Tenketanker #42 – Korona, kontantstøtte til bedrifter og markedets glemte hånd

I disse krisetider glemmer man fort markedets usynlige hånd og gir betingelsesløst til bedrifter fra statlige midler. Men hvor lurt er dette, og hva har sub-prime og Fannie Mae med dette å gjøre?

I disse krisetider har Høyre glemt markedets usynlige hånd og gir betingelsesløst til bedrifter fra statlige midler. Men hvor lurt er egentlig dette, og hva har sub-prime og Fannie Mae med dette å gjøre?

Et hjemmeværende dilemma

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Jeg føler så inderlig vel det samme som dem som setter karrieren sin på pause for å være med sine barn. Man ønsker å knytte tette bånd og gi tett oppfølging, slik at ungene blir oppdratt og får den omsorgen som man selv mener er riktig. I det minste er dette grunnen blant den oljefeite middelklassen.

Vi hører jo så mangt om barnehager. Skitne bleier som ikke blir skiftet. For mange barn og for få ansatte. Stressede ansatte som ikke snakker norsk. Lite kontroll med hvem vikarbyråene sender. Noen barnehager minner mer om barnelager hvor hundrevis av små håpefulle presses inn på et lite område for oppbevaring. Man har rett til å være kritisk når det gjelder egne barn.

Noen forskere peker på at det kan være negative sider ved å ha barn i barnehagen. May Britt Drugli, som er professor ved NTNU, legger frem funn i boken sin «Liten i barnehagen» at det er et for høyt stressnivå blant de minste barna i barnehagen. Hun mener også at barnehagen gir våre barn for lite emosjonell omsorg.

På det personlige plan er det vanskelig å finne innvendinger mot at man som ansvarlig voksen tar seg av sine egne barn. Det føles svært naturlig for mange av oss å gjøre nettopp det. Og da prioriterer vi det vi mener er til beste for våre barn. Og for oss selv.

Men flytter vi blikket opp fra vår egne navle, og tar innover oss helheten, tegner det seg et annet bilde.

De aller fleste av oss vil konsumere flere velferdsgoder enn det vi betaler for gjennom skatter og avgifter. Derfor kan man påstå at det er en plikt å betale tilbake ved å stille opp i arbeidslivet. Velger man å bli hjemme, øker man også belastningen på velferdssystemet ved at man tar imot kontantstøtte eller trygdeordninger.

En trend jeg registrer blant venner og bloggere, er at flere og flere godt utdannede ønsker å være hjemmeværende. Men man må da spørre seg: Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?

Konsekvensen av at investeringer feiler, er at samfunnet på sikt må kutte i velferdstilbudet. Oljen kan ikke holde oss flytende i evig tid, spesielt siden vi forbruker velferdsordninger i et heseblesende tempo. Én konsekvens vil kanskje bli at det kuttes i eldretjenestene når du blir gammel. Eller at dine barn eller barnebarn får dårligere utdanning eller mindre helsetjenester.

Allerede nå strammes pensjonsordningene inn fordi vi utdanner oss for lenge og ikke står lenge nok i arbeidslivet for at budsjettet går i balanse. I tillegg står alt for mange av oss i deltidsstillinger. Etter all sannsynlighet er pensjonsinnstramningene bare en begynnelse, hvis vi tar signalene fra Jens Stoltenberg på alvor.

Jeg ser altså fordeler med at man er hjemmeværende, samtidig som jeg ser at det er nødvendig at så mange som mulig jobber ut fra samfunnsøkonomiske hensyn. Vi står altså ansikt til ansikt med et klassisk dilemma som kan uttrykkes slik: Det som er til det beste for enkeltmennesket, er ikke alltid det beste for samfunnet.

%d bloggere liker dette: