Derfor sa lærene nei til 7,5 timers dag

Det er altså to grunner til lærernes streikevilje: Den ene er den opplevde mistilliten fra arbeidsgiveren. Den andre er at det er forventet at læreren skal gi fra seg sitt viktigste gode, uten å få noe igjen for det.

Lærerne stemte ikke ned arbeidsavtalen fordi de må jobbe 7,5 timer dagen, slik mange tror. De stemte nei til avtalen fordi de blir fratatt sitt viktigste gode uten å få noe igjen.

I følge dagens avtale skal en lærer i snitt jobbe 43,5 timer uken. En vanlig arbeidsuke er 37,5 timer uken. Rundt 30 timer av læreren sine 43,5 timer uken er bundet opp til arbeidsstedet, alt ettersom lokale ordninger. Læreren disponerer altså 13,5 timer av sine 43,5 timer uken selv. Dette gir lærerne en stor frihet til å styre sin egen arbeidstid, og er kanskje den største goden lærerprofesjonen nyter. Det var denne friheten arbeidsavtalen truet.

Selv om det nedstemte forslaget ga mulighet til hjemmekontor ikke ulikt dagens ordning, vil lærerne i praksis kunne bindes opp mot arbeidsplassen sin i 37,5 timer uken, mot 30 timer uken i dag. Dette betyr at de mister råderetten over 7,5 timer uken.

Stør misnøye
Misnøyen fra lærerne kan deles i to hovedkategorier. Den ene er at denne avtalen viser en stor mistillit til lærerne. Lærere ser det som enda et forsøk på å undergrave lærerprofesjonen, og frata dem innflytelse over egen tid. De opplever KS som en part som ikke ønsker dem vel, noe som er kritisk for en arbeidsgiver.

Som mange har påpekt har det lenge blitt servert festtaler fra politisk hold om bedre lønn og større fleksibilitet for læreren. Høyre har sågar programfestet dette. Men realiteten i skolen har vært det motsatte. Læreren har allerede blitt fratatt en del goder og får begrenset sine opparbeidede rettigheter ved at flere timer har blitt bundet opp, og de opplever mer detaljstyring av undervisningen.

Samtidig sakker læreren fra når det gjelder lønnsutvikling. I tillegg tar andre yrkesgrupper innpå når det gjelder ferier og avspaseringsordninger, mens de selv opplever at de blir fratatt de samme godene. Jeg er temmelig sikker på at også du hadde vært forbannet i en slik situasjon.

Knapper og glansbilder
Den andre grunnen er at avtalen som ble nedstemt fratok lærerne deres viktigste gode uten å gi noe igjen for det. Lønnstillegget de fikk ble forhandlet frem ved sist streik, og er ikke særlig imponerende. Det som kanskje er mest alvorlig er at det er forventet at læreren skal gi fra seg noe så profesjonsdefinerende som arbeidstidsordningen i bytte for knapper og glansbilder.

Det er altså to grunner til lærernes streikevilje: Den ene er den opplevde mistilliten fra arbeidsgiver. Den andre er at det er forventet at læreren skal gi fra seg muligheten til å disponere egen tid, uten å få noe igjen for det. 

Derfor streiker lærerne

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Lærere skal i snitt jobbe 43,5 timer i uken, mot en normal arbeidsuke på 37,5 timer uken. Denne ordningen ble innført slik at lærerne skulle få avspasere når elevene hadde ferie. Personlig opplever jeg at det nærmest er umulig å komme under 43,5 timer uken. Og når avspaseringsukene kommer, er dette kjærkomne pusterom hvor jeg kan senke skuldrene, tenke meg om, og endre og tilpasse min egen undervisning.  Å være lærer er mer en livsstil enn en jobb.

Lærernes hverdag har blitt mer og mer hektisk. Det blir mye dokumentarbeid som stjeler tid fra det som skjer i klasserommet. Undervisning blir skviset til fordel for byråkratiske oppgaver, dokumentasjonskrav og kontrollregimer. Den tapte undervisningen tar vi igjen med stress og egen fritid. Som lærer må jeg prioritere: Skal tiden jeg bruker som byråkrat tas igjen ved å bruke mindre tid på undervisningen, eller skal jeg bruke noen timer ekstra av min egen fritid? For de fleste lærere blir svaret fritiden.  Våre tilmålte 43,5 timer uken er ikke nok å fylle postene som både byråkrat og lærer.

Vår arbeidsgiver ønsker å fjerne fleksibiliteten og hjemmekontortiden til lærerne. De ønsker at vi skal sitte mest mulig på skolens overfylte arbeidsværelser og binde opp nærmest alle våre 43,5 timer i tilstedetid og planleggingsdager. Ser vi på utviklingen andre steder i arbeidslivet, er det utstrakt bruk av fleksitid og hjemmekontor. Derfor er det svært forvirrende at arbeidsgiveren vår ønsker å binde opp tiden vår til arbeidsplassen.

Samtidig er det et uttalt satsingsområde at vi trenger flere lærere. Blant annet har Utdannings- og forskningsdepartementet en rekrutteringskampanje gående på fjerde året som tar sikte på å rekruttere lærere. Dette fordi Statistisk sentralbyrå spår at vi i 2020 vil mangle 18 000 lærere. Ved å fjerne lærerne sine opparbeidede goder, og sørge for at vi ligger bak i lønnsveksten med 2,5 % i forhold til andre kommunalt ansatte, er det lite trolig at vi klarer å rekruttere nok lærere eller beholde de som allerede er i jobb.

De unge er ikke dumme.  De har mange muligheter, og de fleste barn og unge med litt empati klarer å forstå at å være lærer er et svært krevende yrke. Det må med andre ord være goder som lønn, avspaseringsordninger og gode arbeidsbetingelser som er med på trekke de unge og driftige til læreryrket. At det å være lærer trolig er verdens mest spennende yrke er i seg selv ikke nok.

De fleste er enige om at det å være lærer er en viktig oppgave. Både grasrota, embetsverket og politikere uttaler at man må styrke læringen, lærere, lærerutdannelsen og skolen. Utdannings- og forskningsdepartementet  forsøker å rekruttere nye kloke hoder fordi vi i fremtiden vil mangle lærere. Samtidig ønsker arbeidsgiveren vår å fjerne goder som avspaseringsordninger og hjemmekontor, nekte oss en normal lønnsvekst, og ilegge oss flere byråkratiske oppgaver. Det er med bakgrunn i dette at jeg tror vi lærere nå tar vårt ansvar som pedagoger: Vi må lære stat og kommune å legge to og to sammen.