Mannegruppa Ottar og hvorfor menn hater den

Joda. Det måtte skje. Noen lavpannede idioter åpnet opp det hemmelige rommet de fleste av oss menn er innom av og til.

Når vi går inn i dette rommet kan vi ta frem neandertalerne i oss. Her er alt tillat. Spøker som er så grove at de ikke tåler dagens lys. Vi er upolert, usiviliserte, ufine og langt over grensa  av det anstendige. Og vi ler høyt og med åpen munn. Dette er det rommet hvor vi får ventilere guff og edder og galle. Primalterapi for den moderne mannen.

Vi snakker ikke sammen om følelser, vi menn. Eller om ting vi opplever som vanskelig. I stede prater vi drit. Tøffer oss. Bruser med fjærene. Vi viser fingeren til verden, og får utløp for frustrasjon.

Vi gjør dette i skjul. På guttetur. I garderoben etter trening. På spillkveld. Gjerne med promille eller pumpet opp på adrenalin. Alltid sammen med andre menn vi vet vi kan stole på. Som ikke sladrer. Det er et trygt rom for oss menn. Det er selve kontrakten.

Så måtte noen opprette en gruppe der dritten vi ventilere for egenterapi blir gjort tilgjengelig for offentlig beskuelse. Og som alltid er det den største idioten som blir lagt merke til. Han som alltid må gå lenger enn oss andre, som alltid er mest vulgær og går over grensen. Han som vi andre kanskje rister litt på hodet av, eller som sier ting som får oss andre til å utveksle megetsigende blikk. Han vi ler av, og ikke med.

Men det er ikke alltid så enkelt heller. For det er gjerne den som har det verst som er den drøyeste. Problemer på jobben, med kona, eller andre livskriser blir manifestert som oppkast og faenskap som velter ut av kjeften. Den trauste, rolige og sindige mannen blir for en stakket stund forvandlet til en lavpannnet gorilla. Og disse verdifulle minuttene gir mannen nok krefter til å håndtere det som enn måtte tynge ham.

Men  denne gangen blir dette gjort offentlig. Og som alltid når ting blir satt inn i feil kontekst blir det dritt. Og det er ikke å skyve under stol at noen har gått for langt denne gangen også. Bare at nå er det ikke gutta som overbærende holder ut med overtrampene som er tilskuere, men de som vi ikke vil invitere inn i trehytta vår: Kvinnen.

Og da kvinner vi på ingen måte vil at skal vite om våre ulisensierte egnterapi: Den politisk korrekte kvinnen. Den feministiske kvinnen. Kona, samboeren, søsteren, datteren og mammaen vår. Og den aller verste kvinnen: Menn som tenker som kvinner. Alle disse som vi vet vil misforstå primalterapien, og ta det som nedrig, perverst og ekkelt. Mennesker vi vet ikke vil være kloke eller rause nok til å se det som det er.

Så har vi Sophie Elise og andre rosabloggere som raser mot Mannegruppen Ottar og truer med søksmål. Hva hadde dere forventet når dere spiller på sex, og bevisst posisjonerer merkevaren deres som sexobjekt? At dere ikke ville bli utsatt for seksuell interesse fra bunnslammet av mannerasen? At disse desperate internettrunkerene som går på byen for å slåss mot andre menn i seksuell frustrasjon ikke skal ha en noe upassende interesse for deg og din hel- og halvnakne kropp? De begjærer deg , men vet at de ikke kan få deg. Da blir uttrykket noe merkelig.Tilgi dem, O rosablogger, for de vet ikke hvilket hode de tenker med.

Og så var det disse famøse bildene. Disse bildene tatt i elskovsakten av ekstypen din. Hva tenkte du på da han dro frem mobilen og knipset i vei? «Whoptido»? Du burde vite at typene du tiltrekkes av, og som blir tiltrukket av deg, er posører av verste sort. Gutter som er mer opptatt av vaskebrettet og kostholdet sitt enn av deg. De bryr seg ikke om anstendighet fordi det ikke er et hypet klesmerke de kan ha på seg på kjendisfester, injisere det i musklene for å gjøre dem større, eller sniffe det fra skjermen på en iPhone av nyeste modell. Du kan nesten ta det som en selvfølge at disse bildene havner på nettet, rett og slett fordi eksen din er en drittsekker som vet at  bildene vil gi ham en sinnssyk kred hos de andre drittsekkene.

Misforstå meg rett. Ingen fortjener å få bilde av seg selv med en manns fremmedlegeme i munnen lagt ut på nett. Men litt nettvett er å forvente når man er en blogger og soper inn millioner på å forlede svake sjeler med skjult reklame for kosmetikk og plastiske operasjoner. Du av alle burde vite bedre. Du av alle burde gå foran som et godt eksempel. Ikke la andre ta bilder som du ikke kan stå inne for. Spesielt ikke avkledd og med, ja, du vet…

Samtidig får dette marginale internettfenomenet en enorm oppmerksomhet. Ledet an av rosabloggere og andre lettkrenkede kvinnemennesker. Og vi gjennomsnittlige menn nikker så hardt og ivrig at hodet vårt nesten ramler av. For nå er gode råd dyre. Vi er enig med våre kvinner i at Mannegruppa Ottar er så alt for ille, men ikke av samme grunn. Like vel jatter vi velvillig med. Det er i vår interesse. Men i vårt stille sinn ønsker vi Mannegruppa Ottar tilbake inn i glemselen der den hører hjemme. Hadde vi kunnet, hadde vi gitt disse fehodene en omgang med et vått håndkle og sendt dem ut i minusgrader med buksevann. Slik er straffen for å ha brutt kontrakten.

Tilbake til mørket og forglemmelsen med deg, Mannegruppa Ottar.Bli tilintetgjort og slettet fra media, facebook og folks bevissthet. For av dine asker kan vi andre menn reise oss og få tilbake rommet vårt der menn kan være menn. Der vi trygt kan prate uforpliktende dritt og ikke bry oss om sosiale normer. Vi trenger deg som en trygg havn hvor vi kan slippe våre frustrasjoner, sorger og sinne uten å bli fordømt.

Og forresten: Er det ikke litt vel femi å lage en facebookgruppe?

Purring

​​- Purring, sa katten. – Nei! Purr!, sa mannen. – Purring, sa katten og ga mannen et visittkort. Mannen kikket forvirret ned på kortet: «Inkassopurring AS» stod det med kursiv gullskrift. Han tok et nærmere blikk på katten som stod foran ham: Spisse sko. Dress med moderne snitt. En stor klumpete klokke på ene labben, og et par designbriller dinglende på neseroten. Dette er ikke en katt man vil stryke mot hårene, tenkte mannen.

-Purr?, spurte mannen sakte og med et lite snev av håp i stemmen. Katten himlet litt irritert med øynene, vasket seg ettertenksomt på den høyre poten og sa med fast stemme -Purring!

-Ja, ja, tenkte mannen. Jeg får vel ta til takke med en purring. Det er tross alt fra​​ en katt. 

Mannens klagesang

Det er kanskje noe ironisk at en mann skriver et blogginnlegg om den perfekte mannen. Men det er ikke noe nytt. Artister som Bjørn Eidsvåg og Unge frustrerte menn har laget sanger om hvor frustrerende det kan være å være mann i Norge.

Like vel er mannsrollen den som er minst diskutert. Dette til tross for at kvinner i større grad stiller høye krav til hva en mann skal være.

En gang på slutten syttitallet begynte kvinnene å hevde seg. Dette var mer eller mindre en stille revolusjon. Sakte men sikkert overtok kvinnene høyere utdanning, og inntok yrker og utdanninger som tradisjonelt har vært mannsbastioner. Kvinner gjør det bra i amasonstaten Norge.

Kvinner tjener sine egne penger. De er ikke avhengige av mannen. De velger i større grad partnere og forvalter sine liv med den største selvfølgelighet. Men til tross for dette virker det som om kvinner er misfornøyde med sin frihet.

For det første velger kvinner pent brukte partnere. Det er nok av eksempler på menn som nærmest går på rundgang i noen miljøer. Fraskilte menn med barn har altså høy verdistigning. Ikke bare har mannen bevist at han er attraktiv hos andre kvinner, han har også produsert levedyktig avkom. En slik kombo kan ikke den norske kvinnen motstå.

Kvinner sammenligner seg med hverandre. Hvis en kvinne har større pupper, penere legger eller flottere hår, føler den andre kvinnen seg truet. Ikke fordi at det er viktig å se bra ut for mannen. Det er viktigere å se penere ut enn venninnene sine.  Derfor løper den usikre kvinnen til nærmeste salong for å få finere pupper, legger eller hår.

Mannen har blitt et ytre statussymbol for den norske kvinnen. Hvis kvinnen ser at en mann er attraktiv hos andre, er han med andre ord et godt varp. Og en slik mann vil hun jo gjerne ha.

En del kvinner reiser til det store utlandet for å finne seg en partner. Spesielt til land hvor mannen er sjåvinistisk. Kniping i rumpa, sensuell dansing, brautende atferd og overfladiske komplimenter er det som får de norske damene til å smelte som smør i den brennende tropesolen. Grunnen kvinnen oppgir til at de trekker til sjåvinistene, er at sjåvinistene får dem til å føler seg attraktive. De føler seg som vakre kvinner verdsatt for sin skjønnhet.

Det er den føyelige norske mannen som får dem til å trekke til de store utland for å føle seg som kvinner. Oss menn har gjennom skole og oppdragelse lært at kvinnen er vår like. At vi skal behandle henne med respekt og at hun ikke skal behandles som et objekt. Straffen og sanksjonene er sterke hvis vi prøver å bryte disse reglene. Dette er noe vi menn tar med oss i voksenlivet.

Så når kvinnen har fått det som hun vil, og norske menn tøfler seg ynkelig under amasonenes åk, er de like vel ikke fornøyde. Likestillingens pris passer ikke kvinnen. De vil være primadonnaer, yrkeskvinner, mor og sexobjekt  –  samtidig. Mannen som forsørger har gått ut på dato.  Den norske mannen er redusert til et avlsdyr som kvinnen stolt kan vise frem til sine like: Andre kvinner.