Som livet skulle ha det ble jeg arbeidsledig i januar. Ferdig studert med en tilleggsutdanning på ett år, klar til å søke jobb som lærer. Dessverre tok dette lang tid. Men tenk hvor heldige vi er som lever i en velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det. Derfor fylte jeg ut en søknad om dagpenger og sendte den inn til NAV.
Den kom raskt i retur. Jeg hadde krysset av feil. Det viste seg at jeg måtte si meg villig til å ta imot alle typer jobber hvor som helst i landet. Avslaget ble tatt til etterrettning og feilen korrigert. En ny og forbedret søknad ble sendt i retur.
Men det var ikke helt uten at jeg begynte å lukte svidd byråkrati. Denne mistanken kom av at flere telefonsamtaler med NAV med enkle spørsmål hadde gitt ulike svar. Ett av disse enkle spørsmålene lød: «Hvordan går jeg riktig frem for å søke dagpenger?». Etter hvert som antall samtaler med NAV økte, ble det etter hvert svært spennende å gjette seg til hvilket svar jeg fikk denne gangen.
Informasjonen på nett og i brosjyrer var det også lite hjelp i. Man skulle tro at mine fem år i akademia hadde gitt meg gode læringsstratgegier og trening i å sette meg inn i kompliserte tekster, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg hadde problemer med å navigere i NAVs forunderlige irrganger. Informasjonen jeg tok stilling til var i beste fall tvetydig, og svært tungvint og vanskelig formulert.
Sendt hjem
Så løsningen var at jeg personlig stilte opp på mitt lokale NAV kontor i Bergen. Og ikke bare én gang men to ganger. Den første gangen ble jeg sendt hjem igjen med beskjed om at de ikke kunne hjelpe meg å fylle ut søknaden. Dette måtte jeg gjøre selv. Andre gangen var det en hyggelig dame som så gjennom søknaden min, og svarte at «dette ser greit ut» så ble den sendt inn. «Det tar to til tre uker å behandle den» kunne hun fortelle meg.
Informasjon? Hva er det?
Så da ventet jeg tre til fire uker, men ikke et eneste vedtak kom. Ikke en lyd! Hadde de glemt meg? Var søknaden blitt borte? Hva er det som skjer? Det var i den fjerde uken jeg begynte å ringe.
«Det er fire til fem ukers behandlingstid i Hordaland» kunne en stemme fortelle meg da jeg ringte inn og etterlyste søknaden min. Men ikke før jeg nærmest hadde tvunget vedkommende til å finne ut om de i hele tatt hadde mottatt den. Det var tydeligvis vanskelig å fortelle meg noe annet enn at den var registrert den og den datoen. Ellers var det magert med informasjon å få. Så jeg falt til ro med dette.
I uke fem ringte jeg inn og etterlyste søknaden min. «Det er for tiden fem til seks ukers behandlingstid i Hordaland» sa den noe likegyldige stemmen i den andre enden av telefonen. «For tiden?» spurte jeg, uten at ironien nådde gjennom. Damen i andre enden kunne ikke gi meg noen forklaring. Hun kunne heller ikke gi meg en kontaktperson, sette meg over til avdelingen som behandlet søknaden min eller fortelle meg noe som helst annet enn det damen uken i forveien hadde fortalt meg.
Fortvilet, sint og gretten
Det var rundt omkring her jeg begynte å bli gretten, bitete og i hele min interaksjon med NAV svæt lite vennlig. Den totale mangelen på informasjon gjorde meg usikker og småhissig. I telefonen ble jeg oppfarende og kom hele tiden med småstikke som «åja, da jeg leverte fikk jeg beskjed om at det tok to til tre uker. Vi er vel strengt tatt inni den femte. Bare dumt at DU ikke kan hjelpe meg!» osv. Min holdning til NAV var rett og slett amper.
I den sjette uken fikk jeg beskjed at «det er nå seks til syv ukers behandlingstid i Hordaland». Jeg gadd ikke stille mer spørsmål. Jeg la på uten å ønske saksbehandleren en god dag.
Manglet dokumentasjon
Til slutt kom svar på søknaden. I april, fire måned etter at jeg sendte den første søknaden, fikk jeg svar. NAV hadde brukt syv uker på å finne ut av at jeg manglet dokumentasjon. Noe sjokkert konstaterte jeg at vedkommende som hadde hjulpet meg å se gjennom søknaden min på NAVkontoret ikke hadde gitt meg beskjed om at jeg trengte mer papirer på inntekt, skatt, arbeidsforhold, arbeidstimer med mer. Jeg hadde også ringt inn i forveien og forhørt meg, og fikk vite at det jeg leverte var tilstrekkelig.
Så jeg ringte rundt og rundt, satt i timesvis i telefonen med NAV. Ble sendt fra avdeling til avdeling. Jeg snakket med et titalls mennesker og leste meg opp på nett. Til slutt tok jeg kontakt med samtlige av mine arbeidsgivere de siste årene, skreiv ut selvangivelsen tilbake til 2007 og la med karakterutskriftene mine og årsoppgavene mine, og skrev en redegjørelse for hvert enkelt dokument som jeg stiftet til vedleggene. Deretter fylte jeg ut en helt ny søknad, og la ved en redegjørelse for redegjørelsene. Her skulle det faen meg dokumenteres! Så sendte jeg all dokumentasjon som jeg kunne finne om meg selv og mitt arbeidsliv sammen med en ny søknad.
50 % ikke 50 % like vel
I mellomtiden hadde jeg ordnet meg som ringevikar ved en skole. Ulempen var at jeg måtte ligge under 50 % stilling for å ikke miste retten til dagpenger. Og hvis jeg mistet retten til dagpenger var dette krise, siden jeg som ringevikar i perioder ikke får oppdrag i hele tatt. Her måtte jeg balansere og sjonglere uten å fornærme skolen og uten å miste retten til dagpenger. Det gikk. Såvidt.
Til slutt fikk jeg svar, denne gangen etter to til tre uker. Ulempen var at svaret var nei. Men begrunnelsen for avslaget var ikke veldig lett å forstå. Etter at madammen hadde lest avslaget, som også er akademiker og i tillegg er ansatt i det offentlige, kom vi i fellesskap frem til at NAV mente at i mitt tilfelle var 50 % 15 timer uken og ikke 18.45 timer. Skal jeg tippe kommer dette av at jeg studerte fulltid i fjor, og at dette ikke regnes som jobbing fra NAVs side. Men dette blir kun spekulering fordi grunnen ikke fremgår i avslaget.
Det er mye mer å fortelle om NAV og min reise i surrealismens verden. Blant annet var jeg på jobbkurs, og hadde mange spennende samtaler med saksbehandlere osv. Skulle jeg fortalt hele historien hadde denne bloggposten blitt en roman Franz Kafka verdig. Og jeg har vitterlig følt meg som Joseph K., hovedpersonen i «prosessen«, i min samhandlig med NAV.
Enkelt ikke enkelt like vel
Min problemstilling var relativt enkel. Like vel klarte ikke NAV å ivareta min velferd. Jeg vil faktisk påstå at NAV reduserte velferden min ganske kraftig. De lot meg vente, ga meg ikke informasjon, ga motstridende svar og jeg visste aldri om jeg fikk penger eller ikke. Jeg kan bare med gru tenke på hvordan de med sammensatte behov eller vanskelige problemstillinger blir behandlet av dette systemet. Som jeg i ren fortvilelse ytret i en av mine siste samtaler med NAV: «Jeg håper at dette er siste gang jeg har med dere å gjøre!».
Min opplevelse av NAV er langt unna de humanistiske idealene som velferdsstaten er tuftet på. Slik jeg ser det er det NAVs oppgave å sørge for at den som faller utenfor, eller ikke klarer seg, skal få muligheten til å komme over kneika. NAV skal hjelpe og bistå de som trenger det. I stede er NAV et byråkratisk system som er blottet for alle menneskelige verdier, og hvor jeg som bruker blir kastet inn i et univers hvor logikk og vanlig sunn fornuft opphører å eksistere.
Fimreite.org 