Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

Koseprogramleder, bli ved din lest

Det ble rabbalder da partilederen for Sverigedemokraterna(SD), Jimmie Åkesson, markerte sin politiske tilbakekomst etter lang tids sykemelding på prateprogrammet Skavlan. Programleder Fredrik Skavlan forsøkte på sin side å børste støv av den seriøse journalisten i seg, feilet, og endte opp med å løpe SDs ærend.

Muslimene sin feil
SD er et parti som spiller på fremmedfrykt i sin reneste form. For å forstå argumentasjonen deres, kan vi se til vår egen hjemmeavlede Christian Tybring-Gjedde. I følge Tybring-Gjedde bunner alle samfunnsproblemer i muslimer. Kaster vi ut muslimene, vil vi få tilbake et utopisk og uskyldsrent samfunn uten arbeidsledighet, kriminalitet, helsekøer, husmangel, og samtidig oppnå lave skatter og bedre velferdsordninger. Det er ikke måte på hva muslimene må stå til rette for her i verdens rikeste land.

Skravlanogpolare

Epic #fail. Skavlan gjør noe han ikke kan.

Alle med en halv hjerne forstår at Tybring-Gjedde er ute på tynn argumentasjon. Men han og hans meningsfeller er overbevis om at muslimenes blotte tilstedeværelse bryter ned samfunnet innenfra uavhengig av hva sunn fornuft og samfunnsanalyser tilsier.

Fremmedgjør 13 % av befolkningen
SD har det samme grunnsynet. Bare mer intenst. Og det er kanskje ikke rart, siden det er flere og mer intense utfordringer knyttet til nettopp svensk innvandringspolitikk. Parer vi dette med en politisk ledelse som nærmest kaller all form for kritikk mot svensk innvandringspolitikk for rasisme, og medier som er lite interessert i å utfordre denne politikken, så har vi et klassisk eksempel på hvordan fremmedgjøre 13 % av velgerne.

Man kan trekke et skille mellom de med lav utdanning som er arbeidsledig eller er i lavtlønnede jobber på den ene siden, og de med høy utdanneing og gode jobber på den andre. De som er arbeidsledige eller har dårlig betalte jobber føler seg skjøvet til side og tråkket på av både innvandrere og den politiske ledelsen. De med høy utdannelse og godt betalte jobber opplever innvandring som et berikende og eksotisk innslag som gir dem artister som Timbuktu og filmer som «Jalla! Jalla!». Samme virkelighet, ulike opplevelser.

Det er intens frustrasjon og avmakt de lavtlønnede og arbeidsløse føler når de mener de ikke blir lyttet til eller forstått av deres folkevalgte. Og de drives inn i SDs åpne fremmedfryktarmer som tilbyr en syndebukk til alle deres problemer: Innvandrere.

Og det var nettopp her Skavlan ble SDs nyttige idiot. Ved å gjøre et så ubehjelpelig intervju, med dårlig oppbygning, for mange avbrytelser, foreldede eksempler og en dårlig skjult forakt for Jimmie Åkesson og hans politiske syn, klarte Skavlan å oppnå det motsatte av det han prøvde på.

Endelig offer igjen
Her hjemme fikk vår nye politiske elite vann på mølla. Endelig kunne FrP klage og syte, noe de ikke har fått gjort siden Siv Jensen skrek «Morna Jens!» i fylla på riksdekkende TV. Endelig kunne eliten innta offerrollen slik de gjorde da de var i opposisjon.

Og offerretorikken lot ikke vente på seg. Det var ikke måte på hvor fælt kosesprogrammet Skavlan er. Sandberg stiller velvillig opp i media og kaller Skavlan «hatefull», og det «verste jeg har opplevd». Tybring Gjedde forteller alle sine facebookvenner at intervjuet med Jimmie Åkesson var så krenkende at han boikotter Skavlan. Til og med den avdankede sytegeneralen Carl I Hagen får sine femten minutter med indignasjon i rampelyset på grunn av denne hendelsen. Alle disse voksne maktmenneskene legger seg bæljende på rygg og lar sin umandighet strømme utover det ganske land.

Og klagene strømmet på til Nrk. Over 2.000 av dem, i følge kringkastingsrådet. Aldri i NrKs historie har så mange klaget på et program. Å trøste å bære! Akk O ve!, jamrer de ca. 2.000 som fortsatt sympatiserer med FrP og fortsatt kaller NrK for Arbeiderpartiets Rikskringkasting, selv om det nå er FrP som sittet med tømmene. For med to år med makten har FrP mistet all sin troverdighet hos flesteparten av sine velgere. Men noen står igjen og drømmer om fordums syting og indignasjon. Deilig å kunne syte litt etter gammalt. Og de syter til kringkastingsrådet alle som en.

Skavlan gjorde bare en dårlig jobb som intervjuer. Det kan skje den beste. Like vel ble konsekvensene av slett arbeid uendelig mye større enn det Skavlan selv hadde klart å forestille seg. I fremtiden bør han holde seg til koseprat og småfrekke insinuasjoner i vant Skravlanstil. Koseprogramleder, bli ved din lest!