Stikkord: konflikt

Ondskapen i Midtøsten

Konflikten mellom Israel og palestinere er en klassisk forestilling om godt mot ondt. Begge sider erklærer seg i det godes tjeneste i kampen mot ondskap.

Konflikten mellom Israel og palestinere er en klassisk forestilling om godt mot ondt. Begge sider erklærer seg i det godes tjeneste i kampen mot ondskap.

Fra et pro-Israel ståsted  kjemper Israelittene den godes kamp mot onde terrorister. Disse palestinske demonene bruker selvmordsbombere og dreper uskyldige og barn mer eller mindre uvilkårlig. De bruker raketter mot uskyldige og barn. De angriper bevisst sivile mål for å terrorisere, og er for feige til å angripe militære.

Israel beskytter sitt land og sin frihet fra terrorister. Ikke bare er de velsignet av Gud, de er også et velfungerende og moderne demokrati kringsatt av islamittiske barbarer. Israels kamp er altså god og de er i sin fulle rett i å forsvare seg mot ondskapen.

fra et pro-Palestina Ståsted er palestinerne den underlegene og trakasserte part som desperat forsøker å forsvare seg mot en ond overmakt.

Ondskapen Israel bruker sin verdensledende krigsteknologi til å sikte seg inn mot barn og sivile. I tillegg har de onde Israelittene presset palestinerne sammen i enklaver og sulter dem ut med blokader. Og mens palestinerne er innesperret, tett pakket sammen og ute av stand til å rømme, blir de beskutt. Israelittene behøver heller ikke å gå inn med bakkemannskap, men kan fra avstand sende inn droner og bombefly for å drepe uskyldige. Samtidig blir området til palestinerne mindre fordi israelske nybyggere stjeler det fra dem.

Vi står her ovenfor en klassisk forestilling om godt mot ondt. Denne forestillingen er den samme om man tar det ene eller andre ståstedet. Slik forestillinger finner man i de fleste religioner, i episke fortellinger og når vi skal forstå store lidelser. Dette behovet for å sette ting inn i to motsetninger henger sammen med hvordan vi strukturerer virkeligheten. Vi setter ting og hendelser i kategorier. Og vi liker helst at kategoriene er rene og fine, uten for mange men og forstyrrende motforestillinger. Derfor trimmer vi vekk alle argumenter som ikke stemmer over ens med våre forestillinger. For når noen kommer i kategori god, vil motparten automatisk bli ond.

Sannheten er som kjent det første offeret i en konflikt. Barn og de uskyldige kommer på en grusom andreplass. Det som nå skjer i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan begge sider ofrer sannheten, barn og uskyldige for sin egen sak.

Krisen som nå utspiller seg i Midtøsten er ikke så svart-hvit som du kanskje ønsker. Den er en samling med grusomme fakta på hver sin side av konflikten, og som egentlig burde satt begge parter i et dårlig lys.

Men så var det dette med bjelken i eget øye, og flisa i din nestes: Begge sider forsøker å profittere på den andre part sine grusomheter,  og rettferdiggjøre sine egne. Både i forhold til sin egen befolkning og mot utenlandske media. Det gjør ting så mye enklere å tilhøre en nasjon eller gruppe som dreper i det godes navn og utrydder ondskapen, og verdenssamfunnet blir enklere å ha med å gjøre hvis de mener at du er i det godes tjeneste. Ingen av sidene anser heller sine egne usannheter som løgn, men anklager den andre partens usannheter som ondsinnet propaganda.

Når alle disse grusomme handlingene som forgår på begge sider når oss gjennom ulike medier, setter vi de inn i våre respektive skjema for godt og ondt. De argumentene som ikke passer vår overbevisning avfeier vi lett, mens de som forsterker vårt syn tar vi til vårt bryst.

Det er derfor viktig å ta et steg tilbake og se på grusomhetene som utspiller seg mellom palestinerne og Israel som uttrykk for en innbitt og dehumanisert konflikt. Og kanskje enda viktigere: Å se at dette er en konflikt mellom to broderfolk som nærer mistillit og hat til hverandre. Her hjelper det lite å velge side. Det trengs handling av en mer humanistisk art.

Det første steget er dialog. Så kommer den lange veien mot forsoning. Det siste steget er fred. Vår forestilling om hvem som er god og hvem som er ond er med på å fôre krigens grusomheter, ikke stoppe den.

Den palestinsk-israelske løsningen

Det er tre mulige løsninger på konflikten mellom palestinerne og Israel. Alle disse løsningene er like umulige på hver sin måte.

Det er tre mulige løsninger på konflikten mellom palestinerne og Israel. Alle disse løsningene er like umulig på hver sin måte.

Den første løsningen er utryddelsen av det palestinske folk. Israel har teknologien og de logistiske verktøyene til å utføre et moderne og effektiv folkemord, og har allerede de fleste palestinere innesperret innenfor et avgrenset område. Det vil kunne by på problemer å nå palestinerne på syrisk og libanesisk territorium, men også disse er internert i leire, så en avtale med de respektive landene kan være en mulighet. Dessuten har ikke andre nasjonalstaters grenser voldet Israel mye bekymring tidligere. Forholdene ligger altså godt til rette for å stramme inn grepet og organisere en rask og effektiv utryddelsesoperasjon.

Den andre løsningen er at Israel anerkjenner palestinernes rettigheter som nasjon og som folk. Også kalt to-statsløsningen. Staten Israel må anerkjenne Palestina som selvstendig nasjon og trekker seg tilbake til grensene som ble forhandlet frem i 1967. I tillegg til dette må også Israel fungere som hovedhandelspartneren til Palestina, og begge landene må jobbe sammen for å oppnå felles fred, velstand og utvikling. Dette innebærer at Israel må opptre som et fadderland og gi mye støtte til sine nye naboer.

Den tredje løsningen er at palestinerne starter en frigjøringskamp lik den Gandhi førte mot Britene i India, og som ledet til Indias uavhengighet i 1947. Palestinerne må rett og slett vende det andre kinnet til, og ikke anvende vold eller aggresjon mot Israel til tross for droner, nybyggere og bombeangrep. Ved å avvikle den militære aktiviteten, la Israel okkupere siste rest av land, og heller innta rollen som offer for en mektig militærmakt, vil til og med Israel til slutt gi etter. Slik også britene ble tvunget til å gi etter for pasifismen og gi inderne deres selvstendighet.

Utryddelsen av palestinerne
Den første løsningen er åpenbar umulig ut fra et rent etisk synspunkt. Folkemord er noe av det verste en nasjon kan utføre mot en gruppe mennesker. Det som gjør dette scenarioet svært betenkelig er at Israel har teknologien og logistikken til å utføre en masseutryddelse på et industrielt nivå som vil mangle sidestykke i historien.

Bortsett fra de etiske og folkerettslige ulempene bak en slik løsning, finner vi også politiske innvending. FN og det internasjonale samfunnet hadde forhåpentlig vis vært sterkt motivert for å stoppe en slik utryddelsesprosess, og trolig satt inn militære resurser for å hindre dette. Lik den vi så på Balkan på 90-tallet. Israel ville også ha mistet viktige allierte, som USA, England, Tyskland og Frankrike, som de er helt avhengig av for å kunne overleve med fiender på alle kanter.

To-statsløsningen og pasifistløsningen
Den totale anerkjennelsen av palestinerne er en høyverdig etisk løsning, som trolig hadde høstet applaus i flere leire. Men det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne. Kaster vi religiøs toskeskap inn i denne miksen, så har vi en kruttønne som ytterligere umuliggjør fred.

Den tredje løsningen må overvinne de mange av de samme utfordringene som en to-stasløsning. Det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne til at Hamas, Fata eller Hizbollah legger ned sine Kalasjnikover og raketter for å la seg overvinne av den Israelske militærmakten. Sinnet og aggresjonen har slått rot i korsfarernes ruiner.

I tillegg finner vi både i Israel og hos palestinerne grupperinger som ønsker å utrydde den andre parten. En grunn er religiøs, en annen er hevn, nasjonalisme eller en tanke om sivilisasjonen mot barbariet. Resultatet vil bli at disse grupperingene går imot sine ledere og innleder terrorangrep og voldshandlinger som skader uskyldige på begge sider, ikke ulikt slik situasjonen er i dag.

Nå må det tilføyes at det finnes mer enn de løsningene som skisseres over. Palestinerne i Gaza kan for eksempel bli annektert av Egypt med Israels velsignelse. Eller at Israel annekterer de palestinske områdene og gir samme rettigheter til beboerne her som andre ikke jødiske beboere som allerede bor på israelsk område.

Det vi vet sikkert er at det per i dag ikke foreligger en løsning av konflikten. Men en ting er hevet over enhver tvil: Den sterkeste parten i denne konflikten er Israel, og det er staten Israel som sitter på de fleste kortene som kan gi en løsning.

Romfolkets drømmer og storsamfunnets krav

Historien om romfolkene som har satt sin elsk på Norge er en historie om unnfallenhet, feighet og liten vilje til å tenke fremover. Det er en historie om idioti, og hvordan å late som om noe ikke eksisterer skaper konflikt.

Tenk deg at du er medlem av en utsultet, forfulgt og lutfattig gruppe uten muligheter til hverken jobb eller karriere i et allerede lutfattig land. La oss si Romania, Bulgaria eller Ungarn. Si at du har opplevd å bli forfulgt av storsamfunnet. At politiet har foretatt ulovlige arrestasjoner, kanskje banket deg opp, eller at du ikke har rettigheter i det landet du bor i. Det eneste du har å klamre deg til er de andre i gruppen din, familien og uten utsikter til forbedringer. På grunn av dette har du en iboende sterk mistro til samfunnet du bor i og opplevelse av at storsamfunnet, politiet og rettsvesen er en del av et undertrykkingsregime. Du føler deg forfulgt, og med rette.

Men så en dag treffer en som har tjent penger på tigging. Og det i et kaldt land hvor menneskene er varme og givergleden stor. Hvor politiet ikke spytter og slår etter deg, og hvor du har muligheter til å få litt penger uten å bli forvist og forfulgt. Du kan sove på gater og i velholdte parker uten å bli plaget. Dette er himmelen tenker du, og så reiser du nordover sammen med andre i gruppen din for å tjene litt penger.

Den som fortalte deg alle disse tingene hadde nok overdrevent en smule, men noen ting stemte. Du slipper å bli trakassert. I verste fall får man noen sure miner og fulle mennesker som ypper, men man er sjelden utrygg. Politiet er som regel hjelpsomme. Og man kan sove hvor man vil. Om dagene tigger man og får litt å klare seg for. Noen dager lite, andre dager mer.

Man reiser hjem og forteller historien om dette merkelige landet til andre. Så neste gang man reiser har naboene og onkelen til naboen, og familien til fetteren din, hengt seg med for å ta del av dette fantastiske eventyret som ikke er et eventyr, men bedre enn hva man får der du bor nå.

For hver ny pulje reiser opp til det kolde nord, er det flere som har lyst til å bli med. Alle hjelper hverandre, og nettverkene innenfor familiene og gruppen fungerer som bistand og guider. Mengden av mennesker som er involvert øker, det samme gjør graden av organisering.

En lokal innbygger
Men la oss si at du bor i Oslo. Du bor i en leilighet, og i et samfunn som er regulert og trygt. Om du ikke betaler din skatt med glede, forstår du at disse pengene gir deg trygghet og rettigheter i form av velferdsgoder. Du gir og du får.

Du er trygg på at både politi og påtalemyndigheter ivaretar dine rettigheter, og du har gode muligheter for en karriere, selvrealisering og god utdannelse.

Til tross for dette bor du tett og trafikkert. Det er folk over alt og du trenger et sted å puste. Men du kan ikke bruke de offentlige tilbudene, for i parken ved siden av lukter det av ekskrementer. Det er mennesker som har bygd telt og skur der, og de går ikke an å komme seg frem på grunn av alt søppelet og provisoriske skur og biler. Du føler kanskje et stikk av ubehag når en liten dame med brune øyner tittende frem fra under skautet strekker pappkoppen sin mot deg og med tynn stemme sier «please!». Kanskje du også gir, for å lette litt på den samme samvittigheten. Men du liker det ikke.

Du er ikke et ondt menneske, og det er ikke din feil at du er født i Norge, verdens rikeste land. Du føler like vel et snev av dårlig samvittighet når du i ditt stille sinn ønsker å bruke parkene og byrommene uten å bli plaget. Du føler at en liten gruppe mennesker som ikke klarer å følge de vanlige spillereglene, og heller ikke bidrar til fellesskapet, har tatt parken og byrommet til gissel. Men du sier det ikke høyt av redsel for å være inhuman. Eller rasist. Så du ignorerer problemet og forsøker å late som det ikke er, selv om det blir mer og mer påtrengende.

clash of civilizations
Men en dag er antallet Rommennesker i byen blitt for stort. Forholdene er svært kritikkverdig for alle parter: Hygiene, smittefare, praksiser som er direkte ulovlige som gjelder barn og andre forhold kommer tydelig frem når antallet har blitt stort. Det som har vært til mild irritasjon har blitt til et uoverkommelig problem. Myndighetene er tvunget til å reagerer. Byråkratiske tiltak på norsk måte blir iverksatt.

Romfolket på sin side forstår ikke hvor dette kommer fra. De har jo bare gjort som de alltid har gjort de siste årene. Igjen opplever de å bli forfulgt, bare denne gangen av merkelige lover og regler, og av papir og byråkrater. De stiller seg uforstående til det hele, og forsøker å tilpasse seg. Men i stede blir de jaget.

En gammel sang
Konflikten er med andre ord et faktum. Det er en gammel sang som knirker sine bedrøvelige toner. Her er det de fremmede mot de etablerte. En minoritet som ikke forstår storsamfunnets regler, og et storsamfunn som er stort og tungt og reagerer for sent.

Vi forstår ikke hverandre, vi som er etablerte og de som er fremmede.

Det er vår egen unnlatelse og feighet som har ført oss ut i konflikt. Vi har ikke vært klare på spillereglene til de fremmede som kommer, og de fremmede har ikke klart å forstå oss. Vi burde for lenge siden ha stilt klare krav. Å tillate at en stor gruppe mennesker driver gatelangs og be om almisser er nedverdigende for alle parter.

Jeg har ikke prøvd å finne løsningen på problemet i denne bloggposten, det er nok av de som mener sterkt og hardt. Men jeg er overbevist om at spissfindige juridiske tolkninger av ulike offentlige instanser, misforstått humanisme eller hardtslående høyrepopulisme, er alle dårlige løsninger. Alle fører med seg konflikt, enten med romfolket, eller med de som må forholde seg til romfolket i sitt dagligliv.

En løsning burde ha vært på plass for flere år siden, før det ble en konflikt. I stede har vi latet som ingenting, til tross for faresignaler.

Nå er det for sent, og vi er i ferd med å jage en allerede forfulgt minoritet. Jeg frykter at det ikke kommer en lykkelig slutt på denne historien før vi klarer å formidler hva vi forventer av dem. Det haster med å komme i dialog.

%d bloggere liker dette: