Stikkord: barnehage

Et håp til våren

I snart to måneder har familien min og jeg vært plaget med feber, infeksjoner, snørr, slim og spy. Det har fortonet seg som en jævla marathonstafett der hele husstanden tar tur på å være syk.

I snart to måneder har familien min og jeg vært plaget med feber, infeksjoner, snørr, slim og spy. Det har fortonet seg som en jævla marathonstafett der hele husstanden tar tur på å være syk.

I går tok jeg eldstejenta med meg på legevakta. Etter en to timers venting fikk vi den gode nyheten at hun ikke hadde fått ørebetennelse igjen. Den dårlige var at hun fikk spysyka fra noe eller noen på venteværelset.

Dagen før tok jeg selv turen til legen. Jeg måtte få sykemelding. Jeg kunne ikke bruke egenmeldingsdager fordi det var under 14 dager siden jeg sist hadde fått sykemelding. På torsdagen før gikk jeg på jobb med 38.5° i feber. Det er ufattelig hva to paracet og en Ibux klarer å dempe hvis man vil.

På onsdagen var første dagen kona var frisk etter en kraftig forkjølelse.  Mandagen var kona nesten frisk nok til å ta seg av ungene, og elstedattera var frisk nok til å bli sendt i barnehagen for å få enda en virusinfeksjon. Jeg var noe redusert, men tilbake på jobb. Men kanskje ikke så mye i jobb.

Kona og begge ungene fikk ukyndig pleie fra undertegnede i helga, fredag og torsdag av «hjemme sykt barn»-pappa. Snørr, hosting og harking førte til at vi produserte nok snørr til å oversvømme  en liten vestlandsbygd. Det var da så tett i hodet på elstedattera, at det tøt puss ut ørene hennes. Og alle hjerter gledet seg.

Uka før var jeg sykemeldt og ute av stand til å gjøre noe som helst annet enn å vente på døden. Den gode nyheten var at jeg endelig var frisk nok til å komme meg på legevakta og få meg sykemeldt. Ungene var også da forkjølet, og kona like så. Så med en syk og klynkende mann, måtte hun ta seg av våre to syke barn.

Uka før eksisterer ikke for meg. Det er en tåke av smerter. Visstnok sov jeg hele uka, og måtte tvangsvannes innimellom. Jeg ble veldig tynn, men ikke fryktelig sexy.

Uka før dette var jeg frisk. Men fordi eldstedatter vår går i barnehage, får hun det meste av baseluskene på markedet med seg hjem, og det var her det begynte å surkle og harke litt i småtten på nesten fire måneder. Så nå, her ved begynnelsen, avslutter jeg min historie.

Men nå har jeg bestemt meg: Nok er nok. Vi er ferdig med dette sykdomstullet. Fra og med i morgen skal vi være friske og raske, og ånde inn våren som spirer nytt liv etter en utmattende vinter.

Et hjemmeværende dilemma

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Jeg føler så inderlig vel det samme som dem som setter karrieren sin på pause for å være med sine barn. Man ønsker å knytte tette bånd og gi tett oppfølging, slik at ungene blir oppdratt og får den omsorgen som man selv mener er riktig. I det minste er dette grunnen blant den oljefeite middelklassen.

Vi hører jo så mangt om barnehager. Skitne bleier som ikke blir skiftet. For mange barn og for få ansatte. Stressede ansatte som ikke snakker norsk. Lite kontroll med hvem vikarbyråene sender. Noen barnehager minner mer om barnelager hvor hundrevis av små håpefulle presses inn på et lite område for oppbevaring. Man har rett til å være kritisk når det gjelder egne barn.

Noen forskere peker på at det kan være negative sider ved å ha barn i barnehagen. May Britt Drugli, som er professor ved NTNU, legger frem funn i boken sin «Liten i barnehagen» at det er et for høyt stressnivå blant de minste barna i barnehagen. Hun mener også at barnehagen gir våre barn for lite emosjonell omsorg.

På det personlige plan er det vanskelig å finne innvendinger mot at man som ansvarlig voksen tar seg av sine egne barn. Det føles svært naturlig for mange av oss å gjøre nettopp det. Og da prioriterer vi det vi mener er til beste for våre barn. Og for oss selv.

Men flytter vi blikket opp fra vår egne navle, og tar innover oss helheten, tegner det seg et annet bilde.

De aller fleste av oss vil konsumere flere velferdsgoder enn det vi betaler for gjennom skatter og avgifter. Derfor kan man påstå at det er en plikt å betale tilbake ved å stille opp i arbeidslivet. Velger man å bli hjemme, øker man også belastningen på velferdssystemet ved at man tar imot kontantstøtte eller trygdeordninger.

En trend jeg registrer blant venner og bloggere, er at flere og flere godt utdannede ønsker å være hjemmeværende. Men man må da spørre seg: Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?

Konsekvensen av at investeringer feiler, er at samfunnet på sikt må kutte i velferdstilbudet. Oljen kan ikke holde oss flytende i evig tid, spesielt siden vi forbruker velferdsordninger i et heseblesende tempo. Én konsekvens vil kanskje bli at det kuttes i eldretjenestene når du blir gammel. Eller at dine barn eller barnebarn får dårligere utdanning eller mindre helsetjenester.

Allerede nå strammes pensjonsordningene inn fordi vi utdanner oss for lenge og ikke står lenge nok i arbeidslivet for at budsjettet går i balanse. I tillegg står alt for mange av oss i deltidsstillinger. Etter all sannsynlighet er pensjonsinnstramningene bare en begynnelse, hvis vi tar signalene fra Jens Stoltenberg på alvor.

Jeg ser altså fordeler med at man er hjemmeværende, samtidig som jeg ser at det er nødvendig at så mange som mulig jobber ut fra samfunnsøkonomiske hensyn. Vi står altså ansikt til ansikt med et klassisk dilemma som kan uttrykkes slik: Det som er til det beste for enkeltmennesket, er ikke alltid det beste for samfunnet.

%d bloggere liker dette: