Stikkord: new public management

Politiet i Bergen lider av samme sykdom som andre offentlige instanser. Denne lidelsen kalles New public management

Det har den siste uken dukket opp enda en graverende varslingssak ved Bergen politikammer. Denne gangen handler det om at mens bakmenn og stordealere av narkotika mer eller mindre får drive fritt, blir smålangere og slitne narkomane slått hardt ned på.

I følge vg.no, som var de som avslørte saken, handler dette om at det tar kortere tid å etterforske småkriminelle enn å rulle opp bakmennene og den organiserte kriminaliteten bak. Dette på tross av uttalt mål om å bekjempe narkotikarelatert kriminalitet fra politisk hold.

Like vel forundrer ikke denne saken meg. For meg handler ikke dette om inkompetent ledelse i politiet, en frykt for å ta tak i vanskelige og farlige saker, eller en ukultur som er redusert lokalt ved Bergen politikammer.

Målstyring

Dette handler om et helt spesifikt fenomen som har fått rotfeste innenfor offentlig forvaltning de seneste årene. Dette kalles gjerne for New public management.

Denne måten å styre offentlig virksomhet går i korte trekk ut på at det anvendes metoder som utviklet for konkurransedrevet virksomheter innenfor offentlig virksomhet. For å få dette til må det skapes liksommarkeder og liksomkonkurranse der dette ikke forekommer naturlig

Eksempelvis settes det mål som hver avdeling måles mot. Det skapes en kunstig konkurransesituasjon der avdelinger konkurrerer med andre avdelinger, og ansatte konkurrerer med andre ansatte. Selv om det er svært forskjellige oppgaver som skal løses.

Tellekanter

For å måle måloppnåelsen må målene være basert på noe som kan telles. Slik telling er ofte vanskelig å utføre innenfor offentlige forvaltning. For eksempel er det vanskelig å telle effekten av forebyggende tiltak, da slike tiltak har som formål å redusere det som kan telles. Som for eksempel brudd på narkotikalovgivningen.

For å ta et eksempel innen helse.Innenfor helse er det om å gjøre å behandle mest mulig pasienter på kortest mulig tid. Noe som fører til at sykehus skriver ut pasienter raskt. Videre blir pasienter med tilstander som er lette å behandle prioritert. Det er gjerne dette vi ser resultatet av når for eksempel jordmødrene går ut og klagrer på bemanningen ved kvinneklinikken ved Haukeland universiteyssykehus. Min påstand er at dette er en direkte konsekvens av målstyringsregimet, som ilegger KK å levere mest mulig nyfødte,  med kortest mulig innleggelse og minst mulig bemanning. Her er tall på nyfødte barn redusert til et mål, en tellekant. I et slikt regime er kompliserte fødsler uønsket, og derfor ikke prioritert. utfordringen for KK er at kompliserte fødslene dukker opp like vel, selv om man ikke har prioritert å forberede seg på dette.

Raskt og gale

Saken ved Bergen politikammer handler om mye det samme. Det handler om å ha en høy oppklaringsprosent og rask behandling med minst mulig mannskap. Med en gang politiet må sette en eller flere politibetjenter på ressurskrevende saker, vil det bli mindre mannskap som kan løse de raske og lette sakene. Og da går måloppnåelse ned. Og det ser ikke bra ut for mellomledere, politisjefer, direktoratet, politikere, riksadvokater og andre tellekantfanitikere oppover i systemet.

Dette er ikke et problem som politiet eier alene, men et problem som politikerne må ta tak i sammen med forvaltningen. Dette er det vi som samfunn har skapt.

Alle partier støtter målstyring

Høyresiden i norsk politikk har en ideologisk mistro til offentlig forvaltning. For å sette ting på spissen, kan det virke som de mener at hvis det mangler konkurranse og insentiv, vil den offentlige tjenestemannen og kvinnen mer eller mindre henfalle til dagdriveri og meningsløs papirproduksjon. For høyresiden klinger det bra at det skapes markedssituasjonen innenfor det offentlige og at det skal leveres til tydelige mål. At denne måten å organisere forvaltningen på er kunstig og ofte kontraproduktiv, blir gjerne overskygget av en klippefast tro på markedskreftene.

Men skylden for denne ukulturen kan ikke legges på høyresiden alene. Også Arbeiderpartiet har her syndet. Inspirert av Tony Blair og New Labour,  ble det under Stoltenberg meislet ut en utvidet høyrefløy i Arbeiderpartiet. En utvidelse mot høyre som i større grad tar inn over seg at marked og handel er en viktig del av verdiskapningen.

Men heller ikke Arbeiderpartiet kan bære dette ansvaret sammen med høyresiden. Skal politikere fatte gode vedtak, må vi også ha god informasjon tilgjengelig for å kunne mene det ene eller det andre. Derfor ber vi gjerne om tall og statistikk som kan gi oss et grunnlag for å bedre forstå situasjonen. vi politikere er altså med på å opprettholde tellekanter, uansett politisk leir.

Målstyring over alt

Saken fra politiet er ikke enestående. heller ikke ved kvinneklinikken eller ved helseforetakene. Slik målstyring finner du over alt. Skolen måler resultater gjennom nasjonale prøver. vaskepersonell blir målt på hvor mange kvadratmeter som blir rengjort på tid.Alt blir redusert til tellbare mål. Og da kommer saker og tiltak som ikke like lett kan telles langt ned på prioriteringslisten.

Systemet er rigget og primet

Denne saken er ikke enestående, og slike saker vil trolig ri offentlig forvaltning så lenge man ikke adresserer problemet. For mellomledere og enhetsleder oppleves nok kritikken fra nivåene over som blodig urettferdig. De har jo bare gjort jobben sin. For New Public Management handler også om at man slenger prioriteringer nedover i organisasjoben, uten at man legger føringer for hvor mye resurser som skal brukes til den spesifikke prioriteringen. Heller ikke føringer på hvilke prioriteringer som skal vektes mest. Tanken er at den konkrete ressursbruken skal avgjøres lokalt på den spesifikke enheten.

Det spyr ut ledere fra lederskoler og kurs som alle primer ledere innen New public management. kritisk sans og kritisk tenkning er tillatt så lenge det ikke går utover måloppnåelse og lojalitet til leddene over. Og det er dette de kan, og praktiserer.

Derfor er kritikken fra leddene over uforståelig for lederne i Bergen politikammer. Mellomledere og avdelingsledere gjør akkurat det de skal og er lært opp til at de skal gjøre: vise til høy måloppnåelse.

Det vil ta tid å endre praksiss. Alle må endre adferd for å få offentlig forvaltning til å fungere slik den skal. For til syvende og sist handler det om å vise tillit til at de som gar erfaring, kompetanse og utdanning faktisk klarer å utføre oppgaven han eller hun er satt til å forvalte.