Derfor skal du elske misunnelse

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Etter å lurt og lirket en stund kom det frem at elven ikke ville bli med meg ut fordi noen andre elever hadde «slengt med leppa». Dette oppstod som regel da eleven ivrig hadde lagt ut om hva vi hadde funnet på mens de andre hadde jobbet med fag. Eleven var svært frustrert.

«Men de andre er jo bare misunnelig», fortalte jeg eleven. «Det er jo det som er problemet!», svarte eleven surt, som om jeg ikke forstod noen ting. Og det stemte jo på en måte.

Jeg og eleven hadde en felles forståelse av et problem, vi brukte også samme ordene, men vi la noe helt forskjellig i tolkningen av det.

For eleven var misunnelse noe slemt og dårlig. Det var en negativ oppmerksomhet som var plagsom og ekkel. Misunnelse var altså noe slemt som gikk utover eleven, og som gjorde de andre elevene slemme. Eleven hadde et svært negativt syn på det hele, og begynte derfor å nekte å gjøre ting som denne hadde lyst til.

I mitt hode var misunnelsen fra de andre et kompliment til eleven: At de andre elevene ville gjøre det samme. I stede for å tolke irritasjonen til de andre som en trussel eller som noe slemt, så jeg på dette som en anerkjennelse av eleven som ble med meg ut for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole.

Personlig anser jeg misunnelse som det ypperste kompliment jeg kan få. At andre ønsker seg det som jeg har eller er, er kanskje den største hederen andre kan gi meg. For meg er det en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig i forhold til andre, side de ønsker dette så forferdelig mye at de misunner meg det. Og hvis de også viser at de er misunnelig, så koser jeg meg godt.

Jeg og eleven satt og diskuterte dette med hvordan vi kunne se på misunnelse resten av timen. Til slutt ble vi enig om at selv om det var ubehagelig å bli utsatt for andres misunnelse, så var det jammen meg flott også. Etter denne samtalen hadde jeg ikke lenger problemer med å få denne eleven med meg ut.

Skal vi melke en moral ut av denne hendelsen, så må det bli noe slik som: «med å se positivt på ting, så får man det så mye bedre med seg selv og andre.» …eller noe i den dur.
Eller hva tenker du?

PS. Jeg måtte selvfølgelig ta en alvorsprat med elevene som hadde slengt med leppa.