Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

Hvem er vinner i Øygardsaken?

Saken om den overgrepsiktede ordføreren Øygard er en stygg historie på mer enn en måte. For den tiltalte er det kun to utfall: Skyldig eller ikke skyldig. For alle de involverte er saken en tragedie uansett dom.

La meg gjøre det helt klart: Rettferdighet skje fyldes. Spesielt når det gjelder overgrepssaker.

Denne teksten vil ikke ta for seg skyldspørsmålet. Den er ment som et bidrag i debatten om det som skjer med de innvolverte når en sak blir mat for media.

Skyldig?
La oss anta at Øygard blir dømt skyldig. Han vil for alltid være overgriperen, og jenta vil alltid bli husket som den misbrukte. Selv om media har anonymisert henne, vet trolig alle i Vågå og omegn hvem hun er. Dette er ikke bare rykter i lukkede kretser i Vågå. Det er en riksdekkende sak. Hvilken ekstra belastning denne intense dekningen får for jenta er umulig å si.

Øygards familie, venner og kolleger blir også skadelidende i denne saken. Den støttende kona vil i beste fall fremstå som naiv. Bare å ha vært assosiert med denne mannen vil trolig bli en belastning for de fleste. Hvilke konsekvenser dette kan få i et lite lokalsamfunn er vanskelig å forestille seg. Det er en skam å bære for ordførerens kjente og nære.

Uskyldig?
Men på den annen side: Hvis dommen skulle tippe andre veien. At jenta har løyet, og at Øygard er uskyldig. At det her handler om sverting av en mann hvis intensjoner og handlinger i utgangspunktet var gode. Da har denne saken ruinere Øygard og merket ham for livet.  «Kanskje han faktisk gjorde det», vil noen hviske over kaffekopper i Vågå og i APs partikontor. Karrieren hans er over, og det er sådd tvil om hans moral.

Men også jenta bli skadelidende hvis det viser seg at hun har løyet, eller bare har «misforstått» forholdet sitt til Øygard. Hun vil bli den som løy. Kjenner jeg små lokalsamfunn rett, er ikke disse nådige mot syndere. Og løgn er som kjent en grov synd. Hennes moral er senket under hvert minstemål, og hun må betale prisen for dette resten av livet.

Men det er ikke sikkert at det stopper med henne. Kanskje noen vil trekke hele hennes omgangskrets i tvil. Kanskje noen vil snakke om at familien hennes har gitt henne en dårlig oppdragelse, og hennes venner vil være av den tvilsomme sorten som du ikke vil at dine barn skal være sammen med. Å være en løyner er en tung belastning for en ung jente.

Uansett utfall er det vanskelig å forestille seg den enorme ekstrabelastningen det er at saken utspiller seg på førstesidene. Alle blir skadelidende, uskyldig eller skyldig.

Og vinneren er
En part tjener på denne saken uansett hvilken vei dommen faller. Dette er media.

Saken er allerede en bestselger. I hovedrollen har vi en gammel skitten mann i maktposisjon som forgriper seg på den lille uskyldige jenta. Saken blir ekstra saftig fordi den gamle skitne mannen og den krenkede uskyldige jenta står i skarp kontrast mot hverandre. Det er som om romanen Lolita utspiller seg i Søndre-Gudbrandsdal tingrett. Media håver inn på ivrige klikkere og løssalg med skrikende forsider.

Media tar sine vante grep. De lager god sosialpornografi til vår forlystelse. De hauser opp saken og legger den ut med pikante detaljer fra avhørene. Ene dagen blir vi styrt i jentas favør, den andre dagen Øygards. Media velger ut og bearbeider informasjonen før vi får den servert. Nøye tilrettelagt og regissert.

Sosialpornografiske misbrukere
Men vi har en part til som vi ikke må glemme. Det er meg og deg. For hadde ikke vi vist interesse for saken, så hadde heller ikke media omtalt den. Slik sett er vi med på å opprettholder mediatrykket mot rettsaken, og dermed øke byrden for de involverte. Hadde vi latt være å klikke på saken, eller latt være å kjøpe aviser med bilde fra rettsaken, hadde vi gitt et tydelig signal om at vi ikke tolerere slike overtramp mot mennesker i en sårbar situasjon.

Men vi klarer det ikke. Vi elsker sosialpornografien vår. Vi sluker åte som media legger ut til oss. Vi får rett og slett ikke nok snuskete detaljer.

Mens de involverte og pårørende blir offer for medias intense sensasjonsjag, har vi to parter som kommer vinnende ut av saken. Den ene er media som profitterer på andres ulykke. Den andre er oss lesere som får servert underholdning av nedrigste kvalitet.

Jeg ber om litt anstendighet og hensyn. Vår nysgjerrighet gjør det bare verre.

Videre lesning
Artikkel fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress(NKVTS) Seksuelle overgrep – Barn og unge – Definisjoner og omfang
Fremlegg av Professor Dr. philos Ragnhild Hennum Offerets rettsstilling