Godhetens tyranni og de små menneskene som hater den

Flyktninger strømmer over grensen til riket. Vi har både råd og resurser til å hjelpe. Men velviljen i folket er i ferd med å snu. Det er nå det er viktig å bruke både hodet og hjertet.

Flyktninger strømmer over grensen til riket. Vi har både råd og resurser til å hjelpe. Men velviljen i folket er i ferd med å snu. Det er nå det er viktig å bruke både hodet og hjertet.

Det var til stor jubel Jonas Gahr Støre på landsmøtet i Arbeiderpartiet annonserte at vi skulle ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. Han fikk stående ovasjon fra både landsmøte og et sambrekende kommentatorkorps.

Hendelsen var toneangivende for hele det politiske Norge. Andre politiske partier fulgte.

Men folkeengasjomenter manglet. Dette til tross for sterke bilder av store mengder mennesker i små farkoster over middelhavet. Det kom klare advarsler fra flyktningorganisasjoner og myndigheter rundt middelhavet om at en krise var i utvikling. Men det var lite empati å spore i Norge. Vi led jo tross alt selv av fallende oljepriser.

Dette endret seg da bilder av en død toåring gikk sin seiersgang i verdens media. En liten gutt på flukt druknet i middelhavet, skylt i land på en gresk ferieøy. Dette traff. Det er fortsatt umulig å forholde seg til disse bildene uten å bli truffet av en hjelpesløs tristhet.

Etter dette åpnet vi alle våre hjertedører. Vi skulle hjelpe. Fakkeltog og høylytte støtteerklæringer på facebook er noe vi er gode på. Norge som humanistisk nasjon glitret av godhet og intensjonert handlekraft.

Selv var jeg langt på vei med. Vi må hjelpe der vi kan, med det vi kan. Men selv om hjertet er med, må vi tenke med hodet. Alltid.

For det var her det skortet. Hjertet var med, og emosjonene kokte, men fornuften var borte som dugg for solen. En kombinasjon som historisk sett er en oppskrift på katastrofe. Jeg stusset. Dette luktet ensporethet og massesugesjon. Som den enstøingen jeg er blir jeg skeptisk når slike sosiale mekanismer slår inn for fullt. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Men jeg protesterte ikke. For det jeg frykter mest er å bli tatt til inntekt for et inhumant syn, rasisme, nettroll eller FrP-sympatier. Det var ikke rom for kritikk i den unisone og fundamentale bejaelsen. Og de som ytret kritikk var de sedvanlige hel- og halvrasistene som oppegående mennesker ikke ønsker å bli assosiert med. Jeg holdt kjeft.

Like vel forstod jeg: Når tingene butter imot, og når det viser seg at også blant flyktningene, som blant alle mennesker, finnes det tarvelige og nedrige individer, så ville dette gi kraft til nettrollene og halvrasistene. Og jeg visste at når halvrasistene ble kneblet så ettertrykkelig som de ble i etterkant av bildene av den døde to-åringen, ville de slå tilbake sterkere og voldsomme enn vanlig.

For disse menneskene er offerrollen og rettfølt indignasjon en herlig odør som de kan rulle seg i. Og så lenge det finnes et luktmolekyl igjen av kadaveret, ruller de seg til det ikke er mer igjen enn en sort grop hvor det en gang var fruktbar jord.

Denne gangen er kadaveret vår egen godhet. Og de har begynt rullingen. Javisst. Små mennesker med ekle meninger ruller seg i fallitten av vår hjertegodhet. Angrepet er sjofelt, men like vel noe berettiget. Hadde de bare klart å holde det på et saklig nivå, så burde vi ha lyttet litt.

For når vi med stjerner i blikket roper haleluja i kor, og forventer flyktningehimmelen på jorden, er skuffelsen en selvfølgelig følgesvenn. Og da, desillusjonert og skuffte, er det lett å fatte den motsatte slutningen: At utakk er verdens takk. Og at disse menneskene på flukt enten er lykkejegere eller halvkriminelle. I beste fall.

Når det så viser seg at 10.000 flyktninger var et noe puslete anslag, og at det kommer opptil 1.500 flyktninger i uken, så begynner frykten å våkne. Frykten for de fremmede. Frykten for at denne migrasjonsbølgen skal tappe velferdsstaten slik at det blir litt mindre til oss selv. En frykt som med en stor dose salt kan være reell.

Eller: Reell i den forstand at vi alle er velferdsmottakere som belaster systemet for mye. Vi koster for mye, krever for mye, og yter for lite. Alle som en. Og trolig er de som skriker høyest de som belaster velferdstaten mest. Men det kan være at denne migrasjonsbølgen tipper lasset. Eller blir brukt som syndebukk for å innføre høyst nødvendige, men upopulære, velferdskutt. Det er alltid godt å ha noen å skylde på.

Så nå kommer virkeligheten bankende. Den er like hard og grå som alltid. Glansbildet falmer. Asylsøkere klager på maten, boforhold og toaletter. Var det ikke asyl de skulle søke? Forventer de luksus med slåbrok og badebaseng?

De forfølger småjenter i den lille bygda de har kommet til mottak i. Var det ikke fra forfølgelse og nød de flyktet fra? Kommer de bare for å bedrive kriminalitet og voldta våre døtre?

Det er slik vi tenker, oss mennesker. Vi tar enkeltmenneskers handlinger til inntekt for hele grupper. Og atter en gang har historien vist oss at å tenke slik gir katastrofale følger.

Igjen er det emosjoner som rår, og fornuften som forgår.

Men denne gangen vil jeg ikke sitte stille. Denne gangen må vi tenke oss om. Være klar over risikoen og ta høyde for for den. Samtidig som vi ikke innbiller oss at det er annet en vanlige mennesker som kommer til oss. Vanlige mennesker i nød.

Vi må bruke mer av hodet og mindre av hjertet. Forstå at de ikke vil gå i knefallende og tilbe vår godhet like mye som vi selv gjør. At dette er mennesker som etter beste evne forsøker å få endene til å møtes. Og på måter vi ikke alltid liker eller kan bifalle. Og at innimellom disse er det mennesker som begår handlinger som er avskyelige og tarvelige.

Disse må få en reaksjon slik det står skrevet i Norges lover. Men handlingene de begår må ikke tilskrives deres hudfarge, religion eller etnisitet. Det finnes rævhål i alle fargepaletter og i alle verdens hjørner. Det er bare å se i kommentatorfeltene i norske nettaviser, da vil du kunne se mange av våre egne.

Vi må gi hjelp der vi kan. Men også sette grenser der vi må. For vår egen del. For de nyankomnes del. For fremtidens del.

Ingen er tjent med for mye følerier eller for mye kynisme. Det vi alle er tjent med er ekte medmenneskelighet styrt av fornuften. En klok forvaltning ispedd en stor dose humanisme.

La oss hjelpe. Men la oss gi en bærekraftig hjelp. Og ikke dømme en hel gruppe på bakgrunn av enkeltmenneskers handlinger.

Det er vår plikt å hjelpe. Det er vår plikt å sette grenser.

Romfolket og de rabiate fundamentalistene

Debatten om romfolket domineres av to hovedleirer. Den ene er den rabiate velferdsnasjonalisten, den andre er de fundamentalistiske humanistene.

Debatten om romfolket domineres av to hovedleirer. Den ene er den rabiate velferdsnasjonalisten, den andre er de fundamentalistiske humanistene.

Jeg har tidligere skrevet om Romfolket der jeg har prøvd å balansere diskusjonen. Her forsøkte jeg å sette meg inn i de to hovedpartenes ståsted, og jeg oppfordret til en balansert debatt. Du kan lese innlegger her. Jeg vil i dette innlegget se på de to partene som dominerer debatten i meda, nemlig den rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.

Den rabiate velferdsnasjonalisten
Med dette mener jeg ikke bloggeren Fjordmann eller høyreekstreme. Her refererer jeg til karakterer som Per Sandberg. Han er en som skriker høyt og avviser alle argument med at Romfolket ikke hører hjemme her, ergo har de heller ikke rettigheter. Sandberg og hans meningsfeller rykker raskt ut i media og sier seg uenig i at Romfolket skal motta noe som helst slags støtte, spesielt hvis det gjelder penger. For eksempel viste en bastant Sandberg sin moralske fortørnelse når det viste seg at Romfolk som ikke klarer å tigge til livets opphold, får nødhjelp for å komme seg hjem(NRK.no).

I Sanbergs øyne representerer Romfolket amoralske banditter og røvere som ønsker å snylte på velferdsstaten. For ham spiller det ingen rolle om Romfolket sulter i hel, eller de dør av infeksjoner i gatene. For velferdsnasjonalisten er velferdsstaten den hellige gral som kun de innfødte får drikke av.

Fundamentalistiske humanister
De fundamentalistiske humanistene er Sandbergs rake motsetning. Et eksempel på en slik humanist er Bjønnulv Evenrud i stiftelsen «Folk er Folk». For dem gjelder kun ett argument, og det er det humanistiske. Om så Romfolket forgår av forhold i sine egne leire, forsøpler eller sulter, skal de hjelpes og dulles med for enhver pris. Alle forslag eller tiltak som går ut på å stille krav, eller blir oppfattet som krenkelse av Romfolket rettighetrer, blir ansett som inhumant, og dermed ondskap(NRK.no). Derfor blir alle forslag som ikke tar ekstreme hensyn til Romfolket samenlignes med Holocaust.

Disse to leirene setter en effektiv stopper for andre og mer konstruktive stemmer i debatten. Ingen fornuftige løsninger kommer ut av Sanbergs eller Evenruds ensidige svart-hvit-syn. De har til og med dratt Romfolket inn i debatten, uten at jeg tror at de selv ønsker dette. Sikkert er det at Romfolket ikke tjener på Evenruds støtte eller Sanbergs fordømming.

Det er nøden som tvinger Romfolket til å trekke hele Europa på tvers for å tigge. De er trolig mer opptatt av å overleve dag for dag enn å bli avbildet i media. Like vel opplever Romfolket at de har blitt til slagmarken til de rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.

Nok en gang etterlyser jeg reflekterte og kloke stemmer i denne skrikekonflikten. Skrikingen gavner absolutt ingen, og i hvert fall ikke Romfolket. La oss ignorere de rabiate og det fundamentalistiske, og la oss omfavne den balanserte og kloke tanke.
Blogglisten