.

Det er noe uverdig med dekningen av rettsaken. Vi ser at den terrortiltalte fryder seg, gråter, brisker seg, blir indignert og fornærmet. Alle fasettene av terroristens personlighet blir behørig observert, dokumentert og servert til allmenheten i et rasende tempo. Ofrene og de pårørende har blitt redusert til statister i det episke dramaet om den avskylige Breivik. Og det er denne skeivheten som er så skremmende.

Media burde gitt mindre spalteplass til den terrortiltalte, og heller fokusert på de tusen andre tingene som ligger og flyter i kjølvannet av 22. juli. Hva har dette gjort med oss som nasjon? Hva har dette gjort med AUF og AP som parti? Hvordan har dette påvirket en hel generasjon med unge? Men interessen for å dekke slike spørsmål er laber fra medias side. Man kan kanskje tro at det er for å skåne de pårørende, men jeg tviler.

Vi trenger de gode analysene og de dyptpløyende refleksjonene. Vi må forstå hvordan hendelsen har påvirket oss. Det siste vi trenger er en lemfeldig psykoanalyse av terroristens sjelelige sår servert av tabloide medier. Vi må granske og forstå våre egne traumer, og slutte å granske den terrortiltalte. Vi må ikke lenger godta at terroristen innehar hovedrollen.

Hvor var media før 22. juli?

Pressens rolle rundt begivenhetene under og etter 22. juli angrepet har fått en hel del oppmerksomhet. Blant annet har de pårørende og ofrene for 22. juli meldt utvalgte media til pressens faglige utvalg. Det er bra at media tar sitt ansvar for det som skjedde. Men hva med tiden før?

Media har nå intensivert jakten på feil hos andre. Hos politiet, hos sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet og PST. Ingen slipper unna pressens granskende blikk. De løfter steiner og leiter med lys og lupe. De ser med argusøyne på manglende beredskapsplaner, varslingstjenester, nødnummer, og PSTs manglende evne til å plukke opp høylytte raljeringer fra en marginalisert ung mann som den 22. juli 2011 gjennomførte et vanvittig terrorangrep.

Media er svært opptatt av å klandre PST for ikke å være observante nok når det gjelder ABB og miljøet rundt ham. Men PST er styrt av rutiner og prosedyrer: Regler og kriterier for hva som utgjør en trussel og hva som ikke gjør det. Media derimot, har ikke disse stengslene. Hvis vi følger medias klandrende finger, og vender den mot dem selv, så er det klart at hvis PST ikke har klart å fange opp ABB, så burde media for lengst ha enset ABB og hans meningsfellers nærvær, for ikke å snakke om verktøyene for å ta tak i problemet.

ABB har ikke gått stille i dørene. Han har trampet rundt både i lyssky miljøer og i legitime politiske miljøer. Han har luftet sine ekstreme meninger både hos FrP og i blogger. Men å ha ekstreme meninger er ikke mot norsk lov. Det er nok av tullinger med ekstreme holdninger og grandiose planer der ute, og PST kan ikke forventes å overvåke enhver tosk med avvikende meninger. Faktisk bør terskelen for å overvåke noen med avvikende meninger være svært høy.

Men hvorfor har ikke media vært sin rolle bevisst i å undersøke disse miljøene rundt ABB? Hvorfor har de tillat at slikt får gå uimotsagt. Hvorfor har ikke media tatt til motmæle?

Svaret er en av to: Enten så har journalistene vært for feige til å komme ut fra sitt småborgerlige skjul, hvor de anmelder rødvin, skriver om kongelige, og de modigste kommer med en og annen krass kommentar til politikere. Å ta på seg sitt samfunnsansvar er ikke veldig interessant når man utsetter seg selv for fare. Høyreekstreme: Det er fali det!

Det andre svaret er at norsk presse har gjort den samme vurderingen som PST: At de høyreekstreme er en marginal gruppe med utklassede unge menn, som i verste fall utgjør en trussel for en og annen ungdom ute på byen en lørdagskveld. At en av disse mistilpasset tullingene skulle klare å gjennomføre noe som lignet en terroraksjon har vært like fjernt for både PST og for pressen som et statskupp på norsk jord.

Skal PST ta noe ansvar for hvorfor ABB ikke ble etterforsket før 22. juli, så hviler det et enda større ansvar på norsk presse. Det er pressens ansvar å sette dagsorden og å legge til rette for debatt. Det er pressens ansvar å undersøke strømninger i samfunnet, både de farlige og ufarlige. Det er pressens ansvar at ulike meninger brytes mot hverandre, og at lyssky og avvikende tanker ikke får gå upåaktet hen. Det er pressens ansvar å sette søkelys på farlige mennesker og miljøer, til tross for fare for egen helse. Det er det som er ekte Journalistikk.