IKT i skolen – Hva må til?

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren til å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren for å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

1. Brukervennlig pedagogisk programvare
De pedagogiske programvarene som brukes i skolen  i dag ligger langt tilbake for tjenester som facebook, google disk og andre gratistjenester. De pedagogiske programvarene har en funksjonalitet som man må tilbake til 2004 for å finne tilsvarende.

Med få unntak har de fleste pedagogiske programvarer jeg har vært borti vært vanskelige å bruke, tungvint å administrere og svært tidskonsumerende å sette seg inn i. Når alle disse faktorene samspiller, vil tiden det tar å anvende slike verktøy bli for stor i forhold til analoge verktøy som penn og papir.

Det kanskje verste eksempelet er Itslearning. Itslearning er en digital læringsplattform, en slags facebook for skolen, og har ambisjoner om å bli den viktigste plattformen for læring i norsk og internasjonal skole.

Jeg mener at Itslearning er for dårlig slik det fremstår i dag. Det er for mange klikk, det er for uoversiktlig og ikke minst er hele greiene ganske så foreldet i måten å tenke brukergrensesnitt, altså hvor lett det er å bruke. Det finnes bedre plattformer som gjør de ulike oppgavene itslearning skal gjøre på en bedre og raskere måte.

Fordelen med Itslearning er at det er et sikkert og lukket system, som sørger for at informasjon og resultatene om eleven ikke kommer på avveie. En funksjon som er svært viktig når det gjelder å verne om elevens privatliv, og som ikke er like god hos gratistjenester.

2. Lærerne må få mer tid til IKT
Da mener jeg ikke at vi skal legge mer tid i tillegg til det lærerne allerede har. Da mener jeg at man omdisponerer tiden innenfor rammene som allerede foreligger. Eksempelvis at man tar tiden som er satt av til samarbeid på trinnene, eller tiden som er satt av til å jobbe med andre oppgaver, og bruker den til IKT. Internkurs, samtalegrupper og workshops, supplert med eksterne kurs er gode tiltak som kan være med å hjelpe lærerne til å bruke IKT i undervisningen. 

Det er heller ikke til å skyve under stol at skal man øke bruken av IKT i skolen, er læreren det viktigste leddet mellom eleven og skolen. Ikke flotte ord i læreplanen eller komplisert formulerte direktiv fra departementet og skoleeier. Her er det viktig å få læreren på lag.

3. Implementering
Punkt tre henger egentlig sammen med de to første punktene. Dette siste punktet er nemlig det flotte ordet implementering. For å si det på en litt enklere måte: Alt må legges til rette for at IKT blir en like vanlig del av undervisningen som det skolebøker og tavle er.

Slik det er i dag har lærerne i liten grad eierforhold til bruk av IKT i skolen. Flere lærere føler seg utilstrekkelig i forhold til IKT, andre gir blaffen og ser dette som nok en moteordning fra politisk hold, mens atter andre gjør motstand fordi de ikke ser hvordan programmene kan hjelpe elvene.

Det blir heller ikke satt av tilstrekkelig tid til å jobbe med IKT, dette til tross for at flere og flere av oppgavene som før gikk på papir, som fravær, orden og lese- og regnetester blir digitale.

Selv om maskinparken og utstyret på de fleste norske skolene er i brukbar stand, spiller dette liten rolle når de som skal lede bruken av IKT i undervisningen ikke får tid eller har programvare som er er dugende. Skal lærerne bli motivert, må de oppleve at digitale verktøy forbedrer elevenes læring. Først da kan man begynne å nå målet i læreplanen om å «bruke digitale verktøy«.

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)

Utdanningsfabrikken

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt «individuelt tilpasset opplæring».

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.