Sven Egil Omdal, ministeren og korset

Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.

Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.

At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.

Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.

Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.

Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.

Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.

Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.

Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.

Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».

I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.

Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.

Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.

Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.

Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?

Overvåk meg, vær så snill!

Jeg var i et møte hos en av mine kunder for en stund tilbake. Vi kom inn på temaet sosiale medier. Selvfølgelig, siden jeg jobber med kommunikasjon. Men i dette tilfellet fikk jeg tilført en del ny kunnskap. Nærmere bestemt holdninger.

Hun var opprinnelig fra Tyskland. Perspektivet hun presenterte var et som jeg ikke hadde tatt stilling til. Hun var mildt sagt svært kritisk til sosiale medier.

I det gamle Østtyskland var alle potensielle angivere. Systemet med angiverier som Hitler-Tyskland utviklet, ble tatt videre og perfeksjonert av Ministerium für Staatssicherheit. Stasi brukte skolerommet, venner og familie som arena for å hente inn informasjon. Det skulle ikke mange kritiske ytringer til før man ble tatt inn til avhør.

Det er ikke før i nyere tid at vi ikke vekter våre ord på gullvekt. Ukritisk blogger vi, Twittrer og oppdaterer facebookprofiler. Vi deltar i diskusjoner og er helt åpen om politisk orientering, livssyn, religion og andre avvik. Vi er helt hemningsløse i vår utfoldelse. Et privilegium som er svært få samfunn forunt.

Men vi behøver ikke å reise ut av landet for å finne eksempler på avlytting. Flere av mine lærere på videregående ble avlyttet. De var aktive innen studentorganisasjoner eller bedrev radikale aktiviteter på åtti- og begynnelsen av nittitallet. Flere av dem fikk hakeslepp da mappene deres ble åpnet. Politiets overvåkningstjeneste(POT), nå PST, visste mye om dem.

En av mine veiledere på universitetet kunne fortelle at PST hadde skjulte mikrofoner rundt om på studentsenteret i Bergen. Formålet var å plukke opp samfunnsfiendtlige og konspiratoriske aktiviteter tidlig. Overvåkningen varte til ut på nittitallet.

Tidene er forandret. Nå legger vi alt ut til offentlig forlystelse. Og jeg er ingen foregangsmann. Jeg legger ut meninger og personlige opplysninger til offentlig beskuelse. Hadde jeg skrevet det jeg skriver her på bloggen min, i for eksempel Iran, hadde jeg nok befunnet meg i politisk asyl et sted her i vesten. Eller foran en eksekusjonspelotong.

Hvis noe skulle skje her i Norge hadde mange av oss bloggere raskt og brutalt blitt pasifisert. Kanskje det er et slikt scenario PST forbereder seg på? De er til stede på Twitter, facebook og andre sosiale medier hvor deling av private og utleverende ytringer er den gjeldende ideologien. De behøver ikke lenger å overvåke oss. Vi følger dem frivillig på Twitter.

Det er derfor jeg følger PST på Twitter. Jeg vil være sikker på at de har et godt utvalg av fritenkere å velge mellom når folkefiender skal velges ut og føres til retterstedet.