I denne sterkt forsinkede episoden oppsummerer Tøger Fimreite sitt nærmøte med Korona, litt om Trump og så en del om betalingsmur i media, overvåking, demokratiets sårbarhet og fake news. Og har han uten å villet det ødelagt et narkosalg?
Stikkord: demokrati
Media + høyrepopulisme = sant
Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.
Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.
Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.
Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.
Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.
For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.
Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.
Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.
Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.
Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.
Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.
Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.
Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.
For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.
Er ist wieder da
Adolf Hitler våkner opp 70 år etter sin død på samme sted hans levninger ble anbragt og kremert. Stinkende av bensin stavrer han inn i et Tyskland og et Europa som man skulle tro for lengst hadde forkastet og brent det han stod for.
Adolf Hitler våkner opp 70 år etter sin død på samme sted hans levninger ble anbragt og kremert. Stinkende av bensin stavrer han inn i et Tyskland og et Europa som man skulle tro for lengst hadde forkastet og brent det han stod for.
Jeg refererer til filmen «Er ist wieder da» basert på boken med samme tittel. Filmen balanserer mellom fiksjon og virkelighet. Hitler, personifisert av skuespilleren Oliver Masucci, blir filmet i situasjoner og steder hvor tilskuerne blir statister i filmen. Det er forvirrende. Hva er resisjert skuespill og hva er virkelighet?
Det er en tankevekkende film, kanskje mer enn boken, på grunn av virkemidlene. Hitler forsøker atter en gang å ta makten i Tyskland, og begir seg ut på en slags valgkampreise.
I flere scener samtaler Hitler med vanlige tyskere, og her kommer det tilsyne holdninger og synspunkter som er helt på linje med Hitlers synspunkter for over 70 år siden. Fremmedfrykt, politikerforakt, frykt for kulturelt og samfunnsmessig forfall, og ønsker om en tydelig leder kommer til overflaten. Forsvarstaler som «jeg er ingen rasist, men…» etterfølges av et ønske om å sende innvandrere hjem.
Det er skremmende at Hitlers holdninger fortsatt lever i det tyske folkedypet. Men det som kanskje er enda mer skremmende er at argumentene som legge frem er blåkopi av debatten her i Norge. Det er bare å ta en kikk i kommentarfeltene under saker som omhandler flyktninger. Hitlers tankegods spres med lysets hastighet over fiber og Facebook. Men de som ytrer denne argumentasjonen er uvitende at de har tatt Hitlers ord i sin munn.
Rundt om i Vesten ser vi det samme: Populistisk høyre har medvind. I vårt naboland har vi Svergiedemokraterna, i Danmark Dansk folkeparti, i Frankrike Font National, i Polen Lov og ettferdighet og i norge FrP, for å nevne noen.
Det er verdt å merke seg at Hitler også var en populistisk politiker som ble båret til makten på demokratiets vinger. Også han lovte å redde kulturen fra de fremmede, skape nye jobber, fjerne den politiske eliten som lar de fremmede ture på slik de vil. Hitler lovte enkle løsninger på kompliserte problemer. Og vant.
Vi har glemt. Vi har glemt at historien gjentar seg. Den karikere fremstillingen av Adolf Hitler som en djevel med bart har ført til at vi ikke ser at hans tankegods lever blant oss.
For du som mener det samme som ham er jo ikke en jødehatende djevel med bart. Du er bare en bekymret samfunsborger som er kritisk til innvandrere, mener at Islam er en trussel mot Vesten, og ønsker å bevare den norske og europeiske kulturen slik du innbiller deg at den skal være. Og du sender høyrepopulistiske partier rett inn i regjeringskontoret.
Til deg har jeg fire, velvagte ord på tysk: Er ist wieder da.
Demokratiets tyranni
Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.
Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.
Farsen om Bybanen er komplett. Den er skitten, og preges av sterke personligheter som kjører sin egen agenda, uavhengig av hva som blir demokratisk bestemt.
La oss først ta for oss Byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen(H). Da hennes egen bystyregruppe i november vedtok at de ville ha en tunnelløsning, og ikke en løsning over bryggen slik hun selv ønsket, gikk hun og Byråd for miljø og byutvikling, Fillip Rygg(KrF), sammen for å stoppe forslaget. På den ene siden er hennes argumenter om kostnader og faglig forsvarlighet trolig relevante. På den andre siden går hun imot sin egen maktbase.
Dette var Stolt-Nielsens første åpne distanseringen fra Høyres bystyregruppe, og gruppeleder Dag Skansen, og var trolig startskuddet for en åpen Høyre-maktkamp i Bergens offentlighet.
Etter dette har det gått slag i slag med illojalitet, posisjonering og renkspill. Byrådet har jobbet for å få til en Bryggenløsning for bybanen, mens Høyres bystyregruppen har jobbet for en tunnelløsning. Dette kulminerte i at Dag Skansen gikk bak ryggen på sin egen Byrådsleder og inngikk en avtale med Arbeiderpartiet om en tunnelløsning. Arbeiderpartiet på sin side gjorde det eneste riktige og hedret sitt eget vedtak om å legge bybanen nordover i tunnel, og unngå bryggen, til tross for at dette torpederte Byrådets avtale med KrF. Etter en del manøvreringer klarte Dag Skansen å fristille alle representantene i Høyres bystyregruppe, og sikret seg på denne måten et flertall. Slik klarte Skansen å finte ut Byrådet. Resultatet er en irettesatt byrådsleder og et ydmyket Byråd.
Dette er ikke første gangen Høyre ikke klarer å holde orden i egne rekker. Høyre har for mange jokere som titter frem og mener midt imot egne vedtak. Etter min mening har Høyre mistet grepet om sin egen lokalpolitikk. På toppen av dette har vi et Byråd som er i utakt med sin egen maktbase. Det er som om Høyre helt har glemt at selve grunnsteinen i et demokrati er flertallet.
Som lokalpolitiker kjenner jeg igjen frustrasjonen som byrådsleder Stolt-Nielsen og gruppeleder Dag Skansen trolig føler. Man mener sterkt om en sak, og man vil fra tid til annen oppleve at dette er det motsatte av flertallet. Surt, men slik er det. Sagt på godt bergensk: Det er det viktig «å belite seg» når man blir nedstemt av et flertall. For når man på demokratisk vis har fattet et vedtak, har man som politiker plikt å falle inn bak dette om man liker det eller ikke. Dette er en demokratisk grunnregel som man ser ut til å ha glemt i Høyre.
Kanskje det er maktarroganse som rir høyresiden i Bergen. De har tross alt hersket fritt i mange år, og de er klar over at Bergen er en blå by. Kanskje de tror de sitter trygt og kan gjøre slik de behager? Det er akkurat derfor det er på tide å tenke nytt.
Tiden er inne for et skifte i Byrådet i Bergen. De borgerlige partiene har levert for mange farser og interne uenigheter. De har drenert bybanen nordover og de har helt tydelig ikke klart å stå samlet om en felles politikk. Det er på tide at bergenserne stemmer på et parti med orden i organisasjonen og som kan stå samlet om en ansvarlig politikk.
Fimreite.org 