San(d)heten om Johaug

Hele dopingsaken mot Johaug er en Svensk konspirasjon.

Jeg har det fra sikre kilder. Johaug er uskyldig. Hun ble påtvunget dopingsalven av svenske, kvinnelige idrettsutøvere.

Facebook sier at svenskene var supersjalu på Johaug fordi hun er så sjukt perfekt. De svenske idrettsjentene er i tillegg til å være helt sinnsykt dårlige, også stygge og feite. Også lukter de vondt.

De synes at den perfekte Johaug var vakker både innvendig og utvendig. Og de styggfeite svenske idrettsjentene med skeive tenner og pissgult, tynt pistrete hår ville gjøre Johaug stygg på alle måter. 

En natt da Johaug sov vakkert med snille drømmer, snek de svenske idrettsjentene seg inn til henne. Og mens Johaug drømte om å vinne hederlig med blodet boblende over av renhet, gode intensjoner og uselviske handlinger, dro de svenske idrettsjentene ned sine svette treningsbukser. Så tok de en etter en og presset de hårete og herpesbefengte rumpene sine mot Johaugs vakre, fyldige lepper.

Det var slik Johaug fikk munnsåret sitt. For selv om de svenske idrettsjentene er dumme, er de like vel slu. 

For de visste at Johaug ville gå til idrettslege Bendiksen for hjelp. Så de tok og slo ihjel Bendiksen med en stor falukorv. Så tok de og spiste kjøttet hans, og beina hans, og tarmene hans, og innvollene hans, så det bare var skinnet igjen. Og så tok  Charlotte Calla på seg skinnet til Bendiksen, som en Bendiksen onepiece.

Da Johaug kom til Bendiksen og ba om hjelp med munnsåret, forstod hun at noe var galt.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så slapp hud, spurte Johaug.

-Det er fordi jeg har slanket meg, mitt barn, svarte Calla.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så røde øyne, spurte Johaug.

-Det er fordi din uskyld og skjønnhet lyser for sterkt og blender meg, mitt barn, sa Calla.

– Men Bendiksen, hvorfor har du en tube Clostebol i hånden, spurte Johaug.

– Det er fordi vi vil få deg dømt for doping, skrek Calla, og hoppet på Johaug.

Men Johaug er superrask og supersterk, og kastet Calla med en lillefinger ut av løypen.

Men da kom alle de andre svenske idretsjentene pesende. Og selv om Johaug er supermegasterk både i viljen og i kroppen, kom det flete og flere svenske idretsjenter til. Først kom ti. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom hundre. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom tusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom titusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Til slutt kom hundredetusener svenske idrettsjenter, og først da klarte de å legge Johaug i bakken.

Så tok de svenske idrettsjentene å smurte clostebol på leppene til en gråtende og kjempendr Johaug. Og de lo ondskapsfullt med de skeive munnene sine.

-Der har du fordi du er så mye bedre, pener og sykt smartere enn oss, ropte de i kor.

Og det var slik Johaug testet positivt på doping. 

Diagnose: Nasjonal vrangforestilling om doping

Det er mye vi har her i Norge som man ikke finner andre steder. Vi har brunosten, ostehøvelen og en fungerende velferdsstat. Men vår største kuriositet er dopfrie toppidrettsutøvere.

Det er ingen tvil. De norske toppidrettsutøvere er like rene som en norsk fjellbekk om våren. Og det er jo ikke rart, med tanke på at de alle som en er oppsedet på norske verdier som likskap og beskjedenhet. Flasket opp på staut husmannskost og hardt arbeid i den trauste norske villmarka. Den norske toppidrettsutøveren er renheten selv. Et lysende eksempel til etterfølgelse.

Vi stiller ikke spørsmålstegn ved at en liten nasjon på 5 millioner sjeler slår stormakter som Russland, Tyskland og USA. Ikke bare slår vi dem. Vi gruser dem overlegent innen vinteridrett. Hvis det kun gikk på talent, har vi en statistisk vanskelig oppgave å forklare hvorfor vi er så overlegene innen en del idrettsgrener. En forklaring er selvfølgelig at vi har en eksepsjonell god genpol her oppe i nord, vest for svenskegrensen.

Det er bare å se på bragdene til Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss. Ikke bare slo de rekorder i fleng, men de tok flere gull innenfor et kort tidsrom. OL i Lillehammer i ’94 er trolig det mest talende eksemplet. Koss sopte inn tre gull, mens Dæhlie tok to gull og to sølv. De fremstår som overmennesker. Vår forklaring er at det var deres sterke nasjonalfølelse som ga dem vinger som Ikaros.

Den norske folkesjelen holder idealet om renhet så høyt at vi ikke ser sannheten om den slår oss i ansiktet med en sekk EPO. Prestasjonene alene burde fått det til å gå et lys opp for de fleste av oss. Og denne gangen får vi det i klartekst: En svensk dokumentar påstår, om enn noe tendensiøst, at våre nasjonale helter ikke er bedre enn østeuropeiske friidrettsutøvere. Slikt liker vi dårlig.

Funnene den SVT-produserte dokumentaren viser til er ikke veldig sjokkerende. Hemoglobinverdier på 17,5 er like over gjennomsnittet, men innenfor det man anser som normalt. Slike avvik kan være helt naturlig, eller kan også være symptomer på røyking eller sykdomstilstander. En annen forklaring er bloddoping. Like vel: At nærmest alle vinnerne har slike forhøyede verdier er nok til at det bør ropes varsku.

Svenskene peker på noe vi for lengst burde forstått: Sannsynligheten for at de norske toppidrettsutøverne doper seg er relativt høy. Det skal ikke mer til enn et blikk på prestasjonsnivået for å forstå at her er det noe eksepsjonelt på gang. Og ja. Kanskje vi nordmenn er eksepsjonelt flinke. Det har jo tross alt Gro Harlem Brundtland fortalt.

Men dette handler ikke om sannsynlighet og realisme. Det handler om det vi opplever som norsk. Det handler om vår nasjonale identitet og våre nasjonale renhetsidealer. Vi vil blånekte for at våre nasjonale helter doper seg, om de så innrømmer det selv.

Det er på tide at vi tar av oss våre nasjonalromantiske briller, og innser at de som klarer seg best i toppidrett, er de som doper seg uten å bli tatt.