Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Lytesamfunnet

Det var ikke et katastrofalt dårlig valg eller dårlig ledelse av valgkampen som felte Trond Giske, men at han har tafset på tenåringsjenter i AUF.

Etter et historisk valgnederlag og en valgkamp som gikk forferdelig galt for Arbeiderpartiet, var det lite ledelsen i partiet gjorde for å vise at de tok ansvar. Noen skinnprosesser ble iverksatt som seg hør og bør. Og dette resulterte i noen powerpointer og noen festtaler for å gi det hele et skinn av at «vi på toppen tar dere i grasrota på alvor». Nok sagt.

De ansvarlige ble sittende
Fortsatt satt de som hadde meislet ut strategiene og gjennomført valgkampen trygt og godt i Elfenbentårnet på Youngstorvet. Ikke bare det. Etter valget ble den ene nestlederen som bar hovedansvaret for valgkampen promotert til APs finanspolitiske talsmann og fraksjonsleder i Finanskomiteen. Man kan nesten påstå at han ble promotert for å lede etterkrigstidens nest dårligste valgkamp. Nå var det ikke denne lederens skyld alene at det gikk så galt, men denne bar hovedansvaret.

Det ble i ettertid ytret misnøye mot hvordan valgkampen hadde blitt drevet, og flere klaget offentlig på arbeidsmiljøet i kampanjen, uten at det virket som om noen på Youngstorvet tok særlig notis av dette. Midt i stormen forsvant en gruppe rådgivere i protest mot nominasjonen til finanspolitisk talsmann, mot arbeidsmiljøet og mot valgkampen. Hver person hadde sine egne grunner. Men de ansvarlige ble sittende.

Den som hadde hovedansvaret for valgkampen og som var en av dem som fikk kritikk for hvordan arbeidsmiljøet ble i valgkampen var Trond Giske.

Bare her burde han tatt et steg til side. Tatt til ettertanke at dette ikke gikk veien. Og tatt ansvar for hans rolle i å redusere sitt eget partis inflytelse i norsk politikk. Men han ble.

Enter spin doctor
Men så skjedde det i de dager at media fant en ikke-sak på Trond Giske. Her var det snakk om én SMS tilbake på 2000-tallet av heller harmløs karakter. Fete typer og dramatiske ingresser til tross: Saken viste seg å være lite levedyktig. Journalistene gjorde et så dårlig håndtverk at det knapt kan kalles journalistikk. Det hele var substansløst, tynn suppe som manglet alt annet enn spiker.

Dette var etter all sansynlighet en skittpakke. Om den kommer fra de som er i opposisjon til Giskes maktbase internt i partiet, om det er de forsmådde tilsidesatte som tok sin hatt og gikk i protest, eller om det er andre partier eller organisasjoner med et horn i siden på Giske som står bak skittpakken vites ikke. Men at her var det såkalte spin doctors ute og gikk er hevet over enhver tvil.

Selve saken ble dementert av den som var utpekt som offer. Og som vanlig kom det skinnhellig passivt-aggresivt forsvar fra media på sedvanlig sytete og klagete måte. Det er ikke bare toppolitikere som sliter med å ta selvkritikk når man gjør et dårlig arbeid.

Nye varslinger
Det var like før Giske slapp av kroken. Men ikke-saken tjente sin funksjon. Varslinger begynte å rase inn til elfenbenstårnet på Yongstorvet. Dritt fra hele Giskes karriere kom flytende inn til tigerstaden. Noen av sakene nådde også media, og denne gangen var det ikke tomme og substansløse saker som SMS saken fra en pr-konsulent. Men fra offerene selv. Det var som om en trykkoker eksploderte.

Utidig tafsing
Sakene som ble portrettert beskrev en leder som hadde brukt makten sin på en utidig måte. Unge jenter i AUF hadde blitt tafset og kysset på av en betydelig mange år eldre Giske. En Giske som hadde et lederansvar for disse jentene. Maktovertramp i likestillingspartiet AP, utført av en av partiets mektigste menn. Forargelsen er stor både i og utenfor Arbeiderpartiet. Reaksjonene er masssive. Fordømmelsene like så.

Giske er i skrivende stund sykemeldt. Det er grenser for hva et menneske klarer å bære av byrder. Trolig er hans stjerne i partiet slukket, i det minste betraktelig dimmet.

Alvorlig maktmisbruk
Dette er alvorlig adferd, og burde ha blitt stoppet for lenge siden. Spesielt når mannen ikke lenger er en gutt, men en voksen mann med viktige tillitsverv. Når han selv ikke forstod alvoret, burde de rundt ham ha sagt ifra. Og konsekvensen vært den at han ikke fikk avansere i partiet før han tok seg kraftig sammen. Uten tegn til bedring og obligatorisk trygling om tilgivelse til de han forulempet, burde han ikke få videre tillit som leder. Men her har Giskes støttespillere feilet. Enten fordi de ikke visste bedre, eller fordi de er notorisk bejaende. Begge deler er ille.

Og nå kaster alle seg på det moralske indignasjonskoret. Det akkes og det offes, det fordømmes og forbannnes, i redaksjoner, sosiale medier og kommentarfelt.

Det var altså ikke en sak som hadde med Giskes politiske resultater å gjøre som ble hans bane. Men hans utidige tilbøyninger for å være en skjørtejeger.

Amerikanske tilstander?
Spørsmålet man bør stille seg oppi alt dette er om vi har kommet dit i norsk politikk at man som politiker kan gjøre en så dårlig jobb man bare makter, uten at det får noen konsekvenser. Men det som er fellende er lyter av moralsk karakter.

Og nå er det noen som vil ta dette perspektivet ille opp. Ikke gjør det. Tenk litt med hodet. For: Er det blitt sånn at det må brukes et PR-byrå som lager drittpakker, roter i folks privatliv og forhistorie, for å felle en politiker? Er det kun lyter eller handlinger som andre synes er moralsk forkastelig som er målestokken for om en politiker blir sittende eller ikke? Da er det ikke lenger politikk, men en jævla såpeopera.

Hvem får vi da som politikere?
Og hvem vil da ønske å være politiker, hvis du vet at alle feilsteg, tabber og avvik du enn måtte ha gjort, gjør, eller innehar, vil bli brukt mot deg? Når vandel og moralsk fromhet er viktigere dyder enn selve det politiske prosjektet?

Vi har allerede utfordring med at politikere i økende grad er en homogen gruppe. For å sette det på spissen: Det er få «av folket» som stiger inn i maktens korridorer, men en overvekt av profesjonelle politikere med lederverv fra ungdomspartiene, master i sam.pol. og som er født og oppvokst på beste vestkant.

En bedre norsk offentlighet
I et forsøk på å ta et steg tilbake og trekke noen linjer i denne saken, så ønsker meg norske tilstander, ikke amerikanske. Jeg ønsker en offentlighet der politikere blir vurdert etter hva de får til som politiker, heller enn personlige lyter. Jeg ønsker meg media som ikke er nyttige idioter for PR-byråer. Og jeg ønsker meg ansvarlige politikere som ikke misbruker makten sin.

Og helt ærlig; er det for mye å be om?

Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

Hvem er vinner i Øygardsaken?

Saken om den overgrepsiktede ordføreren Øygard er en stygg historie på mer enn en måte. For den tiltalte er det kun to utfall: Skyldig eller ikke skyldig. For alle de involverte er saken en tragedie uansett dom.

La meg gjøre det helt klart: Rettferdighet skje fyldes. Spesielt når det gjelder overgrepssaker.

Denne teksten vil ikke ta for seg skyldspørsmålet. Den er ment som et bidrag i debatten om det som skjer med de innvolverte når en sak blir mat for media.

Skyldig?
La oss anta at Øygard blir dømt skyldig. Han vil for alltid være overgriperen, og jenta vil alltid bli husket som den misbrukte. Selv om media har anonymisert henne, vet trolig alle i Vågå og omegn hvem hun er. Dette er ikke bare rykter i lukkede kretser i Vågå. Det er en riksdekkende sak. Hvilken ekstra belastning denne intense dekningen får for jenta er umulig å si.

Øygards familie, venner og kolleger blir også skadelidende i denne saken. Den støttende kona vil i beste fall fremstå som naiv. Bare å ha vært assosiert med denne mannen vil trolig bli en belastning for de fleste. Hvilke konsekvenser dette kan få i et lite lokalsamfunn er vanskelig å forestille seg. Det er en skam å bære for ordførerens kjente og nære.

Uskyldig?
Men på den annen side: Hvis dommen skulle tippe andre veien. At jenta har løyet, og at Øygard er uskyldig. At det her handler om sverting av en mann hvis intensjoner og handlinger i utgangspunktet var gode. Da har denne saken ruinere Øygard og merket ham for livet.  «Kanskje han faktisk gjorde det», vil noen hviske over kaffekopper i Vågå og i APs partikontor. Karrieren hans er over, og det er sådd tvil om hans moral.

Men også jenta bli skadelidende hvis det viser seg at hun har løyet, eller bare har «misforstått» forholdet sitt til Øygard. Hun vil bli den som løy. Kjenner jeg små lokalsamfunn rett, er ikke disse nådige mot syndere. Og løgn er som kjent en grov synd. Hennes moral er senket under hvert minstemål, og hun må betale prisen for dette resten av livet.

Men det er ikke sikkert at det stopper med henne. Kanskje noen vil trekke hele hennes omgangskrets i tvil. Kanskje noen vil snakke om at familien hennes har gitt henne en dårlig oppdragelse, og hennes venner vil være av den tvilsomme sorten som du ikke vil at dine barn skal være sammen med. Å være en løyner er en tung belastning for en ung jente.

Uansett utfall er det vanskelig å forestille seg den enorme ekstrabelastningen det er at saken utspiller seg på førstesidene. Alle blir skadelidende, uskyldig eller skyldig.

Og vinneren er
En part tjener på denne saken uansett hvilken vei dommen faller. Dette er media.

Saken er allerede en bestselger. I hovedrollen har vi en gammel skitten mann i maktposisjon som forgriper seg på den lille uskyldige jenta. Saken blir ekstra saftig fordi den gamle skitne mannen og den krenkede uskyldige jenta står i skarp kontrast mot hverandre. Det er som om romanen Lolita utspiller seg i Søndre-Gudbrandsdal tingrett. Media håver inn på ivrige klikkere og løssalg med skrikende forsider.

Media tar sine vante grep. De lager god sosialpornografi til vår forlystelse. De hauser opp saken og legger den ut med pikante detaljer fra avhørene. Ene dagen blir vi styrt i jentas favør, den andre dagen Øygards. Media velger ut og bearbeider informasjonen før vi får den servert. Nøye tilrettelagt og regissert.

Sosialpornografiske misbrukere
Men vi har en part til som vi ikke må glemme. Det er meg og deg. For hadde ikke vi vist interesse for saken, så hadde heller ikke media omtalt den. Slik sett er vi med på å opprettholder mediatrykket mot rettsaken, og dermed øke byrden for de involverte. Hadde vi latt være å klikke på saken, eller latt være å kjøpe aviser med bilde fra rettsaken, hadde vi gitt et tydelig signal om at vi ikke tolerere slike overtramp mot mennesker i en sårbar situasjon.

Men vi klarer det ikke. Vi elsker sosialpornografien vår. Vi sluker åte som media legger ut til oss. Vi får rett og slett ikke nok snuskete detaljer.

Mens de involverte og pårørende blir offer for medias intense sensasjonsjag, har vi to parter som kommer vinnende ut av saken. Den ene er media som profitterer på andres ulykke. Den andre er oss lesere som får servert underholdning av nedrigste kvalitet.

Jeg ber om litt anstendighet og hensyn. Vår nysgjerrighet gjør det bare verre.

Videre lesning
Artikkel fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress(NKVTS) Seksuelle overgrep – Barn og unge – Definisjoner og omfang
Fremlegg av Professor Dr. philos Ragnhild Hennum Offerets rettsstilling