Syklisten

Mellom Åsane og Bergen sentrum finnes det kun en eneste sykkeltrasé. Denne traseen binder Åsane sine nesten 40.000 innbyggere til resten av Bergen.

Motorveien mellom Åsane og Bergen sentrum er nei-nei å sykle på. Det er ulovlig å sykle på motorveien, for ikke å si livsfarlig. Hvis du er av den spreke sorten kan du sykle opp svingene og ned Munkebotn. Men da bør du være godt trent og takle en rask stigning på 200 meter.

Derfor blir den beste veien å sykle rundt Eidsvågneset. Det samme neset som jeg bor på.

Veien om Eidsvågneset var tidligere, før motorveien, hovedinnfartsåren nordfra. Noen steder er det plass til to biler. Andre steder knapt en. Og nesten hele veien er det et vertikalt stup ned i hav eller hage på den ene siden, og fjellvegg på den andre. Veien er bygget langs med neset, så den slynger seg som en slange utover vågen. Derfor vet man aldri helt hva som venter bak neste skarpe sving. Så her skal alle syklistene som skal til og fra sentrum passere.

Og så jeg. I en stor, svart, elektrisk varebil. Men frykt ikke. Som sjåfør er jeg hensynsfull og forsiktig. Jeg har alltid hatt stor sympati med syklistene som er forvist til denne geitestien av en vei i Norges nest største by. De klemmes opp mot fjellvegger, vakler på asfaltkanter med vertikalt og dødlig fall på den andre siden. Jeg holder alltid god avstand og kjører gjerne flere kilometer i 20-30 km/t for å gi disse stakkar forviste syklistene muligheten til å komme fra det i livet.

Sa jeg stakkars? Jeg mener suicidale. De ter seg som fulle folk som har kommet over et parti sykler med karbonramme, racingdekk, sykkelsko, grønn sykkeltrøye, sykkelhjelm, sykkelhansker, sykkelflaske, sykkebukse og sykkelbrille. Verdier av flerfoldige titalls tusen virrer formålsløst rundt i veibanen, søkende etter en buss eller bil å snisse.

Selvfølgelig har de for høy fart der bilene kan komme forbi, slik at forbikjøring blir umulig. Og de sykler for sakte der det ikke er mulig å komme forbi uten å kveste den desorienterte tohjulede trafikanten. Og så vet man heller aldri hvor i veibanen dene Tour De France imitatoren vil vingle neste gang.

bicyclist-cyclist-finger-flipping-bird-fuck-you-181x300

En syklist hilser i kjent stil på sine medtrafikanter.

Var det suicidal jeg sa? Jeg mente arrogant. Disse menneskene driter ikke bare i sin egen sikkerhet. Men gir blanke faen i andre trafikanter. For dette syklende herrefolket er trafikkregler og hensyn til andre å anse som et mildt forslag. De sykler gjerne to i bredden, uten å gi mine til å slippe forbi bilistene som tålmodig danner en hale etter dem. De suser over fotgjengerfelt uten så mye som en antydning til å stige av, og i en slik fart at det er umulig å se dem i tide. Dette resulteter i at man må stå på bremsen, og bagasje, bikkje og unger treffer frontruten med et knas.

De driter i sykkelfelt, veksler mellom fortau, gangfelt, sykkelfelt og kjørefelt etter lunefulle innfall og lyster. De er aggressive og plinger og hoier på gående gamle damer og barn. Langfingen er kanskje den hilsen du får mest ganger fra en syklist. De fremviser en slik ringeakt for grunnleggende trafikale regler og folkeskikk at man skulle tro at noen hadde løslatt alle fangene på lukket avdeling og gitt dem sykler.

Ett eksempel her forleden dag: En av disse herremennene med karbonramme, grått krøllete hår dingler arrogant fra under hjelmen – Han lå i et lite stykke sykkelfelt utenfor Prixbutikken i Helleveien. Litt lettet pustet jeg ut: Her var det trygt. Og da, uten forvarsel, og mens jeg var oppe på siden av ham, svinger han ut i veibanen. For mitt indre øye så jeg et krøllete hode forsvinne under bilen min, og mens jeg trykket inn bremsen kunne jeg høre karbon, aluminium og teknisk tøy bli blandet med kvernet kjøtt og oppmalt bein, mens tarmene slynget seg rundt hjulene. All slags terror åpenbarte seg i mitt indre i angst og beven.

Men heldigvis fikk jeg vrengt bilen til venstre i siste sekund slik at krøllemannen fikk sitt lebensraum. Jeg høgg foten i bremsen og med forferdelse så jeg at syklisten med en arrogant og likegyldig håndbevegelse signaliserte at han skulle legge seg ut til venstre. Sånn ca. en god fem-ti meter etter at han hadde gjort manøveren han signsliserte om. Så syklet han ved siden av det tomme sykkelfeltet noen kilometer til. Hjertet mitt hamret og øynene var oppsperret. Dette var bare første av flere syklistepisoder denne dagen.

Jeg er en sosialdemokrat. Jeg tror på enhetsskolen, et fargerikt fellesskap, solidaritet, likhet for alle og frihet med ansvar. Men når det gjelder syklister har jeg begynt å tro at segregering er den eneste løsningen fremfor fredelig sameksistens.

Vi må bygge egne sykkelstier som er skjermet fra resten av veinettet, da helst med overbygg. Vi må innføre bøter og strenge fengselstraffer for syklister som beveger seg ute blant andre trafikanter. Vi må gjøre alt vi kan for at disse syklende psykopaten ikke beveger seg fritt sammen med oss gående og kjørende.

Derfor siet jeg JA til sykkelstier, veier og egne sykkelfelt.

Lenke

Jeg skriver om Åsane senter, og om hva som skjer når et sentrum er i private hender. På trykk i Bergens Tidene 24.06.14.

Link til BT: Åsanes uverdige sentrum

Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.

Under valgkampen i 2013 var jeg vitne til et opptrinn som ga meg assosiasjoner til helt andre styresett enn det man vanligvis forbinder med frie valg og demokrati. Lørdagen før valget ble et annet parti geleidet bort fra Åsane Storsenter av vektere. Grunnen var at partiene hadde glemt å be om tillatelse til å holde stand.

Som seg hør og bør spør man selvfølgelig om å få holde stand på et offentlig sted. Også partier som har representanter på Stortinget. Vi som hadde tatt kontakt og tinget oss plass på forhånd hadde fått tildelt tre dager. Noe som selvfølgelig er for lite med tanke på at valgkampen varer fra august og til 8. september. For alle partier er muligheten til å møte velgerne ansikt til ansikt for å besvare spørsmål trolig den viktigste oppgaven i et valg. For demokratiet er disse møtene livsnødvendige. Når et parti nektes å møte velgerne, er dette et demokratisk problem.

I seg selv er det ingenting i veien for at et kjøpesenter holder stram regi på hva som skjer på sitt eget område. Men Åsane senter har en samfunnsrolle som er mer enn et sted man handler.

Et ekte bydelsentrum

Det er til Åsane senter de 38.000 innbyggerne i bydelen må reise for å motta offentlige tjenester. På senteret finner vi legevakt, helsestasjon, bibliotek og kulturkontor. Senteret huser også Nav, samt ulike kontorer og tjenester, som tannlege og fysioterapi. Vegg i vegg til Åsane Storsenter finner du Åsane kirke, U. Pihl videregående skole og Åsanehallen. Disse er på vei til å bli bygd inn i senterområdet eller revet. I tillegg er det en villet politikk å legge trafikknutepunkt til senteret som vei, buss og bybane som frakter kundene rett til senterdøren. Alle disse offentlige kontorene og tjenestene trekker mennesker til senteret og gir Åsane Senter en legitimitet som bydelsentrum.

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender

Det er likevel noe slående paradoksalt med Åsane senter som Åsanes sentrum. Når man besøker senteret for å handle, eller man skal på biblioteket, på legevakten, levere papirer til Nav, eller skal i kirken, så blir man møtt av skrikende reklameplakater, spekepølseselgere, ivrige pushere av strøm og eiendomsprosjekter. Det er mange som får selge tjenester og produkter.

Det man ikke finner på senteret er engasjert ungdom som selger lodd for idrettslaget sitt. Eller organisasjoner som driver en opplysningskampanje om en sak de brenner for. Tre ganger hvert andre år kan du aller nådigst treffe på lokalpolitikere som driver valgkamp. Frivilligheten er i stor grad fraværende fra sentrum i Bergens største bydel.

Det må settes føringer

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender. Publikum skal lokkes hit for å legge fra seg penger. I seg selv er dette helt greit: Selvfølgelig skal et kjøpesenter generere valuta for sine leietakere. Samtidig er Bergen kommune den største enkeltstående leietakeren ved Åsane senter.

Med tanke på de store verdiene det offentlige sluser inn til senteret, både i form av infrastruktur, leieinntekter og offentlige tjenester, burde det kunne settes tydeligere føringer for at andre viktige samfunnsfunksjoner, som frivillighet og organisasjonsarbeid får virke på senteret. I et slikt perspektiv får altså ikke innbyggerne i Åsane valuta for skattepengene sine.

Shopping og forbruk

Åsane Storsenter er ikke alene om å være et uverdig bydelssentrum. Slike knutepunkt for trafikk, handel og offentlige tjenester er en populær politikk i de fleste andre bydelene, og en trend rundt om i landet. Disse sentrene har en plikt til å ta ansvar for å skape et levende og engasjert bydelssentrum med rom for mer enn bare shopping og forbruk. Hvis ikke, må lokaldemokratiet kreve dette når de regulerer inn sentrene som knutepunkter.

Når man som senter frivillig påtar seg rollen som bydelens hovedallmenning, og også tilstreber seg dette, hører det med at man må bygge opp under det samfunnet det skal betjene.

 

Hva er viktig for deg?

Dagen før første mai var jeg som medlem av arbeiderpartiet med på en omvendt dør til dør-aksjon. Vi var ute og stilte spørsmålet: «Hva er viktig for deg?».

Som oftest er formålet med slike aksjoner at vi skal overbevise den som åpner døren om at vår politikk er den beste, at vi har de beste sakene og de beste løsningene.Arbeiderpartiet

Dettte stemmer jo selvfølglig, men denne gangen var vi ute i omvendt ærend: Vi skulle forhøre oss om hva som var viktig for den som bor Bergen, nærmere bestemt Rolland i Åsane. Formålet var å få inn forslag til hva vi i Arbeiderpartiet i Åsane, og Bergen Arbeiderparti, skal programfeste og jobbe for fremover.

Lokalpolitikk er et merkelig dyr. Det er kort avstand mellom politikken og de som bor i området. Terskelen er lav for å engasjere seg, og med litt innsats kan man være med å påvirke. Like vel er det få som kommer til våre medlemsmøter og arrangement, til tross for de er åpne for alle. Samtidig er det en del mennesker som klager på at lokalpolitikken ikke tar hensyn til dem. Dette er litt rart, spesielt siden det koster et lite møte en kveld i ny og ne for å være med å fremme forslag til et lokalt partiprogram. Muligheten til å være med og påvirke i eget nærmiljø er stor, hvis man vil.

Denne gangen tar vi som parti ansvar. Vi oppsøker de som bor og lever i nærmiljøet, og spør dem direkte: «Hva er viktig for deg?»

Som parti ønsker vi i Arbeiderpartiet å lytte til dem politikken vår angår. Vi vil rett og slett vite hva du mener vi bør gjøre med skolen, eldreomsorgen, veiutbyggingen, kollektivtrafikken, kultuen, idretten og andre politiske saker i din kommune. Vi ønsker at vår lokalpolitikk fremmer de som bor i kommunen, og for å vite det, trenger vi flere tilbakemeldinger.

Responsen var blandet. Det var flere som ikke ville snakke med oss, og flere av dem vi kom i snakk med hadde ikke tenkt over hva de egentlig ønsket seg av sine lokalpolitikere. Viktigst av alt fikk vi mange gode samtaler som førte til konkrete forslag som vi tar med oss videre.

Hvis det kommer en fra Arbeiderpartiet og ringer på døren din den nærmeste tiden, og spør deg «Hva er viktig for deg?», ta deg to minutter og fortell oss din mening om hva som kan gjøres bedre i ditt nærmiljø. Så kanskje du får ønsket ditt oppfyllt.

Les mer om «Hva er viktig for deg?» og legg inn forslag til hva ditt lokale Arbeiderparti skal jobbe for: Hva er viktig for deg?