Vestlandet mot Østlandet

Hadde Vestlandet og Østlandet møttes til strid, hvem hadde da vunnet?

Skulle jeg ha sett for meg disse to landsdelene som stridskjemper, og skaldet en kjempeviser, så tror jeg at den hadde sett slik ut:

Hadde Vestlandet og Østlandet møttes til strid, hvem hadde da vunnet?

Skulle jeg ha sett for meg disse to landsdelene som stridskjemper, og skaldet en kjempeviser, så tror jeg at den hadde sett slik ut:

Austlandet fager med heva hovud
Vestlandet sterkt med staut sinnelag
Dei kjempa mot kvatrandre
På Filefjell står det eit slag

Austlandet heva si største slegge
Vepna med storting og kongelott
Vestlandet klargjer sitt rundeskjold
Med oljeplattformar og kraftindustri

Autslandet tek springfart mot Vestlandet
med flate skogar og stille vatn
Vestlendingen stålsetter seg mot tømmer
Med djupe fjordar og storm

Men so dreg vestlandet sitt hemmelege våpen
Ein fisk frå mere og fra hav
Med kraft han kyler fisken
og stoggar austlandet sin trav

Austlandet svarar
med dansk skriftsspråk og svensk kulturhagn
At no får det faen meg halde
Med europeisk og anglosaksisk trong

Gispande set dei seg ned
dei kjempane på Filefjell
dei hoverar over ein kopp med kaffe
Og ei overdose særnorsk kultur

Norsk kultur er fremmed kultur

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring.

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring. 

Vikingene eksporterte sin egen kultur med sverd, men tok frivillig med seg kristen kultur hjem, sammen med slaver som også bidrog med å endre den samtidige kulturen. 

Hanseatene hadde en handelsstasjon i Bergen fra ca 1350, og har siden da preget byens kultur og identitet. Også de tyske bergverksarbeideren som mer eller mindre bygde Kongsberg på 1600-tallet har tatt med seg sin kultur og satt sitt preg på det norske. 

Men endringer har også kommet innenfra, som Haugianerne på 1800-tallet og nasjonalromantikken, selv om begge disse bevegelsene var impulser fra Europa. Hele vår historie forteller oss at vår kultur er et lappeteppe av påvirkninger fra utsiden.

Det er derfor umulig for noen, vår kulturminister inkludert, å kunne gi en definisjon på hva kultur er, og ikke minst hva den ikke er. Og de som forsøker å bestemme hva norsk kultur er for noe, er inne på en farlig vei som ikke fører noe godt med seg.

Det jeg tror Hustad, Tybring-Gjedde og deres meningsfeller reagerer på er den raske endringen av kulturen de er en del av. Og de er ikke alene. Vi lever i en tid hvor endringer skjer i et rasende tempo, og kulturen og samfunnet rundt oss har trolig aldri endret seg så rask som nå.

Det hele føles svært flyktig og flytende. I et forsøk på å gjøre mening av denne endringen blir det viktig for de av oss som er godt etablerte å hegne om det som man selv mener er norsk kultur. Utfordringen ligger i at norsk kultur alltid har vært i endring, og at summen av alle kulturene som er plassert innenfor nasjonalstatens grenser er det som utgjør det norske.

Personlig kan jeg føle på noe av det samme som disse to innvender. En del av de felles verdiene som jeg opplever som norske er i endring på en måte jeg ikke nødvendigvis er tjent med eller liker. Samtidig forstår jeg også at dette er en naturlig utvikling som alltid har funnet sted.

Slik har det trolig vært i uminnelige tider, lenge før vikingene. Det er derfor svært passende å avslutter med de siste strofene fra Sigbjørn Obstfelders sitt dikt «Jeg ser» publisert i 1893.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Toast og Thaidamer – Kultur på avveie

Selv om jeg ikke er sosialantropolog, har jeg en aldri så liten interesse for kulturelle fenomener. Spesielt hverdagshendelser.

Selv om jeg ikke er sosialantropolog, har jeg en aldri så liten interesse for kulturelle fenomener. Spesielt hverdagshendelser.

På jobben forleden dag forekom det en slik hendelse. De som vasker på skolen jeg jobber på er for det meste fra Thailand. De har flyttet hit i voksen alder og dette fører gjerne til artige kulturelle merkverdigheter i fri utfoldelse.

Spesielt hadde en av damene vist interesse for maten som står fremme på personalrommet. Dette er overskuddsmat som settes frem for alle slik at de som vil kan forsyne seg. Her finner vi Toast, rundstykker og frukt.

Forsiktig henvender hun seg til meg og spør om hun kunne forsyne seg. «jada», svarte jeg. «Alt som står på bordet her er for alle. Det er bare å forsyne seg.» Hun ble straks ivrig. Hun begynte å lete gjennom skuffer og skap. Litt småhektisk spurte hun etter poser, men jeg svarte at jeg trodde at vi  ikke hadde poser her på personalrommet. Etter å  ha åpnet den samme skuffen en gang til, løp hun til papirdispenseren og tok flere flak med papir.

Så forsynte hun seg av fatet. Toast på toast ble raskt pakket inn i papir, og alle som en ble stukket ned i lommene på arbeidsbeltet hennes. «Til senere», sa hun, før hun raskt forsvant ut døren.

Noe lattermildt gikk jeg inn på lærerværelse og fortalte om situasjonen som hadde utspilt seg på personalrommet.

Responsen ble sterk irritasjon over vaskehjelpen som hadde tatt for seg av godene. Jeg fikk streng instruksjon fra mine kolleger at jeg måtte gi beskjed til vaskehjelpen neste gang hun gjorde noe lignende.

Grunnen til at jeg fortalte mine kolleger om hendelsen, var at jeg syntes det var en artig anekdote. Jeg hadde ikke helt forventet at kollegene mine ville vise irritasjon over noen kalde toast og vassene rundstykker. Jeg svarte så forsonende som mulig at «Det har trolig bare med kultur å gjøre. Er ikke det kjempespennende?».

En annen grunn til at jeg synes denne episoden er spennende, er hvor lett kulturelle konflikter kan oppstå over noe så banalt som gratis toast. Innenfor våre etablerte normer tar man ikke for seg av felles goder. Man tar det man trenger og sørger for at det alltid er noe igjen til nestemann.

Konsekvensen av denne måten å tenke på er at sistemann river en liten bit av den siste toasten, og lar denne ligge igjen. For slik har man ikke vært grådig og tatt den siste fra fatet. Selv om man vet at ingen tar det siste stykket med vandalisert toast. På denne måten blir handlingen symbolsk heller enn praktisk.

Nå vet jeg ikke hva den thailandske vaskehjelpen hadde tenkt. Men hun har trolig antatt at siden det er gratis, er det bare å kjøre på. Kanskje man i Thailand synes at det er frekt å ikke forsyne seg godt når man først blir bydd på? Eller kanskje hun kommer fra fattige kår hvor mat har vært en gode som er sjelden? Jeg vet ikke.

Vaskehjelpens handlinger brøt med en forventning som kom med dette fatet med toast, frukt og halve rundstykker. Hun skulle etter våre moralkoder bare forsynt seg med det hun trengte. Hvis det var mye på fatet, kunne hun til nøden tatt med seg en toast eller et halvt rundstykke i hånden. Hun gjorde det motsatte.

Hadde noen andre sett henne, så hadde de trolig ikke blitt like lattermild som meg. De hadde blitt moralsk indignerte, og foraktelig fortalt om den grådige vaskedamen som bare lemper innpå med fellesgoder uten tanke på andre. Slikt blir det lett dårlig stemning av.

Er det rart at det er krig i verden når det ikke skal mer til en et fat med frukt og seige rundstykker for å skape konflikt mellom kulturer?

Neste gang jeg ser noe lignende holder jeg bare kjeft.

%d bloggere liker dette: