Stikkord: Bergen

Syklisten

Mellom Åsane og Bergen sentrum finnes det kun en eneste sykkeltrasé. Denne traseen binder Åsane sine nesten 40.000 innbyggere til resten av Bergen.

Motorveien mellom Åsane og Bergen sentrum er nei-nei å sykle på. Det er ulovlig å sykle på motorveien, for ikke å si livsfarlig. Hvis du er av den spreke sorten kan du sykle opp svingene og ned Munkebotn. Men da bør du være godt trent og takle en rask stigning på 200 meter.

Derfor blir den beste veien å sykle rundt Eidsvågneset. Det samme neset som jeg bor på.

Veien om Eidsvågneset var tidligere, før motorveien, hovedinnfartsåren nordfra. Noen steder er det plass til to biler. Andre steder knapt en. Og nesten hele veien er det et vertikalt stup ned i hav eller hage på den ene siden, og fjellvegg på den andre. Veien er bygget langs med neset, så den slynger seg som en slange utover vågen. Derfor vet man aldri helt hva som venter bak neste skarpe sving. Så her skal alle syklistene som skal til og fra sentrum passere.

Og så jeg. I en stor, svart, elektrisk varebil. Men frykt ikke. Som sjåfør er jeg hensynsfull og forsiktig. Jeg har alltid hatt stor sympati med syklistene som er forvist til denne geitestien av en vei i Norges nest største by. De klemmes opp mot fjellvegger, vakler på asfaltkanter med vertikalt og dødlig fall på den andre siden. Jeg holder alltid god avstand og kjører gjerne flere kilometer i 20-30 km/t for å gi disse stakkar forviste syklistene muligheten til å komme fra det i livet.

Sa jeg stakkars? Jeg mener suicidale. De ter seg som fulle folk som har kommet over et parti sykler med karbonramme, racingdekk, sykkelsko, grønn sykkeltrøye, sykkelhjelm, sykkelhansker, sykkelflaske, sykkebukse og sykkelbrille. Verdier av flerfoldige titalls tusen virrer formålsløst rundt i veibanen, søkende etter en buss eller bil å snisse.

Selvfølgelig har de for høy fart der bilene kan komme forbi, slik at forbikjøring blir umulig. Og de sykler for sakte der det ikke er mulig å komme forbi uten å kveste den desorienterte tohjulede trafikanten. Og så vet man heller aldri hvor i veibanen dene Tour De France imitatoren vil vingle neste gang.

bicyclist-cyclist-finger-flipping-bird-fuck-you-181x300
En syklist hilser i kjent stil på sine medtrafikanter.

Var det suicidal jeg sa? Jeg mente arrogant. Disse menneskene driter ikke bare i sin egen sikkerhet. Men gir blanke faen i andre trafikanter. For dette syklende herrefolket er trafikkregler og hensyn til andre å anse som et mildt forslag. De sykler gjerne to i bredden, uten å gi mine til å slippe forbi bilistene som tålmodig danner en hale etter dem. De suser over fotgjengerfelt uten så mye som en antydning til å stige av, og i en slik fart at det er umulig å se dem i tide. Dette resulteter i at man må stå på bremsen, og bagasje, bikkje og unger treffer frontruten med et knas.

De driter i sykkelfelt, veksler mellom fortau, gangfelt, sykkelfelt og kjørefelt etter lunefulle innfall og lyster. De er aggressive og plinger og hoier på gående gamle damer og barn. Langfingen er kanskje den hilsen du får mest ganger fra en syklist. De fremviser en slik ringeakt for grunnleggende trafikale regler og folkeskikk at man skulle tro at noen hadde løslatt alle fangene på lukket avdeling og gitt dem sykler.

Ett eksempel her forleden dag: En av disse herremennene med karbonramme, grått krøllete hår dingler arrogant fra under hjelmen – Han lå i et lite stykke sykkelfelt utenfor Prixbutikken i Helleveien. Litt lettet pustet jeg ut: Her var det trygt. Og da, uten forvarsel, og mens jeg var oppe på siden av ham, svinger han ut i veibanen. For mitt indre øye så jeg et krøllete hode forsvinne under bilen min, og mens jeg trykket inn bremsen kunne jeg høre karbon, aluminium og teknisk tøy bli blandet med kvernet kjøtt og oppmalt bein, mens tarmene slynget seg rundt hjulene. All slags terror åpenbarte seg i mitt indre i angst og beven.

Men heldigvis fikk jeg vrengt bilen til venstre i siste sekund slik at krøllemannen fikk sitt lebensraum. Jeg høgg foten i bremsen og med forferdelse så jeg at syklisten med en arrogant og likegyldig håndbevegelse signaliserte at han skulle legge seg ut til venstre. Sånn ca. en god fem-ti meter etter at han hadde gjort manøveren han signsliserte om. Så syklet han ved siden av det tomme sykkelfeltet noen kilometer til. Hjertet mitt hamret og øynene var oppsperret. Dette var bare første av flere syklistepisoder denne dagen.

Jeg er en sosialdemokrat. Jeg tror på enhetsskolen, et fargerikt fellesskap, solidaritet, likhet for alle og frihet med ansvar. Men når det gjelder syklister har jeg begynt å tro at segregering er den eneste løsningen fremfor fredelig sameksistens.

Vi må bygge egne sykkelstier som er skjermet fra resten av veinettet, da helst med overbygg. Vi må innføre bøter og strenge fengselstraffer for syklister som beveger seg ute blant andre trafikanter. Vi må gjøre alt vi kan for at disse syklende psykopaten ikke beveger seg fritt sammen med oss gående og kjørende.

Derfor siet jeg JA til sykkelstier, veier og egne sykkelfelt.

Demokratiets tyranni

Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.

Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni. 

Farsen om Bybanen er komplett. Den er skitten, og preges av sterke personligheter som kjører sin egen agenda, uavhengig av hva som blir demokratisk bestemt.

La oss først ta for oss Byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen(H). Da hennes egen bystyregruppe i november vedtok at de ville ha en tunnelløsning, og ikke en løsning over bryggen slik hun selv ønsket, gikk hun og Byråd for miljø og byutvikling, Fillip Rygg(KrF), sammen for å stoppe forslaget. På den ene siden er hennes argumenter om kostnader og faglig forsvarlighet trolig relevante. På den andre siden går hun imot sin egen maktbase.

Dette var Stolt-Nielsens første åpne distanseringen fra Høyres bystyregruppe, og gruppeleder Dag Skansen, og var trolig startskuddet for en åpen Høyre-maktkamp i Bergens offentlighet.

Etter dette har det gått slag i slag med illojalitet, posisjonering og renkspill. Byrådet har jobbet for å få til en Bryggenløsning for bybanen, mens Høyres bystyregruppen har jobbet for en tunnelløsning. Dette kulminerte i at Dag Skansen gikk bak ryggen på sin egen Byrådsleder og inngikk en avtale med Arbeiderpartiet om en tunnelløsning. Arbeiderpartiet på sin side gjorde det eneste riktige og hedret sitt eget vedtak om å legge bybanen nordover i tunnel, og unngå bryggen, til tross for at dette torpederte Byrådets avtale med KrF. Etter en del manøvreringer klarte Dag Skansen å fristille alle representantene i Høyres bystyregruppe, og sikret seg på denne måten et flertall. Slik klarte Skansen å finte ut Byrådet. Resultatet er en irettesatt byrådsleder og et ydmyket Byråd.

Dette er ikke første gangen Høyre ikke klarer å holde orden i egne rekker. Høyre har for mange jokere som titter frem og mener midt imot egne vedtak. Etter min mening har Høyre mistet grepet om sin egen lokalpolitikk. På toppen av dette har vi et Byråd som er i utakt med sin egen maktbase. Det er som om Høyre helt har glemt at selve grunnsteinen i et demokrati er flertallet.

Som lokalpolitiker kjenner jeg igjen frustrasjonen som byrådsleder Stolt-Nielsen og gruppeleder Dag Skansen trolig føler. Man mener sterkt om en sak, og man vil fra tid til annen oppleve at dette er det motsatte av flertallet. Surt, men slik er det. Sagt på godt bergensk: Det er det viktig «å belite seg» når man blir nedstemt av et flertall. For når man på demokratisk vis har fattet et vedtak, har man som politiker plikt å falle inn bak dette om man liker det eller ikke. Dette er en demokratisk grunnregel som man ser ut til å ha glemt i Høyre.

Kanskje det er maktarroganse som rir høyresiden i Bergen. De har tross alt hersket fritt i mange år, og de er klar over at Bergen er en blå by. Kanskje de tror de sitter trygt og kan gjøre slik de behager? Det er akkurat derfor det er på tide å tenke nytt.

Tiden er inne for et skifte i Byrådet i Bergen. De borgerlige partiene har levert for mange farser og interne uenigheter. De har drenert bybanen nordover og de har helt tydelig ikke klart å stå samlet om en felles politikk. Det er på tide at bergenserne stemmer på et parti med orden i organisasjonen og som kan stå samlet om en ansvarlig politikk.

Hva er viktig for deg?

Dagen før første mai var jeg som medlem av arbeiderpartiet med på en omvendt dør til dør-aksjon. Vi var ute og stilte spørsmålet: «Hva er viktig for deg?».

Dagen før første mai var jeg som medlem av arbeiderpartiet med på en omvendt dør til dør-aksjon. Vi var ute og stilte spørsmålet: «Hva er viktig for deg?».

Som oftest er formålet med slike aksjoner at vi skal overbevise den som åpner døren om at vår politikk er den beste, at vi har de beste sakene og de beste løsningene.Arbeiderpartiet

Dettte stemmer jo selvfølglig, men denne gangen var vi ute i omvendt ærend: Vi skulle forhøre oss om hva som var viktig for den som bor Bergen, nærmere bestemt Rolland i Åsane. Formålet var å få inn forslag til hva vi i Arbeiderpartiet i Åsane, og Bergen Arbeiderparti, skal programfeste og jobbe for fremover.

Lokalpolitikk er et merkelig dyr. Det er kort avstand mellom politikken og de som bor i området. Terskelen er lav for å engasjere seg, og med litt innsats kan man være med å påvirke. Like vel er det få som kommer til våre medlemsmøter og arrangement, til tross for de er åpne for alle. Samtidig er det en del mennesker som klager på at lokalpolitikken ikke tar hensyn til dem. Dette er litt rart, spesielt siden det koster et lite møte en kveld i ny og ne for å være med å fremme forslag til et lokalt partiprogram. Muligheten til å være med og påvirke i eget nærmiljø er stor, hvis man vil.

Denne gangen tar vi som parti ansvar. Vi oppsøker de som bor og lever i nærmiljøet, og spør dem direkte: «Hva er viktig for deg?»

Som parti ønsker vi i Arbeiderpartiet å lytte til dem politikken vår angår. Vi vil rett og slett vite hva du mener vi bør gjøre med skolen, eldreomsorgen, veiutbyggingen, kollektivtrafikken, kultuen, idretten og andre politiske saker i din kommune. Vi ønsker at vår lokalpolitikk fremmer de som bor i kommunen, og for å vite det, trenger vi flere tilbakemeldinger.

Responsen var blandet. Det var flere som ikke ville snakke med oss, og flere av dem vi kom i snakk med hadde ikke tenkt over hva de egentlig ønsket seg av sine lokalpolitikere. Viktigst av alt fikk vi mange gode samtaler som førte til konkrete forslag som vi tar med oss videre.

Hvis det kommer en fra Arbeiderpartiet og ringer på døren din den nærmeste tiden, og spør deg «Hva er viktig for deg?», ta deg to minutter og fortell oss din mening om hva som kan gjøres bedre i ditt nærmiljø. Så kanskje du får ønsket ditt oppfyllt.

Les mer om «Hva er viktig for deg?» og legg inn forslag til hva ditt lokale Arbeiderparti skal jobbe for: Hva er viktig for deg?

%d bloggere liker dette: