Uverdighetstyranniet

Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.

For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.

Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.

Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.

Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.

La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.

Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.

Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.

En flyktning her, og en flyktning der

Sylvi Listhaug fremstiller seg selv som en handlekraftig maverick i det konforme og flyktningvennlige politiske landskapet. Sannheten er at hun kun er agent for stortingsflertallets vilje.

Sylvi Listhaug går hardt ut. Hun fremstår som en handlekraftig leder og en som gjennomfører FrPs politikk. Listhaug gneldrer kjekt og spissformulerer utsagn til ære for den desillusjonerte FrP-velger.

I kjent FrP-stil spiller hun på egoismen og sytingen til de som er redd for det fremmede. Eller redd for at de som kommer som flyktninger skal utarme velferdsstaten. Eller er skeptisk til det som en gang ble kalt den politiske eliten, selv om Listhaug selv er medlem av denne eliten.

Hun treffer med kirurgisk First House-presisjon nerven i folkedypet. Og i samme slengen akselererer hun FrP oppover på meningsmålingene. Hun er trolig FrPs frelser. For hun mestrer underdogspillet selv om hun er i posisjon. Et kunststykke ingen andre i FrP har klart så langt.

Men det er spill for galleriet. Hun vil til syvende og sist sette ut i livet det stortinget bestemmer. Og det vil trolig bli få endringer, siden stortingsflertallet er for en innstramming, til tross for «sterke reaksjoner» fra KrF og Venstre.

image

Spørsmålet man så må stille seg er: Hvorfor tillates hun dette spillerommet uimotsagt?

Trond Giske forsøker å korrigere Listhaugs utspill i VG. Men på tross av at han er en røynd politiker, og at han har vært statsråd, blir motangrepet like tamt som latten han sipper til på bildet. Det treffer ikke hjem til de Listhaug snakker til.

I stede for å avkle Listhaugs retorikk, og vise at hun ikke er en Maverick eller ikke er i utakt med makteliten, bidrar Giske til å hjelper henne med å få grep om den norske syteklassen.

Og der har vi det. Det spiller ingen rolle hva som er de faktiske forholdene i saken. Det er følelsen som er den eneste ganbare valutaen: Følelsen av å ikke bli hørt eller sett av de som styrer. Følelsen av at innvandrere kommer fritt over grensen og til duk og dekket bord. Følelsen av en velferdsstat som forfordeler de fremmede. Følelsen av utrygghet. Å påstå at følelsen et feil vil bare få dem til å føle enda sterkere. Dette handler om tro. Ikke om kalde fakta.

Men frelser Sylvi, hun behøver ikke forkynne sannheten. Det eneste hun trenger å forkynner er følelsenes evangelium. Og så lenge hun gjør det, vil hun befeste sin posisjon som syteklassens Messias.