Bergenspolitiet og New public management

Politiet i Bergen lider av samme sykdom som andre offentlige instanser. Denne lidelsen kalles New public management

Det har den siste uken dukket opp enda en graverende varslingssak ved Bergen politikammer. Denne gangen handler det om at mens bakmenn og stordealere av narkotika mer eller mindre får drive fritt, blir smålangere og slitne narkomane slått hardt ned på.

I følge vg.no, som var de som avslørte saken, handler dette om at det tar kortere tid å etterforske småkriminelle enn å rulle opp bakmennene og den organiserte kriminaliteten bak. Dette på tross av uttalt mål om å bekjempe narkotikarelatert kriminalitet fra politisk hold.

Like vel forundrer ikke denne saken meg. For meg handler ikke dette om inkompetent ledelse i politiet, en frykt for å ta tak i vanskelige og farlige saker, eller en ukultur som er redusert lokalt ved Bergen politikammer.

Målstyring

Dette handler om et helt spesifikt fenomen som har fått rotfeste innenfor offentlig forvaltning de seneste årene. Dette kalles gjerne for New public management.

Denne måten å styre offentlig virksomhet går i korte trekk ut på at det anvendes metoder som utviklet for konkurransedrevet virksomheter innenfor offentlig virksomhet. For å få dette til må det skapes liksommarkeder og liksomkonkurranse der dette ikke forekommer naturlig

Eksempelvis settes det mål som hver avdeling måles mot. Det skapes en kunstig konkurransesituasjon der avdelinger konkurrerer med andre avdelinger, og ansatte konkurrerer med andre ansatte. Selv om det er svært forskjellige oppgaver som skal løses.

Tellekanter

For å måle måloppnåelsen må målene være basert på noe som kan telles. Slik telling er ofte vanskelig å utføre innenfor offentlige forvaltning. For eksempel er det vanskelig å telle effekten av forebyggende tiltak, da slike tiltak har som formål å redusere det som kan telles. Som for eksempel brudd på narkotikalovgivningen.

For å ta et eksempel innen helse.Innenfor helse er det om å gjøre å behandle mest mulig pasienter på kortest mulig tid. Noe som fører til at sykehus skriver ut pasienter raskt. Videre blir pasienter med tilstander som er lette å behandle prioritert. Det er gjerne dette vi ser resultatet av når for eksempel jordmødrene går ut og klagrer på bemanningen ved kvinneklinikken ved Haukeland universiteyssykehus. Min påstand er at dette er en direkte konsekvens av målstyringsregimet, som ilegger KK å levere mest mulig nyfødte,  med kortest mulig innleggelse og minst mulig bemanning. Her er tall på nyfødte barn redusert til et mål, en tellekant. I et slikt regime er kompliserte fødsler uønsket, og derfor ikke prioritert. utfordringen for KK er at kompliserte fødslene dukker opp like vel, selv om man ikke har prioritert å forberede seg på dette.

Raskt og gale

Saken ved Bergen politikammer handler om mye det samme. Det handler om å ha en høy oppklaringsprosent og rask behandling med minst mulig mannskap. Med en gang politiet må sette en eller flere politibetjenter på ressurskrevende saker, vil det bli mindre mannskap som kan løse de raske og lette sakene. Og da går måloppnåelse ned. Og det ser ikke bra ut for mellomledere, politisjefer, direktoratet, politikere, riksadvokater og andre tellekantfanitikere oppover i systemet.

Dette er ikke et problem som politiet eier alene, men et problem som politikerne må ta tak i sammen med forvaltningen. Dette er det vi som samfunn har skapt.

Alle partier støtter målstyring

Høyresiden i norsk politikk har en ideologisk mistro til offentlig forvaltning. For å sette ting på spissen, kan det virke som de mener at hvis det mangler konkurranse og insentiv, vil den offentlige tjenestemannen og kvinnen mer eller mindre henfalle til dagdriveri og meningsløs papirproduksjon. For høyresiden klinger det bra at det skapes markedssituasjonen innenfor det offentlige og at det skal leveres til tydelige mål. At denne måten å organisere forvaltningen på er kunstig og ofte kontraproduktiv, blir gjerne overskygget av en klippefast tro på markedskreftene.

Men skylden for denne ukulturen kan ikke legges på høyresiden alene. Også Arbeiderpartiet har her syndet. Inspirert av Tony Blair og New Labour,  ble det under Stoltenberg meislet ut en utvidet høyrefløy i Arbeiderpartiet. En utvidelse mot høyre som i større grad tar inn over seg at marked og handel er en viktig del av verdiskapningen.

Men heller ikke Arbeiderpartiet kan bære dette ansvaret sammen med høyresiden. Skal politikere fatte gode vedtak, må vi også ha god informasjon tilgjengelig for å kunne mene det ene eller det andre. Derfor ber vi gjerne om tall og statistikk som kan gi oss et grunnlag for å bedre forstå situasjonen. vi politikere er altså med på å opprettholde tellekanter, uansett politisk leir.

Målstyring over alt

Saken fra politiet er ikke enestående. heller ikke ved kvinneklinikken eller ved helseforetakene. Slik målstyring finner du over alt. Skolen måler resultater gjennom nasjonale prøver. vaskepersonell blir målt på hvor mange kvadratmeter som blir rengjort på tid.Alt blir redusert til tellbare mål. Og da kommer saker og tiltak som ikke like lett kan telles langt ned på prioriteringslisten.

Systemet er rigget og primet

Denne saken er ikke enestående, og slike saker vil trolig ri offentlig forvaltning så lenge man ikke adresserer problemet. For mellomledere og enhetsleder oppleves nok kritikken fra nivåene over som blodig urettferdig. De har jo bare gjort jobben sin. For New Public Management handler også om at man slenger prioriteringer nedover i organisasjoben, uten at man legger føringer for hvor mye resurser som skal brukes til den spesifikke prioriteringen. Heller ikke føringer på hvilke prioriteringer som skal vektes mest. Tanken er at den konkrete ressursbruken skal avgjøres lokalt på den spesifikke enheten.

Det spyr ut ledere fra lederskoler og kurs som alle primer ledere innen New public management. kritisk sans og kritisk tenkning er tillatt så lenge det ikke går utover måloppnåelse og lojalitet til leddene over. Og det er dette de kan, og praktiserer.

Derfor er kritikken fra leddene over uforståelig for lederne i Bergen politikammer. Mellomledere og avdelingsledere gjør akkurat det de skal og er lært opp til at de skal gjøre: vise til høy måloppnåelse.

Det vil ta tid å endre praksiss. Alle må endre adferd for å få offentlig forvaltning til å fungere slik den skal. For til syvende og sist handler det om å vise tillit til at de som gar erfaring, kompetanse og utdanning faktisk klarer å utføre oppgaven han eller hun er satt til å forvalte.

Den perfekte skolen

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av .

Vi hadde ved et lykketreff fått et halvt minutt å utveksle morsomheter når vi stod og ventet på at kopimaskinen skulle spytte ut flere klassesett med prøver. Et halvminutt som er sjelden i skolehverdagen. På dette halve minuttet kom vi frem til en løsning, som er alle løsningers mor hva det gjelder å effektivisere skolen.

Forslaget var like enkelt som det var genialt. For virkelig å kunne dokumentere hvor dyktige lærere er, må vi først og fremst få mer tid til byråkratiske oppgaver. Hva er det som tar tid bort fra byråkratiske oppgaver, kontrollregimer og møtevirksomhet? Jo: Elevene.

Alle skoler burde kvitte seg med elevene sine, og slik frigjøre mer tid til livsnødvendig dokumentering. Vi ble begge begeistret der vi stod i det bleke lyset fra kopimaskinen, høye på kaffe. Vi var begge skjønt enig. En skole uten elever var løsningen.

Uten elever i skolen ville vi oppnå null fravær. Vi kunne rapportere om ingen adferdsproblemer. Ingen lærevansker. Ingen mobbing. Ingen klager fra misfornøyde foreldre som ønsker at barna deres skal få toppkarakterer uten å løfte en finger. For ikke å snakke om de enorme innsparingene vi kunne ha levert til skoleeier. Altså kommunen. Det hadde rett og slett blitt et plussprosjekt.

Vi kunne ha dokumentert hverandres fremragende lærervirksomhet i flere dokumenter og rapporter, behørlig diskutert i ulike utvalg, og slik kunne alle lærerne ha vist til glimrende resultater på alle felt. Vi kunne ha dokumentert av hjertens lyst uten å bry oss om tåpelige detaljer som elever.

Det var med et fornøyd smil vi begge løp videre til våre respektive oppgaver. Han skulle planlegge et opplegg, jeg skulle tilbake i undervisningen med kopiene mine.

Men det var like vel med en ekkel smak i munnen. For det er alltid en kjerne av sannhet i god satire.

Skolen har de siste årene beveget seg mot en sterkere byråkratisk organisering. En måte å organisere skolen på som går på bekostning av eleven. Eleven har blitt redusert til mål som skal dokumenteres og stilles opp mot delmål. Byråkratiet er i ferd med å fortrenge skolens primære virksomhet, og bli det viktigste i en lærerhverdag.

Det er bekymringsverdig når man kjenner på at skolen setter større pris på møysommelige byråkrater, i stede for dyktige pedagoger med hjertet og sinnet dypt nedsenket i elevenes læring. Vi er på feil spor.

Bør Stoltenberg trekke seg?

Stoltenberg tar ikke de nødvendige grepene som følger 22. julirapporten, og er ikke villig til å endre et styringssystem som ikke fungerer. Istedenfor forsterker han det som er feil.

VG gikk på lederplass hardt ut mot Stoltenberg og krevde hans avgang like i etterkant av 22. juli rapporten. Også andre medier og bloggere krevde hans avgang. Jeg gikk ut og mente at å kreve Statsministerens avgang for 22. juli var feil. Dette mener jeg fortsatt. 22. juli var en krise som krevde mer enn det vi kunne gi. Stoltenberg håndterte krisen på en svært god måte, noe rapporten også bekrefter.

Men jeg krever at de som leder tar lærdom og ansvar når dette er påkrevd. Stoltenberg har på ingen måte tatt lærdom. Han fortsetter å fremynde et styringssystem som rapporten på mange måter dokumenterer at ikke fungerer.

I Stortingets høring 28.08.12 viste Faremo og Stoltenberg at de ikke tar 22. juli rapporten til etterretning. Ledere som ikke er villig til å ta tak i et problem når det stirrer dem i hvitøyet, er uskikket til å lede.

Rapporten påviser flere systemfeil. Systemfeil som kommer som en direkte konsekvens av ideologien «New Public Management«. Dette er et styringssystem som baserer seg på markedstenkning, i en sektor hvor marked ikke eksisterer.

Rapporten forteller oss at polititjenestemenn har blitt til byråkrater som sitter og måler seg selv ut fra konstruerte måleparameter. Tid som i stede burde brukes til å være politi. Det har blitt protestert, men ingen av dem som styrer har lyttet. Heller ikke nå som konsekvensen av et slikt styringssystem har kommet frem i lyset lytter de.

Faremo og Stoltenberg fortsetter med New Public Management. De skal kure det offentlige med mer New Public Management og prater med New Public Management-tullespråk til krampa tar dem. De tar ikke ansvar. De tar ikke grep. De vil ikke endre et system som ikke fungerer. Istedenfor vil de forsterke det som ikke fungerer, og slik kveler de delene som fungerer slik det skal.

Ledere som ikke tar inn over seg alvoret, og som ikke retter opp i det de er satt til å forvalte, er ledere vi ikke kan tolerere.

Hvis ikke Stoltenberg klarer å ta lærdom av 22. julirapporten, bør han trekke seg.

Videre lesning
Morten Strøksnes «Harde Fakta»
Justis- og beredskapsdepartementets hjemmeside om 22.juli «Oppfølging av 22. juli kommisjonen»
Klassekampen «Målstyring svekker staten»
Lærerbloggen Lærerråd: «22. juli-kommisjonen om mål(e)styring – noen som kjenner seg igjen?«