Stikkord: ansvar

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Provosert av Marte Krogh

Media valgte å intervjue Marthe Krogh ene og alene for glamourfaktoren.

Jeg må si meg svært provosert av Marte Krogh. Ikke fordi hun ytrer seg. Ikke for det hun ytrer seg om heller. Innholdet i det hun sier er for meg revnende likegyldig. Jeg bryr meg katten, for å si det rett ut.

Det jeg provoseres over er at Marte Krogh har fått oppmerksomhet ene og alene fordi hun er rik. Og for all del. Det er hennes velsignelse. At hun har stilt opp i intervjuet er helt riktig for henne. Hun ble nok svært stolt for forespørselen. Men provokasjonen ligger i hvor media er på vei.

Media valgte å intervjue Marte Krogh ene og alene for glamourfaktoren. Marte Krogh er en Hollywoodfruer. En Hollywoodfrue kjennetegnes med et høyt ytre fokus, som sminke, utseende, klær og andre høystatusymboler, og et tilsynelatende fravær av et indre liv. De er glanset som et motemagasin, og har et like interessant sjeleliv som de selsomme magasinene med sine innholdsløse artikler om mote og reklame for fuktighetskremer. Den største bragden en Hollywoodfrue har gjennomført er å ha giftet seg rik og å skamløst bruke mannens penger.

Nå er sikkert Marte Krog et sympatisk og flott menneske. Det er ikke henne jeg forsøker å kritiserer. Jeg forsøker å rette en liten kritikk mot media som begynner å miste perspektivet på hvilke rolle de har i samfunnet vårt.

Jeg sier nei til glamour i nyhetene. Dette hører hjemme på glanset papir og i glorete moteblogger. Ikke i en riksdekkende nyhetskanal.

Hvem er vinner i Øygardsaken?

Saken om den overgrepsiktede ordføreren Øygard er en stygg historie på mer enn en måte. For den tiltalte er det kun to utfall: Skyldig eller ikke skyldig. For alle de involverte er saken en tragedie uansett dom.

La meg gjøre det helt klart: Rettferdighet skje fyldes. Spesielt når det gjelder overgrepssaker.

Denne teksten vil ikke ta for seg skyldspørsmålet. Den er ment som et bidrag i debatten om det som skjer med de innvolverte når en sak blir mat for media.

Skyldig?
La oss anta at Øygard blir dømt skyldig. Han vil for alltid være overgriperen, og jenta vil alltid bli husket som den misbrukte. Selv om media har anonymisert henne, vet trolig alle i Vågå og omegn hvem hun er. Dette er ikke bare rykter i lukkede kretser i Vågå. Det er en riksdekkende sak. Hvilken ekstra belastning denne intense dekningen får for jenta er umulig å si.

Øygards familie, venner og kolleger blir også skadelidende i denne saken. Den støttende kona vil i beste fall fremstå som naiv. Bare å ha vært assosiert med denne mannen vil trolig bli en belastning for de fleste. Hvilke konsekvenser dette kan få i et lite lokalsamfunn er vanskelig å forestille seg. Det er en skam å bære for ordførerens kjente og nære.

Uskyldig?
Men på den annen side: Hvis dommen skulle tippe andre veien. At jenta har løyet, og at Øygard er uskyldig. At det her handler om sverting av en mann hvis intensjoner og handlinger i utgangspunktet var gode. Da har denne saken ruinere Øygard og merket ham for livet.  «Kanskje han faktisk gjorde det», vil noen hviske over kaffekopper i Vågå og i APs partikontor. Karrieren hans er over, og det er sådd tvil om hans moral.

Men også jenta bli skadelidende hvis det viser seg at hun har løyet, eller bare har «misforstått» forholdet sitt til Øygard. Hun vil bli den som løy. Kjenner jeg små lokalsamfunn rett, er ikke disse nådige mot syndere. Og løgn er som kjent en grov synd. Hennes moral er senket under hvert minstemål, og hun må betale prisen for dette resten av livet.

Men det er ikke sikkert at det stopper med henne. Kanskje noen vil trekke hele hennes omgangskrets i tvil. Kanskje noen vil snakke om at familien hennes har gitt henne en dårlig oppdragelse, og hennes venner vil være av den tvilsomme sorten som du ikke vil at dine barn skal være sammen med. Å være en løyner er en tung belastning for en ung jente.

Uansett utfall er det vanskelig å forestille seg den enorme ekstrabelastningen det er at saken utspiller seg på førstesidene. Alle blir skadelidende, uskyldig eller skyldig.

Og vinneren er
En part tjener på denne saken uansett hvilken vei dommen faller. Dette er media.

Saken er allerede en bestselger. I hovedrollen har vi en gammel skitten mann i maktposisjon som forgriper seg på den lille uskyldige jenta. Saken blir ekstra saftig fordi den gamle skitne mannen og den krenkede uskyldige jenta står i skarp kontrast mot hverandre. Det er som om romanen Lolita utspiller seg i Søndre-Gudbrandsdal tingrett. Media håver inn på ivrige klikkere og løssalg med skrikende forsider.

Media tar sine vante grep. De lager god sosialpornografi til vår forlystelse. De hauser opp saken og legger den ut med pikante detaljer fra avhørene. Ene dagen blir vi styrt i jentas favør, den andre dagen Øygards. Media velger ut og bearbeider informasjonen før vi får den servert. Nøye tilrettelagt og regissert.

Sosialpornografiske misbrukere
Men vi har en part til som vi ikke må glemme. Det er meg og deg. For hadde ikke vi vist interesse for saken, så hadde heller ikke media omtalt den. Slik sett er vi med på å opprettholder mediatrykket mot rettsaken, og dermed øke byrden for de involverte. Hadde vi latt være å klikke på saken, eller latt være å kjøpe aviser med bilde fra rettsaken, hadde vi gitt et tydelig signal om at vi ikke tolerere slike overtramp mot mennesker i en sårbar situasjon.

Men vi klarer det ikke. Vi elsker sosialpornografien vår. Vi sluker åte som media legger ut til oss. Vi får rett og slett ikke nok snuskete detaljer.

Mens de involverte og pårørende blir offer for medias intense sensasjonsjag, har vi to parter som kommer vinnende ut av saken. Den ene er media som profitterer på andres ulykke. Den andre er oss lesere som får servert underholdning av nedrigste kvalitet.

Jeg ber om litt anstendighet og hensyn. Vår nysgjerrighet gjør det bare verre.

Videre lesning
Artikkel fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress(NKVTS) Seksuelle overgrep – Barn og unge – Definisjoner og omfang
Fremlegg av Professor Dr. philos Ragnhild Hennum Offerets rettsstilling

Hvor var media før 22. juli?

Pressens rolle rundt begivenhetene under og etter 22. juli angrepet har fått en hel del oppmerksomhet. Blant annet har de pårørende og ofrene for 22. juli meldt utvalgte media til pressens faglige utvalg. Det er bra at media tar sitt ansvar for det som skjedde. Men hva med tiden før?

Media har nå intensivert jakten på feil hos andre. Hos politiet, hos sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet og PST. Ingen slipper unna pressens granskende blikk. De løfter steiner og leiter med lys og lupe. De ser med argusøyne på manglende beredskapsplaner, varslingstjenester, nødnummer, og PSTs manglende evne til å plukke opp høylytte raljeringer fra en marginalisert ung mann som den 22. juli 2011 gjennomførte et vanvittig terrorangrep.

Media er svært opptatt av å klandre PST for ikke å være observante nok når det gjelder ABB og miljøet rundt ham. Men PST er styrt av rutiner og prosedyrer: Regler og kriterier for hva som utgjør en trussel og hva som ikke gjør det. Media derimot, har ikke disse stengslene. Hvis vi følger medias klandrende finger, og vender den mot dem selv, så er det klart at hvis PST ikke har klart å fange opp ABB, så burde media for lengst ha enset ABB og hans meningsfellers nærvær, for ikke å snakke om verktøyene for å ta tak i problemet.

ABB har ikke gått stille i dørene. Han har trampet rundt både i lyssky miljøer og i legitime politiske miljøer. Han har luftet sine ekstreme meninger både hos FrP og i blogger. Men å ha ekstreme meninger er ikke mot norsk lov. Det er nok av tullinger med ekstreme holdninger og grandiose planer der ute, og PST kan ikke forventes å overvåke enhver tosk med avvikende meninger. Faktisk bør terskelen for å overvåke noen med avvikende meninger være svært høy.

Men hvorfor har ikke media vært sin rolle bevisst i å undersøke disse miljøene rundt ABB? Hvorfor har de tillat at slikt får gå uimotsagt. Hvorfor har ikke media tatt til motmæle?

Svaret er en av to: Enten så har journalistene vært for feige til å komme ut fra sitt småborgerlige skjul, hvor de anmelder rødvin, skriver om kongelige, og de modigste kommer med en og annen krass kommentar til politikere. Å ta på seg sitt samfunnsansvar er ikke veldig interessant når man utsetter seg selv for fare. Høyreekstreme: Det er fali det!

Det andre svaret er at norsk presse har gjort den samme vurderingen som PST: At de høyreekstreme er en marginal gruppe med utklassede unge menn, som i verste fall utgjør en trussel for en og annen ungdom ute på byen en lørdagskveld. At en av disse mistilpasset tullingene skulle klare å gjennomføre noe som lignet en terroraksjon har vært like fjernt for både PST og for pressen som et statskupp på norsk jord.

Skal PST ta noe ansvar for hvorfor ABB ikke ble etterforsket før 22. juli, så hviler det et enda større ansvar på norsk presse. Det er pressens ansvar å sette dagsorden og å legge til rette for debatt. Det er pressens ansvar å undersøke strømninger i samfunnet, både de farlige og ufarlige. Det er pressens ansvar at ulike meninger brytes mot hverandre, og at lyssky og avvikende tanker ikke får gå upåaktet hen. Det er pressens ansvar å sette søkelys på farlige mennesker og miljøer, til tross for fare for egen helse. Det er det som er ekte Journalistikk.

%d bloggere liker dette: