Kim Jung-uns narrespill

Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?

Narren var i føydale tider en aktet person ved hoffet. Han var den som kunne komme med skjemt om kongen uten at det ble regnet som fornærmelse. Innenfor visse grenser.

20180109_113327.jpg

Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Å være narr var ofte en kort karriere. Og narren kunne risikere å bli et hode kortere.

Narren og bjellene
En narr av i dag finner vi på den internasjonsle scenen kroppsliggjort av Nord Koreas statsleder Kim Jong-un.

Kim Jong-uns narrebjeller er atomvåpen og ballistiske missiler. Og det gir et lite og ubetydelig land i alle henseelser en oppmerksomhet som er en supermakt verdig. Nordkorea veier ikke tungt økonomisk eller politisk. Men får en internasjonal behandling som om de var det. Det er narrebjellene som gjør jobben ved FNs hoff.

For narren selv er disse bjellene kjærkommen. Beleiret av fiender, i det minste i eget bilde, er avskrekking den Nordkoreanske strategien for å overleve i et ugjestmildt klima. Nordkorea satser tungt på avskrekkende våpen og et formidabelt forsvar. Den nordkoreanske hæren er den fjerde største i antall i verden. Men en stor flokk med underernært kanonføde med dårlig utstyr virker i liten grad avskrekkende.

Det som gir Kim Jong-Un sin internasjonale pondus er Nord Koreas påståtte kjernefysiske muskler.

Forskere som Halvor Kippe ved Forsvarets Forsknings Institutt, mener at sansynlighten for at Nordkorea har utviklet kjernefysisk stridsevne er svært høy. Prinsippene for hvordan å lage slike bomber er godt kjent, men å ha nok materiell til å lage slike våpen tar tid og krever teknologi.

Bombene må være små og lette nok til å bli plassert i nesen på et ballistisk missil. Deretter må bomben tåle å bli fraktet i høy hastighet, høyt opp i atmosfæren, og må tåle store temperatur- og trykkforskjeller. Den siste utfordringen er å detonere bomben over målet. For å få dette til trenger man teknologi. Mye teknologi.

Den kalde krigen
Tilbake i 1956 hadde Nord Korea god tilgang på sovietisk teknologi. Soviet startet opplæringen nordkoreanske forskere og leverte ulik teknologi i atomkappløpet mot USA. Sovietisk teknologi var ledende både når det gjelder atombomber og leveringssystemer. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut fra Nord Korea etter en politisk konflikt med Kina i 1972, ble Nord Korea knytter opp mot Kina. Kina ble atommakt i 1956.

Raskt frem i tid, og etter en kort periode med fredelig tilnærming takket være den Sør Koreanske solskinnspolitikken, kom en ny periode med eskalering mellom Nord- og Sør Korea. I 2006 begynte Nord Korea å teste balistiske missiler som en reaksjon på Sør Koreas hardere linje mot landet. Dette var av type kortdistansemissil.

Første atomrøvesprengning
9. oktober samme år annonserte Nord Korea at de hadde foretatt en vellykket underjordisk atomprøvespregning. Seismiske målinger viste at sprengningen tilsvarte 500 tonn med TNT. Dette var så besjedent at om det var en prøvesprengnig i det hele tatt, var det en mislykket en. Nyheten om en prøvesprengning ble møtt med stor skepsis internasjonalt.

I 2007 ble videre atomspregninger og atomvåpenutvikling angivelig lagt på is som et resultat av forhandlinger. En av mange forklaringer på hvorfor Nord Korea gikk med på en slik avtale, var at de ikke hadde resursene som var nødvendig for å bygge en fungerende atombombe.

Den neste prøvespregningen kom i 2009, og ble beregnet tilsvarende 2,4 kilotonn TNT med bakgrunn i seismiske målinger. Til sammenligning hadde bomben som ble sluppet over Hiroshima i Japan i 1945 en styrke tilsvarende 16 kilotonn

Det er nærliggende å tro at prøvespregningene i 2009 kom som en maktdemonstrasjon i maktvakumet som oppstod da Kim Jung-il fikk slag i 2008. Da prøvespregningen fant sted ble det gjort forbredeler for at Kim Jong-un skulle overta.

Etter dette har Nord Korea foretatt to vellykede prøvespregninger.

Interkoninentalt leveringssystem
I 2009 og i 2012 ble det foretatt to mislykkede oppskytninger av potensielt interkontinentale missiler. Den 12. desember 2012 klarte Nord Korea å skyte en sattelitt i bane rundt jorda, og slik demonstrere en potensielt våpenplattform som kan nå fastland USA.

Den nye narren
2011 ble Kim Jong-un statsleder i Nord Korea.

Kim Jung-un mener at atomvåpen og leveringssystem til disse er nøkkelen til å fremme landet politisk, og å unngå å bli invadert av USA. Det siste er bærebjelken i Nord Koreas selvforståelse, og er selve limet i landets politikk. Med god grunn.

Og nå kommer vi inn på selve kjernen. Det var ikke før etter at Kim Jung-il fikk slag at missil- og atomprogrammet produserte vellykkede prøvespregninger og potensielt fungerende leverigssystemer.

Man kan argumentere for at det var et maktskifte i Nord Korea som førte til endring i prioriteringer. Og at disse endringene er det som har gjort til at Nord Korea raskt har blitt en atommakt.

Hvem tjener på det
Jeg ønsker å presentere en annen hypotese. Og det er at Kim Jung-un holder oss for narr. Han er klippefast i troen på at om han ikke klarer å overbevise sine fiender om at han har atomvåpen, og enda viktigere, at han er villig til å bruke dem hvis nødvendig, vil Nord Korea bli invadert.

Den merkelige retorikken fra Nord Korea er et resultat av dette. Den er ment å skremme og vise at Nord Korea er villig til å bruke sin kjernefysiske kapasitet mot den som angriper. Så langt har regimet gjort en god jobb.

Men. Hva om både missilene og atomvåpenene faktisk bare er et narrespill. At både missiler og atombomber i hemmelighet er ført inn i landet av en annen makt, i sammarbeid med Nord Korea, og at både oppskytningene og prøvespregningene er utført av noen helt andre enn Nord Koreanerene selv?

Hvis vi tar et blikk mot Nord Koreas strategiske plassering, og ser hvem som har interesse av å ha et destabiliserende Nord Korea til stede i regione, vil vi se flere stormakter i spill.

Vi har Kina som grenser mot Nord Korea, og slik vil ha gode muligheter til å smugle inn både missiler og bomber til Nord Korea.

Men denne typen strategi er ikke typisk for Kina. Deres doktrine er myk makt, og går ut på å gå aktivt inn i en region med økonomiske muskler, og kjøpe seg selv tilstedeværelse og allierte med å investere i infrastruktur og handel. De bruker aktivt forhandlinger og diplomati, kombinert med tålmodighet, for å oppnå sinr mål.

Med Nord Korea gjør Kina nesten det motsatte, de begrenser handel med dem, og holde dem, i det minst offisielt, på en stram line. Det er også i Kinas interesse å ha stabilitet i regionen fordi de selv har store politiske og økonomiske interesser i forhold til blant annet Japan, Sør Korea og USA, at de neppe er interessert i en narr som plutselig kan handle på tvers av Kinesiske interesser, og i verste fall utløse væpnede konfrontasjoner.

Russisk kald krig-doktrine
Den andre stormakter som deler grenser med Nord Korea er Russland. Og ser vi på Russland tegner det seg et spennende bilde.

På midten av 2000-tallet ble forholdet mellom vesten og Russland kraftig forsuret. Etter hvert som forholdet ble surere, økte Russland sin aktivtet med å destabilisere stater i regioner der vestlige innflytelse og interesse var tilstede.

I 2008 gikk russiske styrker inn i Georgia, og destabilisere et vestligvennlig regime. Georgias tilnærminger mot vesten ble noe mindre, spesielt da vesten ikke gjorde annet enn åfordømme russiske herjinger.

I 2014 invaderte og anekterte Russland krimhalvøya, som da var en del av Ukraina. Også i Ukraina var det en vestligvennlig regime, og også denne gangen gjorde vesten ingenting annet enn å fordømme angrepet. Russland fortsatte en destabiliseringskampanje nord i landet med å sende inn våpen og regulære styrker kamuflert som frivillige fremmedkrigere.

2015 gikk Russland aktivt inn i Syria med flystøtte, og snudde utviklingen i konflikten til fordel for Assadregimet. Senere gikk Russland aktivt inn med styrker.

Russland har en tendens til å skape kaos og destabilitet der de selv ikke kan oppnå direkte kontroll. Det kan virke som om denne typen destabilisering er en doktrine for å holde vestlig innflytelse på et minimum. Og spesielt er dette tydelig i stater som grenser til Russland.

Russland leve godt med galninger ved makten, så lenge det ikke skader dem selv. I beste fall kan Russland komme inn på sin hvite hest og redde dagen. Og slik selv få strategisk kontroll under en humanitær fane. Strategien ser så langt ut til å være svært effektiv.

Slik sett går en tenkt operasjon inn i et mønster som man har sett fra Russland. Ved å i hemmelighet føre interkontinentale missiler inn i Nord korea, og avfyre dem på den internasjonale scenen, oppstår det et kaos som låser hele den strategiske situasjonen i Østasia.

Den andre akten er å føre inn atombomber og så detonere dem i et fjell, vel vitende om at alle øyne er rettet mot Nord korea. Ironisk nok er det enklere å få inn en atombombe enn å hente inn et komplett leveringssytem som interkontinentale balistiske misiler.

Så kan Russland i etterkant fordømme angrepet, og innta en nøytral rolle i spillet, og slik få et strategisk overtak. Russland kan sågar gi seg selv nøkkelrolle i å forhandle fred og atomsikkerhet i regionen.

Protagonisten selv, Kim Jong-un, får all verdens oppmerksomhet. Og kan sove i trygg forvisshet om at alle tror han har atomvåpen og fungerende leveringssystem.

Og når det nå har entret en klovn inn fra høyre i form av Trump, er scenen satt for et skikkelig narrespill.

Postscriptum
Bare for å ha alt på det reine. Jeg presenterer her én mulig hypotese. Like vel vil jeg tilføye at jeg anser at Nord Korea har utviklet kjernefysiske våpen og leveringssystemer på egenhånd mer sannsynlig enn at en makt har smuglet disse inn. Videre er det enda større sannsynlighet for at Nord Korea har fått hjelp. Enten av en annen makt, eller at de har kjøpt teknologi, forskere og materiell på «svartebørsen», men at de selv har utviklet og bygd sine kjernefysiske kapasiteter.

Trumpeffekten

Trumps kontroversielle politikk gir oss her på berget både muligheter og utfordringer.

Utfordringen ligger i Trumps amorøse flørting med Russland. Det er ikke tilfeldig at Russland tilspisset sin retorikk mot Norge, økte sine militære aktiviteter og skøv Norske politikere ut i den russiske vinternatten. Denne tilspissingen sammenfalt med Trumps valgseier.

Russland tolket signalene fra Trump dit hen at USA i verste fall ville bli mer proteksjonistisk, og legge mer ansvar over til den enkelte nasjon i NATO. I beste fall ville USA knytte sterke bånd med Russland, og betrakte dette bilaterale samarbeidet mer betydningsfullt enn NATO. Putin har trolig hatt noen våte drømmer om USA og Russland som deler verden mellom seg som i fordums sovietisk tid.

Russisk skrutvinge
Disse to mulighetene åpnet et større handlingsrom for russerne, som nærmest øyeblikkelig satt Norge i en skrutvinge. Under Obama visste russerne at NATO og vesten stod støtt og samlet. Og til tross for at Norge er et lite land med et puslete forsvar, hadde vi lyttende ører, varme hjerter og klingende mynt i Washington og Brussel. Ikke en pusling å bølle med, selv om puslingen krevde fiskeri- og territoriale rettigheter rundt Svalbard, Nordishavet og Arktis.

Beijing sparker opp dører
På den positive siden var det en annen stormakt som endret holdning til Norge. Da Trump ble valgt inn, endret Kina sin holdning til oss nærmest over natten. Som ved et trylleslag åpnet Beijing dørene på vidt gap. Man kan nesten si at kineserne selv sparket opp dørene.

Nå kan det hende at Beijing hadde satt en tidsfrist, eller det var andre faktorer som førte til denne plutselige endringen. Men trolig var det mine fienders venner må bli mine venner. Norge ble strategisk relevant for Kina. Eller kunne i det minste bli det.

Forsmådd Kina
For igjen. Norge har gode kontakter og er sterkt knytter til USA. Og vi blir lyttet til i Washington. Like vel: Under Obama var det viktigere med handel og sammarbeid mellom USA og Kina enn at Kina var forsmådd på grunn av nobelsprisutdelingen til Liu Xiaobo

Trump overtydelige signaler og nærmest åpne agresjon mot kina, fikk kinesiske toppledere til å se at deres lukrative inntjeninger kunne bli truet av en uforsonlig og ustadig Trump. Og kanskje til og med åpne konflikter i områder med Kinesiske interesser?

Enter Solberg
Kineserne måtte endre strategi. Norge gikk fra å være strategisk irrelevant, til å bli en av flere viktig brikke i å jobbe rundt USA, og sikre kinesisk innpass og innflytelse hvor enn den måtte finnes. Dørene i Beijing føk av hengslene, og inn steg Solberg og en siklende norsk handelsstand.

Men Trump har vist seg ustadig og uforsigbar. Plutselig godsnakker han med kineserne, og ønsker handelsavtale og tett sammarbeid. Og selv om Beijing fortsatt er fornærmet på norge, og vi har mistet vår strategiske relevans, har de like vel ønsket oss velkommen inn.

For er det noe Kineserne hater, er det å miste ansikt. De har falt på sitt eget sverd, og har gitt seg selv det eneste alternativet å smile stivt og ønske velkommen disse hvitbleke kjempene med store neser inn i folkerepublikken de på det groveste har fornærmet med å dele ut en høyt aktet utmerkelse til en fiende av folket.

Tilbake til Russland
Putins våte drøm om å sove i skei med USA forsvant raskt da 59 tomahawkmissiler hamret inn i en syrisk militærflyplass. Angrepet kom dager etter et gassangrep på sivile, utført av det russiskstøttede Assadregimet. Det viser seg at Trumps USA ikke er så proteksjonistisk som man skulle få inntrykk av. Og de svarer med makt uten å blunke.

Plutselig er Putins handlingsrom mer begrenset enn da Obama satt i det Hvite Hus. Obama var sterkt kritisk til bruk av militære virkemidler i utenrikspolitiske spørsmål. Blant annet unnlot Obamaadministrasjonen å bruke militær makt da Assadregimet brukte gass sist gang. Og Obama unnlot å bruke militære virkemidler da Russland angrep og anekterte Krim. Den nye administrasjonen har vist seg å være raske med å bruke militære virkemidler.

Russlands nyervervede mot kan vise seg å bli en ganske impotent affære. Spesielt når det sitter en uforsigbar og konfliktglad Trump på den andre siden av Atlanterhavet, og vestlige sanksjoner sakte men sikkert maler den russiske økonomien i stykker.

Tyskland tør opp
Og til slutt. Trump antieuropeiske retorikk og konfronterende linje, i kombinasjon med brexit, har ført til at Tyskland tør opp. 

Tyskland jobber nå med å redde Europaprosjektet, styrke EUs økonomi og samhold. Og de har bevilget mer penger til forsvar. Som fører dem til tops i Europa hva gjelder militær kapasitet og styrke. Norge er også her på godfot med både EU og Tyskland. Så et styrket EU og et mektigere Tyskland taler i vår favør, fordi vi kan fri til Washington, Brussel og Berlin hvis det er noe vi trenger.

Så langt har Norge nytt godt av Trumpeffekten. Men om dette vil forbli slik, er umulig å vite. For Trump oppererer etter sin egen logikk og uforståkelige innfall.

Hva fremtiden bringer er umulig å spå. Men det levner ingen tvil om at vi lever i en interessante tider.