I denne episoden går Tøger Fimreite i rette med hvordan den folkekjære debattlederen Fredrik Solvang bruker sin makt til å stilne kritikk, og å omskrive virkeligheten. Hvorfor er det slik at offer for høyreekstrem terror ikke kan snakke om høyreekstrem terror, og hvorfor mener Tøger Fimreite at Utøyaofrene har trukket det korteste strået?
Stikkord: kokohøyre
Drømmen om en norsk utopi
Mennesker har en tendens til å ikke se nyanser. Ofte ser vi en sak på en slik måte at kun argumenter som støtter det man allerede tror, er de eneste argumentene man oppfatter. Et godt eksempel på dette er innvandringsdebatten.
Innvandringsdebatten er trolig dette tiårets mest splittende tema. Debatten er splittende langs flere linjer. Blant annet når det gjelder forståelsen av norsk kultur, forståelsen for hva som er norske verdier og hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Dette er en verdikamp som splitter det norske samfunnet med en kraft vi ikke har sett siden 1968.
I innvandringsdebatten drukner moderate stemmer. Det som kanskje er verre, er at i utgangspunktet moderate stemmer blir tvunget ut på den ene eller andre ytterfløyen.
Ytrer man seg kritisk til innvandring, vil den såkalte «venstresiden» svare med å stemple deg som kokohøyre. Ytrer du deg negativt om innvandringskritikk, vil det såkalte «kokohøyre» stemple deg som tilhørende venstresiden eller radd.
Debatten er ofte stygg og usmakelig. Det kommer personangrep og usakelige beskrivelser av grupper og personer. Motangrepene er ofte preget av «god-dag-mann-økseskaft». Man snakker ikke sammen med hverandre, men heller til. Alt blir tolket i verste mening. I midten blir det ulevelig fordi begge parter mistror den moderate debattanten for å løpe den andre sidens ærend. Dette tvinger den moderate debattanten til å søke dekning i en av de to skyttergravene.
Debatten er selvforsterkende fordi den nører oppunder gjensidig mistillit. Begge sider overgår hverandre med ufin retorikk og polariserende ytringer. Det hjelper heller ikke at vi har fått statsråder som betegner sine meningsmotstandere på en negativ måte, og at retorikken fra statsrådhold er som om de fortsatt er i oposisjon. En slik måte å te seg som stasråd har ikke forekommet tidligere i vårt moderne demokrati.
Uenigheter og ufin ordveksling til tross. Begge sider ønsker i bunn og grunn det samme. De ønsker et idealsamfunn, en utopi. Begge sider er preget av idealisme og urealistiske idealer, samtidig som de anklager motparten for å være naiv og urealistisk.
Mens «raddene» ønsker et idealsamfunn med fredelig og multikulturell sameksistens, ønsker «kokohøyre» et idealsamfunn uten innvandring. De sistnevnte mener at innvandring fører til mer kriminalitet, og at innvandrere belaster velferdsstaten slik at det går utover velferdstilbudet til de som allerede bor i landet. For å løse dette problemet mener de at innvandringen må stoppes, og at strengere krav må stilles til de innvandrerne som allerede er «sluppet inn». Noen mener også at det er nødvendig å sende ut de som allerede har blitt statsborgere.
Begge sider vil ha et kulturelt idealsamfunn. Venstresiden mener at globalisering, multikulturalisme og respekt for menneskerettigheter er rotnorske verdier. Høyresiden mener at venstresidens verdier ødelegger det de oppfatter som norske verdier. Høyresiden mener at ikke-vestlige innvandrere genererelt, og muslimer spesielt, undergraver vestlige og kristne verdier.
Begge sider dagdrømmer om et samfunn som aldri har, eller kommer til å eksistere. Innvandringen vil ikke forsvinne. Heller ikke utfordringene knyttet til denne.
Det er på tide å stikke fingeren i jorda og innse at begge ekstremer tar feil. Vi må løse utfordringer når de oppstår. Samtidig må vi også se på de mulighetene som ligger i innvandring.
Flere moderate og konstruktive stemmer må inn i debatten. De ytterligående må ut.
Først må vi alle snakke med innestemme og lytte til hverandre. De som ytrer seg ekstremt i den ene eller andre rettningen må lyttes til, og få stilt spørsmål ved og utfordret sine ytterligående meninger på en respektfull måte. Utestemme og kjefting fører bare til mer polarisering.
Vi må ta på alvor våre brødre og søstres drømmer om sitt utopiske samfunn. Men samtidig gjøre dem bevisst at det er en utopi de søker. Et drømmeslott. Det de ønsker finnes ikke andre steder enn i deres eget hode.
Videre bør alle ekstreme meninger og ytringer motarbeides med myk hånd og tålmodighet. Mye av problemet er at ekstremismen blir tillat fra øverste hold i samfunnet.
Vi må alle gjøre vårt for at vi ikke mister gangsynet. Vi kan alle bidra positivt med å forholde oss fattet i møte med ekstreme holdninger. Og vi har alle en mulighet til å bidra. Blant annet gjennom stemmeseddelen.
Det er derfor du må stemme på mer moderate krefter enn FrP ved stortingsvalger i 2017.
Kokohøyre mobiliserer til strid
Kokkohøyre mobiliserer på nett og i sosiale medier.
Kokkohøyre mobiliserer stort på nett og i sosiale medier. Det er som en stinkende og råtten ånde som kommer sigende fra folkedypet.
Jeg har i det siste ytret bekymring for en del holdninger som har blitt stuerene, og som ytres åpent i det offentlige. Dette er holdninger som generaliserer innvandrere som kriminelle voldtektsmenn, og muslimer som en slags pest som forringer det norske, og europeiske, samfunnet innenfra. En urasjonell frykt for de som av ulike grunner kommer til riket.
Ser vi bort fra at dette er dårlig vertskap og folkeskikk, står vi ovenfor en bølge av hetsere som bærer et hat som gjør dem imun mot sunn fornuft og kloke innsigelser.
Meninger som er så tåpelige at man før hadde blitt ledd av for å ytre dem, eller blitt kalt rasist for å mene disse høyt, har blitt legitime. Mye på grunn av at målebærerne av disse meningene har kommet i regjering. I regjeringskvartalet finner vi nå små mennesker med statsrådsposter som sparker nedover med nedrig retorikk og hatfremmende meninger. De spyr fremmedfrykt utover det ganske land som blir til næring for dyret i folkedypet.
Ut fra denne sydende suppen av hat reiser det seg en brun bevegelse som blir sterkere og sterkere for hver dag. Denne bevegelsen blir av skarpe tunger kalt kokohøyre.
Selvfølgelig er det utfordringer med innvandring, og disse må vi diskutere og få frem i lyset. Men uten hets, myter og hatefulle ytringer.
Er ist wieder da
For å vise hva jeg snakker om vil jeg vise til to konkrete eksempler. Da jeg fikk på trykk et leserinnlegg i BT hvor jeg trakk paralleller mellom dagens høyrepopulisme og mellomkrigstidens høyrepopulisme med utgangspunkt i filmen»Er ist wieder da», formelig brant kommentarfeltet. 103 kommentarer står i skrivende stund som et grelt manifest på kokohøyres mobiliseringsevne. Nesten alle kommentarene er et slags emosjonelt oppgulp av fremmedfrykt og hat, og svarer i liten grad på innlegget mitt.
Men det stoppet ikke med kommentarfeltene. De mobiliserte gjennom facebook og nettsteder som frieord.no hvor innlegget mitt ble referert til. På frieord.no var det mest fokus på meg, hva jeg jobber som, hvor jeg jobber og hvor jeg bor og hvor mange barn jeg har. Intensjonen med å gi ut disse opplysningene om meg er ikke vanskelig å gjette seg til.
Å bedrive slikt mot motdebatanter direkte uhørt. Dette er de samme folkene som påberoper seg kneblet hvis de får den minste kritikk, og holder yttringsfriheten foran seg som skjold når de får motytinger. De selvsamme menneskene legger ut kontaktinformasjon og personlige opplysninger sammen med hatske ytringer med dårlig skjulte intensjoner når noen bruker sin ytringsfrihet mot dem. Det er noe forferdelig skummelt med mennesker som et så innkonsekvente til egen lære.
Kaja VS kokohøyre
Mitt andre eksempel er mer graverende. Dette er historien om Kaja Marie Hillern som våget seg utpå det offentlige ordskiftet. En ung idealistisk jente på 16 var heldig og fikk teksten sin på trykk i Dagbladet hvor hun var kritisk til Listhaugs innvandringspolitikk. Hun ble lekset opp og skjelt ut av voksne mennesker i sosiale medier og på ulike høyrepopulistiske nettsteder.
De fleste kommentarene var autopilotoppgulp og konspirasjonsteorier som ikke ga tilsvar på innlegget. Men det var noen som gikk for langt. Det er skremmende å se mennesker så blendet av hat at de truer en jente på 16 med voldtekt. Ekkelt, uholdbart og forkastelig.
Det ble så ille at messias Listhaug brøt sitt stilletiende bifall, og steg ned fra statsrådstolen og talte moderasjon til sine disipler. En handlig hun aldri før har utøvd.
Et tynt håp
Og i dette finnes det et håp. At de som inspirerer og legetimerer hatet fra folkedypet sier at nok er nok. Listhaug gjorde endelig noe kristent, om enn i tolvte time.
Positivt til tross. Dette er trolig for lite og for sent. Kokohøyre har brukt flere år på å bygge ut sitt mobiliseringsnettverk, og trakasserer nå alle som er uenig med dem. Vi har vært blinde for hvor stort omfang de har fått. Vi må ikke være blinde for hvor store konsekvenser kokohøyre kan påføre norske verdier som likhet, frihet og ytringsfrihet om de får fortsette uhemmet.
Vi må stå sammen mot dette hatet som raserer muligheten for en konstruktiv debatt. Vi må mane til folkeskikk. Avisene må moderere mer aktivt, og vi må ikke la oss true til stillhet.
Vi må stå sammen før det er blitt for sent.
Fimreite.org 