Stikkord: #METOO

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Lytesamfunnet – Grandes eskapade

Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?

Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?

Saken så langt var at Grande hadde sex med en tenåring i en åker for 10 år siden. Det var frivillig, det påstår de begge. Hendelsen skjedde i et privat arrangement uten direkte tilknyttning til Venstre eller politiske verv. De hadde seg med hverandre, og så gikk de hver til sitt.

Ekkelt? Ja. For voksne kvinner å ha seg med en tenåring er tegn på dårlig dømmekraft, eller kanskje lav impulskontroll. Det er en del moralske implikasjoner som reiser seg, og noen etiske også. Disse blir diskutert opp og ned in mente i sosiale medier.

Gutten har valgt å stå frem for å få fred. I følge ham selv har det vært et kjør uten like fra media. Og han sier selv at han har blitt tilbudt penger fra Reset.no for å stå frem. Han gjør det han må. Han velger et medie og står frem i VG. For ham er nok saken ferdig. Han kan puste lettet ut (trolig).

For Grandes del har historien nettopp begynt. Tiden vil vise hvor den tar henne.

Hendelsen skjedde ikke i tilknytning til en offentlig sammenheng. Hun hadde ingen kjent maktrelasjon til gutten. Dette skjedde ti år tilbake i tid. De begge er enig om at det var frivillig, selv om de tydeligvis har opplevd situasjonen annerledes.

Det er i denne saken viktig å stille seg noen spørsmål. Når blir slike saker foreldet? Skal dustete ting man gjør heftes ved til evig tid? Og spesielt hendelser som ikke omfattes juridisk eller står i konflikt med verv eller stilling?

Og der er vi inne på kjernen av vår forargelse. Den er moralsk. Grande har et moralsk lyte vi ikke liker. Og det er ikke sikkert at det er et lyte heller. Det kan rett og slett være et enkelttilfelle. Et øyeblikk med svakhet fra Grandes side. Men det vet vi ikke. Ikke enda, i alle tilfeller.

Og om det så skulle vise seg at Grande liker unge menn, er hun ikke den eneste kvinnen som foretrekker det.

Men betyr dette moralske lytet at hun er uegnet som politiker? Og er dette noe vi egentlig har noe med?

Politikere har krav på et privatliv. Også Grande. Og denne saken handler ikke om henne som politiker, men i aller høyeste grad om hennes sexliv. I mitt hode er det noe av det mest private vi har.

Når hele samfunnet har gått av hengslene, og moralske lyter er det som definerer vår tillit til en politiker, er vi ute på tynn is. Vi har i en moralsk blodtåke blitt en morbid variant av «The Sun».

Hvis vi i fremtiden vil ha politikere som er mennesker, må vi tåle at de er seg selv med sine lyter og tilkortkomminger. Så lenge disse ikke går på bekostning av verv og integritet.

Lytesamfunnet

Det var ikke et katastrofalt dårlig valg eller dårlig ledelse av valgkampen som felte Trond Giske, men at han har tafset på tenåringsjenter i AUF.

Etter et historisk valgnederlag og en valgkamp som gikk forferdelig galt for Arbeiderpartiet, var det lite ledelsen i partiet gjorde for å vise at de tok ansvar. Noen skinnprosesser ble iverksatt som seg hør og bør. Og dette resulterte i noen powerpointer og noen festtaler for å gi det hele et skinn av at «vi på toppen tar dere i grasrota på alvor». Nok sagt.

De ansvarlige ble sittende
Fortsatt satt de som hadde meislet ut strategiene og gjennomført valgkampen trygt og godt i Elfenbentårnet på Youngstorvet. Ikke bare det. Etter valget ble den ene nestlederen som bar hovedansvaret for valgkampen promotert til APs finanspolitiske talsmann og fraksjonsleder i Finanskomiteen. Man kan nesten påstå at han ble promotert for å lede etterkrigstidens nest dårligste valgkamp. Nå var det ikke denne lederens skyld alene at det gikk så galt, men denne bar hovedansvaret.

Det ble i ettertid ytret misnøye mot hvordan valgkampen hadde blitt drevet, og flere klaget offentlig på arbeidsmiljøet i kampanjen, uten at det virket som om noen på Youngstorvet tok særlig notis av dette. Midt i stormen forsvant en gruppe rådgivere i protest mot nominasjonen til finanspolitisk talsmann, mot arbeidsmiljøet og mot valgkampen. Hver person hadde sine egne grunner. Men de ansvarlige ble sittende.

Den som hadde hovedansvaret for valgkampen og som var en av dem som fikk kritikk for hvordan arbeidsmiljøet ble i valgkampen var Trond Giske.

Bare her burde han tatt et steg til side. Tatt til ettertanke at dette ikke gikk veien. Og tatt ansvar for hans rolle i å redusere sitt eget partis inflytelse i norsk politikk. Men han ble.

Enter spin doctor
Men så skjedde det i de dager at media fant en ikke-sak på Trond Giske. Her var det snakk om én SMS tilbake på 2000-tallet av heller harmløs karakter. Fete typer og dramatiske ingresser til tross: Saken viste seg å være lite levedyktig. Journalistene gjorde et så dårlig håndtverk at det knapt kan kalles journalistikk. Det hele var substansløst, tynn suppe som manglet alt annet enn spiker.

Dette var etter all sansynlighet en skittpakke. Om den kommer fra de som er i opposisjon til Giskes maktbase internt i partiet, om det er de forsmådde tilsidesatte som tok sin hatt og gikk i protest, eller om det er andre partier eller organisasjoner med et horn i siden på Giske som står bak skittpakken vites ikke. Men at her var det såkalte spin doctors ute og gikk er hevet over enhver tvil.

Selve saken ble dementert av den som var utpekt som offer. Og som vanlig kom det skinnhellig passivt-aggresivt forsvar fra media på sedvanlig sytete og klagete måte. Det er ikke bare toppolitikere som sliter med å ta selvkritikk når man gjør et dårlig arbeid.

Nye varslinger
Det var like før Giske slapp av kroken. Men ikke-saken tjente sin funksjon. Varslinger begynte å rase inn til elfenbenstårnet på Yongstorvet. Dritt fra hele Giskes karriere kom flytende inn til tigerstaden. Noen av sakene nådde også media, og denne gangen var det ikke tomme og substansløse saker som SMS saken fra en pr-konsulent. Men fra offerene selv. Det var som om en trykkoker eksploderte.

Utidig tafsing
Sakene som ble portrettert beskrev en leder som hadde brukt makten sin på en utidig måte. Unge jenter i AUF hadde blitt tafset og kysset på av en betydelig mange år eldre Giske. En Giske som hadde et lederansvar for disse jentene. Maktovertramp i likestillingspartiet AP, utført av en av partiets mektigste menn. Forargelsen er stor både i og utenfor Arbeiderpartiet. Reaksjonene er masssive. Fordømmelsene like så.

Giske er i skrivende stund sykemeldt. Det er grenser for hva et menneske klarer å bære av byrder. Trolig er hans stjerne i partiet slukket, i det minste betraktelig dimmet.

Alvorlig maktmisbruk
Dette er alvorlig adferd, og burde ha blitt stoppet for lenge siden. Spesielt når mannen ikke lenger er en gutt, men en voksen mann med viktige tillitsverv. Når han selv ikke forstod alvoret, burde de rundt ham ha sagt ifra. Og konsekvensen vært den at han ikke fikk avansere i partiet før han tok seg kraftig sammen. Uten tegn til bedring og obligatorisk trygling om tilgivelse til de han forulempet, burde han ikke få videre tillit som leder. Men her har Giskes støttespillere feilet. Enten fordi de ikke visste bedre, eller fordi de er notorisk bejaende. Begge deler er ille.

Og nå kaster alle seg på det moralske indignasjonskoret. Det akkes og det offes, det fordømmes og forbannnes, i redaksjoner, sosiale medier og kommentarfelt.

Det var altså ikke en sak som hadde med Giskes politiske resultater å gjøre som ble hans bane. Men hans utidige tilbøyninger for å være en skjørtejeger.

Amerikanske tilstander?
Spørsmålet man bør stille seg oppi alt dette er om vi har kommet dit i norsk politikk at man som politiker kan gjøre en så dårlig jobb man bare makter, uten at det får noen konsekvenser. Men det som er fellende er lyter av moralsk karakter.

Og nå er det noen som vil ta dette perspektivet ille opp. Ikke gjør det. Tenk litt med hodet. For: Er det blitt sånn at det må brukes et PR-byrå som lager drittpakker, roter i folks privatliv og forhistorie, for å felle en politiker? Er det kun lyter eller handlinger som andre synes er moralsk forkastelig som er målestokken for om en politiker blir sittende eller ikke? Da er det ikke lenger politikk, men en jævla såpeopera.

Hvem får vi da som politikere?
Og hvem vil da ønske å være politiker, hvis du vet at alle feilsteg, tabber og avvik du enn måtte ha gjort, gjør, eller innehar, vil bli brukt mot deg? Når vandel og moralsk fromhet er viktigere dyder enn selve det politiske prosjektet?

Vi har allerede utfordring med at politikere i økende grad er en homogen gruppe. For å sette det på spissen: Det er få «av folket» som stiger inn i maktens korridorer, men en overvekt av profesjonelle politikere med lederverv fra ungdomspartiene, master i sam.pol. og som er født og oppvokst på beste vestkant.

En bedre norsk offentlighet
I et forsøk på å ta et steg tilbake og trekke noen linjer i denne saken, så ønsker meg norske tilstander, ikke amerikanske. Jeg ønsker en offentlighet der politikere blir vurdert etter hva de får til som politiker, heller enn personlige lyter. Jeg ønsker meg media som ikke er nyttige idioter for PR-byråer. Og jeg ønsker meg ansvarlige politikere som ikke misbruker makten sin.

Og helt ærlig; er det for mye å be om?

%d bloggere liker dette: