I denne episoden ranter Tøger Fimreite om hvordan Bertheussensaken er et eksempel på en nepotisme som som vi gjerne ser i totalitære regimer eller totale monarkier. Hvorfor og hvordan har det antielitistiske partiet FrP blitt en del av eliten, og på ingen måte er verdig den makten og det ansvaret en slik makt gir?
I denne episoden ranter Tøger Fimreite om hvordan Bertheussensaken er et eksempel på en nepotisme som som vi gjerne ser i totalitære regimer eller totale monarkier. Hvorfor og hvordan har det antielitistiske partiet FrP blitt en del av eliten, og på ingen måte er verdig den makten og det ansvaret en slik makt gir?
I denne episoden av tenketanker ser Tøger Fimreite nærmere på Christian Tybring-Gjeddes famøse utmarsj fra stortinget, på DNs personangrep på samme politiker sett opp mot Trump og amerikansk politikk. Men hva har pickuper og fotball med dette å gjøre?
I denne episoden av tenketanker ser Tøger Fimreite nærmere på Christian Tybring-Gjeddes famøse utmarsj fra stortinget, på DNs personangrep på samme politiker sett opp mot Trump og amerikansk politikk. Men hva har pickuper og fotball med dette å gjøre?
Sylvi Listhaug fremstiller seg selv som en handlekraftig maverick i det konforme og flyktningvennlige politiske landskapet. Sannheten er at hun kun er agent for stortingsflertallets vilje.
Sylvi Listhaug fremstiller seg selv som en handlekraftig maverick i det konforme og flyktningvennlige politiske landskapet. Sannheten er at hun kun er agent for stortingsflertallets vilje.
Sylvi Listhaug går hardt ut. Hun fremstår som en handlekraftig leder og en som gjennomfører FrPs politikk. Listhaug gneldrer kjekt og spissformulerer utsagn til ære for den desillusjonerte FrP-velger.
I kjent FrP-stil spiller hun på egoismen og sytingen til de som er redd for det fremmede. Eller redd for at de som kommer som flyktninger skal utarme velferdsstaten. Eller er skeptisk til det som en gang ble kalt den politiske eliten, selv om Listhaug selv er medlem av denne eliten.
Hun treffer med kirurgisk First House-presisjon nerven i folkedypet. Og i samme slengen akselererer hun FrP oppover på meningsmålingene. Hun er trolig FrPs frelser. For hun mestrer underdogspillet selv om hun er i posisjon. Et kunststykke ingen andre i FrP har klart så langt.
Men det er spill for galleriet. Hun vil til syvende og sist sette ut i livet det stortinget bestemmer. Og det vil trolig bli få endringer, siden stortingsflertallet er for en innstramming, til tross for «sterke reaksjoner» fra KrF og Venstre.
Spørsmålet man så må stille seg er: Hvorfor tillates hun dette spillerommet uimotsagt?
Trond Giske forsøker å korrigere Listhaugs utspill i VG. Men på tross av at han er en røynd politiker, og at han har vært statsråd, blir motangrepet like tamt som latten han sipper til på bildet. Det treffer ikke hjem til de Listhaug snakker til.
I stede for å avkle Listhaugs retorikk, og vise at hun ikke er en Maverick eller ikke er i utakt med makteliten, bidrar Giske til å hjelper henne med å få grep om den norske syteklassen.
Og der har vi det. Det spiller ingen rolle hva som er de faktiske forholdene i saken. Det er følelsen som er den eneste ganbare valutaen: Følelsen av å ikke bli hørt eller sett av de som styrer. Følelsen av at innvandrere kommer fritt over grensen og til duk og dekket bord. Følelsen av en velferdsstat som forfordeler de fremmede. Følelsen av utrygghet. Å påstå at følelsen et feil vil bare få dem til å føle enda sterkere. Dette handler om tro. Ikke om kalde fakta.
Men frelser Sylvi, hun behøver ikke forkynne sannheten. Det eneste hun trenger å forkynner er følelsenes evangelium. Og så lenge hun gjør det, vil hun befeste sin posisjon som syteklassens Messias.
Det ble rabbalder da partilederen for Sverigedemokraterna(SD), Jimmie Åkesson, markerte sin politiske tilbakekomst etter lang tids sykemelding på prateprogrammet Skavlan. Programleder Fredrik Skavlan forsøkte på sin side å børste støv av den seriøse journalisten i seg, feilet, og endte opp med å løpe SDs ærend.
Det ble rabbalder da partilederen for Sverigedemokraterna(SD), Jimmie Åkesson, markerte sin politiske tilbakekomst etter lang tids sykemelding på prateprogrammet Skavlan. Programleder Fredrik Skavlan forsøkte på sin side å børste støv av den seriøse journalisten i seg, feilet, og endte opp med å løpe SDs ærend.
Muslimene sin feil
SD er et parti som spiller på fremmedfrykt i sin reneste form. For å forstå argumentasjonen deres, kan vi se til vår egen hjemmeavlede Christian Tybring-Gjedde. I følge Tybring-Gjedde bunner alle samfunnsproblemer i muslimer. Kaster vi ut muslimene, vil vi få tilbake et utopisk og uskyldsrent samfunn uten arbeidsledighet, kriminalitet, helsekøer, husmangel, og samtidig oppnå lave skatter og bedre velferdsordninger. Det er ikke måte på hva muslimene må stå til rette for her i verdens rikeste land.
Epic #fail. Skavlan gjør noe han ikke kan.
Alle med en halv hjerne forstår at Tybring-Gjedde er ute på tynn argumentasjon. Men han og hans meningsfeller er overbevis om at muslimenes blotte tilstedeværelse bryter ned samfunnet innenfra uavhengig av hva sunn fornuft og samfunnsanalyser tilsier.
Fremmedgjør 13 % av befolkningen
SD har det samme grunnsynet. Bare mer intenst. Og det er kanskje ikke rart, siden det er flere og mer intense utfordringer knyttet til nettopp svensk innvandringspolitikk. Parer vi dette med en politisk ledelse som nærmest kaller all form for kritikk mot svensk innvandringspolitikk for rasisme, og medier som er lite interessert i å utfordre denne politikken, så har vi et klassisk eksempel på hvordan fremmedgjøre 13 % av velgerne.
Man kan trekke et skille mellom de med lav utdanning som er arbeidsledig eller er i lavtlønnede jobber på den ene siden, og de med høy utdanneing og gode jobber på den andre. De som er arbeidsledige eller har dårlig betalte jobber føler seg skjøvet til side og tråkket på av både innvandrere og den politiske ledelsen. De med høy utdannelse og godt betalte jobber opplever innvandring som et berikende og eksotisk innslag som gir dem artister som Timbuktu og filmer som «Jalla! Jalla!». Samme virkelighet, ulike opplevelser.
Det er intens frustrasjon og avmakt de lavtlønnede og arbeidsløse føler når de mener de ikke blir lyttet til eller forstått av deres folkevalgte. Og de drives inn i SDs åpne fremmedfryktarmer som tilbyr en syndebukk til alle deres problemer: Innvandrere.
Og det var nettopp her Skavlan ble SDs nyttige idiot. Ved å gjøre et så ubehjelpelig intervju, med dårlig oppbygning, for mange avbrytelser, foreldede eksempler og en dårlig skjult forakt for Jimmie Åkesson og hans politiske syn, klarte Skavlan å oppnå det motsatte av det han prøvde på.
Endelig offer igjen
Her hjemme fikk vår nye politiske elite vann på mølla. Endelig kunne FrP klage og syte, noe de ikke har fått gjort siden Siv Jensen skrek «Morna Jens!» i fylla på riksdekkende TV. Endelig kunne eliten innta offerrollen slik de gjorde da de var i opposisjon.
Og offerretorikken lot ikke vente på seg. Det var ikke måte på hvor fælt kosesprogrammet Skavlan er. Sandberg stiller velvillig opp i media og kaller Skavlan «hatefull», og det «verste jeg har opplevd». Tybring Gjedde forteller alle sine facebookvenner at intervjuet med Jimmie Åkesson var så krenkende at han boikotter Skavlan. Til og med den avdankede sytegeneralen Carl I Hagen får sine femten minutter med indignasjon i rampelyset på grunn av denne hendelsen. Alle disse voksne maktmenneskene legger seg bæljende på rygg og lar sin umandighet strømme utover det ganske land.
Og klagene strømmet på til Nrk. Over 2.000 av dem, i følge kringkastingsrådet. Aldri i NrKs historie har så mange klaget på et program. Å trøste å bære! Akk O ve!, jamrer de ca. 2.000 som fortsatt sympatiserer med FrP og fortsatt kaller NrK for Arbeiderpartiets Rikskringkasting, selv om det nå er FrP som sittet med tømmene. For med to år med makten har FrP mistet all sin troverdighet hos flesteparten av sine velgere. Men noen står igjen og drømmer om fordums syting og indignasjon. Deilig å kunne syte litt etter gammalt. Og de syter til kringkastingsrådet alle som en.
Skavlan gjorde bare en dårlig jobb som intervjuer. Det kan skje den beste. Like vel ble konsekvensene av slett arbeid uendelig mye større enn det Skavlan selv hadde klart å forestille seg. I fremtiden bør han holde seg til koseprat og småfrekke insinuasjoner i vant Skravlanstil. Koseprogramleder, bli ved din lest!
TenkeTanker 