Stikkord: dannelse

Historien om Markus og de nasjonale prøvene

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferd- eller lærevansker.

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferds- eller lærevansker.

Da de andre elevene for lengst leste for å lære, lærte Markus fortsatt å lese. Bokstav for bokstav forsøker Markus å lage mening fra ord og ord til setninger. Det går ikke fort. I matematikken sliter Markus med å huske hvordan man går frem. Tallene danser meningsløst på rutete papir. Engelsk kan han bare glemme. Markus får ikke til sitt eget språk en gang, hvorfor forventer noen av ham at han skal klare et fremmedspråk?

De andre elevene leser sider opp og sider ned og finner svarene som ligger skjult mellom linjene. Markus klarer ikke en gang å lese det som stå på linjen. Kanskje han kaster bøkene i gulvet, eller kanskje han legger hodet på pulten for å dagdrømme dagen vekk. Eller kanskje han begynner å vandre hvileløst rundt i klasserommet på søken etter noe, eller noen, å kamuflere sin dårlighet med.

Så en dag fant noen kloke hoder ut at; jo, vi skal få Markus til å føle seg enda dårligere med å holde nasjonale prøver i det langstrakte land. «Men hva er dette får noe gnål?» undrer de som bestemmer. «Disse irriterendes lærerne påstår at Markus vil føle seg verre av nasjonale prøver. Det passer ikke vårt syn på skole!».

Alle lærerne roper seg hese på Markus sin fortelling: Ut i det byråkratiske mørket roper vi i et forsøk på å beskytte Markus mot mektige krefter. Vi får som svar at «Det er likt for alle». Men det er ikke likt for Markus. Når vi ordner det slik at Markus kan slippe å føle seg dum kommer det anklagende: «Dere jukser på nasjonale prøver!». Dette er den endelige bekreftelsen på at resten av samfunnet mener han ikke er verdt noe. Markus vet og Markus forstår.

Jeg og andre lærere er Markus sitt vern mot samfunnets nykker og motetrender. Vi skal beskytte ham mot å føle seg mislykket, og vi skal få ham til å lykkes ut fra sine egne forutsetninger. Av to onder må vi velge ett: Der vi kan gi Markus fritak mot å føle seg udugelig og verdiløs så gjør vi det. Men det er ikke alle Markusene som slipper unna nedverdigelsen. Skam dere som tvinger oss til dette!

Hvis det å beskytte Markus mot å føle seg enda mer mislykket er å jukse på nasjonale prøver, så skal jeg jukse til verden går under. Jeg vil jukse så hardt og så lenge at krampa tar meg. Jeg vil alltid verne Markus mot ødeleggende krefter så sant jeg er lærer.

–

For ordens skyld: Markus var det mest populære guttenavnet i tiden fra 1999 – 2002.  I denne teksten er navnet Markus representant for alle elevene med lære- eller atferdsvansker i den norske skolen.

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)

Utdanningsfabrikken

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt «individuelt tilpasset opplæring».

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.

%d bloggere liker dette: