Teori og praksis i skolen

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.  

I 2001 ble det gitt en norsk eksamen med analyse av teksten»Ikkje Amerika, men Amerika» av Kjartan Fløgstad. Teksten var sterkt ironiserende, og la frem en sammenligning mellom Sør-Amerika og Nynorsk. De fleste elevene klarte ikke å tolke ironien, og tre ganger flere enn vanlig strøk.

Buffalosko og Fila-gensere til tross: Elevene klarte ikke å forstå Fløgstads ironiske tekst ut fra kontekst. Selv om videregående elever anno 2001 var aktive brukere og eksponenter av ironi, gikk Fløgstads ironiske harselas dem hus forbi.

Skolens kontekst er for de fleste elevene fjern fra andre kontekster. Selv om elevene bruker ironi i konteksten friminutt, i konteksten hjem, eller i kontekst SMS, så henger ikke konteksten læring sammen med de førstnevnte kontekstene.

Organiseringen hindrer praksis
Utfordringen er at læringskonteksten og klasseromkonteksten i seg selv ikke innbyr til en klar og praktisk kobling til livet «utenfor murene».

Skolen er en institusjon hvor man samler opptil 30 forskjellige mennesker i små rom. Eneste differensieringen er årskull og skolens geografisk plassering. Skal dette fungere kreves det stram regi og sterk kontroll, sammen med en hel del kompromisser. Denne måten å organisere undervisningen på gir lite rom for praktisk læring.

Et annet eksempel er skolens motvilje til å engasjere seg i sosiale medier, som Facebook eller blogging. Hadde skolen vært villig til å ta et steg nærmere elevenes kontekst, ville skolen kanskje ha klart å føre læring inn i elevenes andre kontekster. Men som skolen og lærere har påpekt i utallige debatter, er det etiske innvendinger mot å engasjere seg så sterkt i elevens privatliv.

Også kommunikasjonen med hjemmet har begrensninger, og denne skal ytterligere bli innskrenket fordi man nå har søkelys på elevens rett til privatliv. Dette er viktige og riktige innvendinger, men når det gjelder å føre læring over til elevens andre kontekster vil en slik innskrenkning bety at skillet mellom elevens læringskontekst og fritidskontekst vil bli ytterligere forsterket.

Norsk skole en praktisk skole
Til tross for dette er den norske skolen per i dag en svært praktisk og tilretteleggende skole. Både lærere, læreplaner og læreverk forsøker å tilnærme seg elevens liv – Altså fritidskontekst. Men som norskeksamen i 2001 viste, er dette lettere sagt en gjort.

Løsningen fra regjeringen og utdanningsdirektoratet er å forsøke å tilrettelegge med mer praksis i alle fag. Dette til tross for at Norske skoler taper terreng i forhold til andre OECD-land hva det gjelder teoretisk kunnskap.

Den teoretiske kunnskapen i Norge sakker akterut, til tross for uttalt satsing innen basisfagene norsk, naturfag og matematikk. Dette er svært teoretiske fag, og krever derfor en teoretisk tilnærming. En tilnærming de norske elevene i liten grad mestrer fordi læreverk og læreplaner tar sikte på å være praktisk og relatert til elevens eget liv. Altså å nærme seg elevens andre kontekster.

Som allerede vist legger ikke skolens kontekst til rette for slik praktisk læring. En del fag er lite velvillig til å tillate en praksis, rett og slett fordi fagene er iboende teoretiske. Like vel forsøker den norske skolen å føre konteksten læring inn i elevenes liv gjennom sine egne virkemidler, samtidig som disse virkemidlene legger hindringer for dette. Skolens kontekst er for ulik i forhold til elevens andre fritidskontekster.

Den norske enhetsskolen kan ikke si «ja takk, begge deler», men må velge: Skal skolen jobbe med teori, og slik hevde seg konkurranse med andre OECD-land? Eller skal skolen tre inn i elevenes kontekst med større nærhet og praksis?

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)