Stikkord: arbeidsliv

Det offentlige har et rykte på seg å være en trygg plass å arbeide. Hadde du kommet innenfor i en fast stilling, kunne du nærmest helt slutte å jobbe. Bare å ikke dukke opp eller å være ruset på jobb ga hjemmel for oppsigelse – så vidt.

Selv har jeg jobbet flere steder i det offentlige, men fremdeles har jeg til gode å oppleve fast ansatte som misbruker dette systemet. Jeg har heller sett det motsatte: At folk jobber mer enn de skal. De kommer tidlig og går sent, uten å kreve lønn, overtid eller avspasering. Mange jeg har jobbet sammen med, og spesielt mellomledere og lærere, bruker av sin egen fritid på å jobbe gratis for det offentlige. Store deler av de offentlige tjenestene drives av enkeltmenneskers dugnadsånd og offervilje.

Denne dugnadsånden blant de offentlig ansatte kommer blant annet av at man til tross for lav lønn, så har man en trygg jobb. Man vet at om noe skulle oppstå så vil man ikke miste jobben om man gjør dårlig arbeid i en periode. I det private næringslivet ville man trolig tjene en god del mer, men da hadde man ikke stått like trygt: Hvis man gjør en dårlig jobb, eller det forekommer endringer i markedet, så blir man raskt arbeidsledig.

Det finnes sikkert andre faktorer for en slik dugnadsvilje, men uavhengig av hvilken grunn så kan man si at det en stilletiende kontrakt mellom den ansatte og det offentlige som arbeidsgiver.

Men hva skjer når det offentlige fremstår som mindre eller like trygt enn det private? Når NAV truer med å si opp 500 ansatte, når kommunene anvender vikarbyråer for å slippe å betale for faste ansettelser, unngå forpliktelser og arbeidsbetingelser, samt å kunne betale lønn under tariff? At det offentlige ønsker å betale mindre for mer er helt tydelig, samtidig som rettighetene og tryggheten til den enkelte arbeidstaker blir redusert. Med andre ord: Hva skjer når forutsetningene for den stilletiende kontrakten opphører?

Det offentlige er i ferd med å undergrave seg selv som arbeidsgiver ved å gjøre hverdagen utrygg for sine faste ansatte. I kappløpet mot å få mer for mindre, har det offentlige helt glemt at akkurat offentlig forvaltning og tjenesteyting er avhengig av menneskene som jobber i organisasjonen . Ser man også på at det er i det offentlige det har vært mest vekst de seineste årene, er det også grunn til å tro at rekrutteringen til disse yrkene blir enda vanskeligere enn før.

Samtidig begynner de offentlige organisasjonene å tilnærme seg organiseringen og tankesett som man finner i næringslivet. Det blir benyttet incentivstyrte mekanismer med stort fokus på økonomi og målbare parameter, og flere utdanningsinstitusjoner som normalt har levert hjernekraft til det private næringslivet begynner å levere hjernekraft til det offentlige. Eksempelvis utdanner nå NHH rektorer. Dette betyr at terskelen mellom det offentlige og det private næringslivet blir stadig lavere, og med tanke på at en offentlig stilling er dårligere betalt, mindre trygt og at man også har begrensede karrièreveier, vil vi se en lekkasje av dyktige mennesker  fra det offentlige- til det private næringslivet.

På toppen av det hele kreves det større innsats fra hver enkelt arbeidstaker for samme lønn. For eksempel blir det innført nye kontrollregimer og dokumentasjonskrav på toppen av arbeidet som skal utføres. Dette betyr at tiden til å utføre en gitt arbeidsoppgave i praksis blir redusert på grunn av dokumentasjonskravene. Også lærerne rapportere at de bruker mer tid på administrativt arbeid enn å drive undervisning. Løsningen er at den offentlige ansatte henter inn denne tiden fra egen fritid.

Kommune og stat vil ha mer «bang for the buck». De innfører kontrollsystemer og viser slik mistillit til sine ansatte. De minsker jobbsikkerheten, samtidig som de ikke vil gi mer lønn for økt arbeidsmengde. Det sier seg selv at en slik personalpolitikk ikke vil holde mål i lengden.