Bør Stoltenberg trekke seg?

Stoltenberg tar ikke de nødvendige grepene etter 22. julirapporten, og er ikke villig til å endre et styringssystem som ikke fungerer. Istedenfor forsterker han det som er feil.

Stoltenberg tar ikke de nødvendige grepene som følger 22. julirapporten, og er ikke villig til å endre et styringssystem som ikke fungerer. Istedenfor forsterker han det som er feil.

VG gikk på lederplass hardt ut mot Stoltenberg og krevde hans avgang like i etterkant av 22. juli rapporten. Også andre medier og bloggere krevde hans avgang. Jeg gikk ut og mente at å kreve Statsministerens avgang for 22. juli var feil. Dette mener jeg fortsatt. 22. juli var en krise som krevde mer enn det vi kunne gi. Stoltenberg håndterte krisen på en svært god måte, noe rapporten også bekrefter.

Men jeg krever at de som leder tar lærdom og ansvar når dette er påkrevd. Stoltenberg har på ingen måte tatt lærdom. Han fortsetter å fremynde et styringssystem som rapporten på mange måter dokumenterer at ikke fungerer.

I Stortingets høring 28.08.12 viste Faremo og Stoltenberg at de ikke tar 22. juli rapporten til etterretning. Ledere som ikke er villig til å ta tak i et problem når det stirrer dem i hvitøyet, er uskikket til å lede.

Rapporten påviser flere systemfeil. Systemfeil som kommer som en direkte konsekvens av ideologien «New Public Management«. Dette er et styringssystem som baserer seg på markedstenkning, i en sektor hvor marked ikke eksisterer.

Rapporten forteller oss at polititjenestemenn har blitt til byråkrater som sitter og måler seg selv ut fra konstruerte måleparameter. Tid som i stede burde brukes til å være politi. Det har blitt protestert, men ingen av dem som styrer har lyttet. Heller ikke nå som konsekvensen av et slikt styringssystem har kommet frem i lyset lytter de.

Faremo og Stoltenberg fortsetter med New Public Management. De skal kure det offentlige med mer New Public Management og prater med New Public Management-tullespråk til krampa tar dem. De tar ikke ansvar. De tar ikke grep. De vil ikke endre et system som ikke fungerer. Istedenfor vil de forsterke det som ikke fungerer, og slik kveler de delene som fungerer slik det skal.

Ledere som ikke tar inn over seg alvoret, og som ikke retter opp i det de er satt til å forvalte, er ledere vi ikke kan tolerere.

Hvis ikke Stoltenberg klarer å ta lærdom av 22. julirapporten, bør han trekke seg.

Videre lesning
Morten Strøksnes «Harde Fakta»
Justis- og beredskapsdepartementets hjemmeside om 22.juli «Oppfølging av 22. juli kommisjonen»
Klassekampen «Målstyring svekker staten»
Lærerbloggen Lærerråd: «22. juli-kommisjonen om mål(e)styring – noen som kjenner seg igjen?«

I etterpåklokskapens navn

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Vi er vitne til et realt oppvaskmøte med gråtende politisjefer og en beklagende statsminister. Etterpåklokskapen har slått inn over oss ett år etter tragedien.

Det er lett å i ettertid rette en klandrende pekefinger mot styresmaktene og de som var ansvarlig for sikkerheten 22. juli. Etterklokskap kan være nyttig og bra, men den må anvendes med klokskap.

Denne klokskapen er ikke lett å finne blant de mange oppslagene og utspillene. Mange aktører er ute på krigsstien og retter en harmdirrende pekefinger mot politi, PST og regjeringen. Det virker som om de fleste har glemt at denne rapporten er et verktøy som kan hjelpe oss å identifisere svakheter i beredskapen i fremtiden, og ikke minst kunne utvikle prosedyrene for å plukke opp galninger som har avvikende ideer og viljen til å gjennomføre dem.

Like vel kan vi på ingen måter helgardere oss. Før 22. juli var beredskapen og etterretningen rettet mot islamistiske terrorister. Å plukke opp en marginalisert ung mann sine grandiose vrangforestillinger blant mange andre marginaliserte unge menn var, og trolig er, en umulig oppgave. Like vel har PST og politiet det siste året tatt denne trusselen på alvor.

På bedringens vei?
Et eksempel på dette er saken med antifeministen Eivind Berge som ble pågrepet for drapstrusler og oppfordring til drap av polititjenestemenn. Politiet anså truslene på bloggen til Berge som såpass reelle at de aksjonerte. Aksjonen til tross: Berge ble til slutt «frikjent» i høyesterett. Frikjennelsen er i seg selv svært tvilsom, og skaper en farlig presedens. Det kunne like gjerne vært Breivik som ble frikjent for sitt manifest og sine trusler. Politiet har med andre ord lært, men ikke rettssystemet. Det må tilføyes at det er lovendringer på vei.

Men nettopp dette eksempelet viser hvor sakte systemer omstiller seg. For ikke å snakke om hvor raskt systemer reagere på en situasjon det ikke var forberedt på.

Eli Ørjaseter har i bloggen sin trukket en sammenligning mellom 22. juli og 9, april 1940. Hun legger frem argumenter om at vi skulle visst bedre da, og vi skulle visst bedre nå. Denne fortolkningen av historien er etter mitt skjønn lite nyansert.

Hvem kan klandres?
Overfallet på Norge i 1940 var nettopp det: Et overfall. I følge historikerne Michael Tamelander og Niklas Zettering var det stor usikkerhet rundt hvem som overfalt oss dnatten 9. april. I følge boken deres «9. april – Nazitysklands invasjon av Norge» var det like høy sannsynlighet at det var de allierte som overfalt Norge, som det var tyskerne. I følge Tamelander og Zettering hadde britene planene klare for en invasjon av Norge. Det var tilfeldigheter og hendelser andre steder som førte til at tyskerne slo til først.

9. april og 22. juli har de samme kaotiske kjennetegnene. Et nærmest totalt sammenbrudd, hvor ingen visste hvem som angrep og hvor angrepene ble satt inn.

Den 9. april var det usikkert om det var de allierte eller aksemaktene som angrep. Stortinget, regjeringen og de militære var usikre på hvor angrepene var rettet, og ikke minst hvor mange og hvordan. Mobiliseringssystemet kollapset, og regjeringen Nygaardsvold rømmet i panikk. Men ikke uten at Kong Håkon 7. tok i bruk vetoretten, og slik unngikk en kapitulasjon.

På samme måte ante man ikke hva som skjedde da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Slik jeg forstår det fungerte beredskapen slik den skulle. Helt til det begynte å komme rapporter fra Utøya om at det var løsnet skudd der. Det hele var utenkelig og forferdelig. Beredskapen måtte skifte fokus, og i all hast ble det disponert innsats mot utøya. Da politiet gikk i land og aksjonerte, visste de heller ikke om det var en eller flere bevæpnede personer på Utøya. Det var med andre ord en kaotisk og uoversiktlig situasjon systemet og enkeltmennesker reagerte på.

Alt dette skjedde med få timer mellomrom, og forferdelsen over grusomhetene var utført av én person åpenbarte seg ikke før en stund etterpå. Grufullhetene og omfanget er uten sidestykke i vår opplevde historie.

Paralysert av fare
Mennesker blir handlingslammet, redde eller sinte nå de blir konfrontert med fare. Kriser utløser merkelige reaksjoner hos både system og hos mennesker. Systemer kan øve og være så godt forberedt som mulig, men både 9. april og 22. juli var en umenneskelig situasjon for de som var involvert.

Som etter 9. april så også 22. juli, skal vi på død og liv legge skylden på noen andre utover den eller de som utførte selve ondskapen: vi forsøker å legger ansvaret på skuldre som allerede er tynget av skyld. Vi oppretter komiteer og iverksetter utredninger til det flyter over av synsere og forståsegpåere.

La oss bruke denne nye innsikten i å forbedre systemene så best vi kan, og ikke klandre de som ble kastet inn i en situasjon som var like umenneskelig som den var grusom. Vi må aldri glemme at kriser får frem det verste og det beste i oss. 22. juli fortsetter å gjøre nettopp det.