Stikkord: Monstermastene

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Eller, ikke helt. Det er snakk om vårt syn på teknologi. Da bergensbanen ble bygget var det om å gjøre for de rike bergenserne å flytte så nær jernbanen som mulig. Damplokomotivet som pustende bar varer, folk og fe over fjellet var et tegn på fremskritt. Stortinget bevilget hele statsbudsjett for å få dette til, og alle ønsket å ta del i nasjonens teknologiske fremskritt.

Elektrisitet var ansett som inngangen til en ny verden. Tilgangen på høye fall og temming av naturen ga oss vannkraft. Dette var fremtiden, og åpnet opp for industri og smelteverk inne i trange fjordarmer langs kysten. Det vokste frem små tettsteder med butikker og annen næring rundt kraftkrevende industri. Det var vannkraften som skulle bære Norge inn i fremtiden som industrinasjon. Kraftstasjonene som ble reist bærer preg av denne kongstanken. De var praktbygg fint utsmykket både innvendig og utvendig. Her skulle rikdom, samfunn og nasjonen bygges.

Ser vi mot Japan, og fremtredelsen av elektrisitet under keiser Meijis reformer tidlig på 1900-tallet, ser man at strømledninger var noe man smykket huset sitt med. Hadde man strømledninger inn til huset, var dette et statussymbol. Å legge kablene i jord var en tanke som nærmest var latterlig. Selv om strømkablene subbet ned i gaten, ble kuttet og representerer et problem for ferdsel, tok det lang tid før Japanerne ønsket å skjule strømkablene sine med å legge dem under bakken.

Ser vi på dagens Norge sitter vi i den andre enden av denne skalaen. Selv om de fleste av oss er helt avhengig av strøm for å komme gjennom vinteren, få varmt vann, lys og tilfredstilt egen forlystelse i form av spill, tv og pc, så ønsker vi ikke vedkjenne oss selve ryggraden i det som gir oss alt dette.

Det er det samme med monstermastene som med kjøttet vi kjøper i butikken: Vi spiser det gjerne, men liker lite å vedkjenne oss at det kommer fra dyr. Vi vil ha den pent pakket, renset og klar for nyting.

Det er mye estetikk knyttet til monstermastene. Arkitektonisk ruver de majestetisk over det golde fjordlandskapet som smykker. Legger man godviljen til kan man kanskje anse mastene som små avarter av Eifeltårnet. De er vakre fordi de frakter velstand og muligheten til å fortsatt kunne nyte oppvarming og forlystelser. De er nydelige fordi energien de frakter er fornybar og miljøvennlig. Hvis man ser på mastene med slike øyner, blir saken ganske annerledes.

Grunnen til at vi synes at monstermastene er stygge er kulturell. Vi ønsker velstanden, men ikke konsekvensen av den. Det er heller ikke sikkert at turistene synes at mastene er stygge. Dette er det ingen som har spurt dem om. Kanskje de til og med synes at de er vakre?

Jeg er verken for eller mot mastene i Hardanger. Jeg har helt andre ting å bruke tiden min på. Det er viktig for meg å fundere på om om den norske folkesjelen har koblet seg helt av fra virkeligheten, og om vi lever i et magisk drømmeland hvor strømmen på guddommelig vis kommer til huset, og hvor kjøttet på ukjent måte dukker opp i butikkhyllene. Men en ting er likevel ganske sikkert. Selv om man ser de estetiske verdiene i monstermastene, er det neppe noen som ønsker å ta med seg familien og flytte nær opptil strømettet for å kunne nyte synet av dem.