Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.
I 2001 ble det gitt en norsk eksamen med analyse av teksten»Ikkje Amerika, men Amerika» av Kjartan Fløgstad. Teksten var sterkt ironiserende, og la frem en sammenligning mellom Sør-Amerika og Nynorsk. De fleste elevene klarte ikke å tolke ironien, og tre ganger flere enn vanlig strøk.
Buffalosko og Fila-gensere til tross: Elevene klarte ikke å forstå Fløgstads ironiske tekst ut fra kontekst. Selv om videregående elever anno 2001 var aktive brukere og eksponenter av ironi, gikk Fløgstads ironiske harselas dem hus forbi.
Skolens kontekst er for de fleste elevene fjern fra andre kontekster. Selv om elevene bruker ironi i konteksten friminutt, i konteksten hjem, eller i kontekst SMS, så henger ikke konteksten læring sammen med de førstnevnte kontekstene.
Organiseringen hindrer praksis
Utfordringen er at læringskonteksten og klasseromkonteksten i seg selv ikke innbyr til en klar og praktisk kobling til livet «utenfor murene».
Skolen er en institusjon hvor man samler opptil 30 forskjellige mennesker i små rom. Eneste differensieringen er årskull og skolens geografisk plassering. Skal dette fungere kreves det stram regi og sterk kontroll, sammen med en hel del kompromisser. Denne måten å organisere undervisningen på gir lite rom for praktisk læring.
Et annet eksempel er skolens motvilje til å engasjere seg i sosiale medier, som Facebook eller blogging. Hadde skolen vært villig til å ta et steg nærmere elevenes kontekst, ville skolen kanskje ha klart å føre læring inn i elevenes andre kontekster. Men som skolen og lærere har påpekt i utallige debatter, er det etiske innvendinger mot å engasjere seg så sterkt i elevens privatliv.
Også kommunikasjonen med hjemmet har begrensninger, og denne skal ytterligere bli innskrenket fordi man nå har søkelys på elevens rett til privatliv. Dette er viktige og riktige innvendinger, men når det gjelder å føre læring over til elevens andre kontekster vil en slik innskrenkning bety at skillet mellom elevens læringskontekst og fritidskontekst vil bli ytterligere forsterket.
Norsk skole en praktisk skole
Til tross for dette er den norske skolen per i dag en svært praktisk og tilretteleggende skole. Både lærere, læreplaner og læreverk forsøker å tilnærme seg elevens liv – Altså fritidskontekst. Men som norskeksamen i 2001 viste, er dette lettere sagt en gjort.
Løsningen fra regjeringen og utdanningsdirektoratet er å forsøke å tilrettelegge med mer praksis i alle fag. Dette til tross for at Norske skoler taper terreng i forhold til andre OECD-land hva det gjelder teoretisk kunnskap.
Den teoretiske kunnskapen i Norge sakker akterut, til tross for uttalt satsing innen basisfagene norsk, naturfag og matematikk. Dette er svært teoretiske fag, og krever derfor en teoretisk tilnærming. En tilnærming de norske elevene i liten grad mestrer fordi læreverk og læreplaner tar sikte på å være praktisk og relatert til elevens eget liv. Altså å nærme seg elevens andre kontekster.
Som allerede vist legger ikke skolens kontekst til rette for slik praktisk læring. En del fag er lite velvillig til å tillate en praksis, rett og slett fordi fagene er iboende teoretiske. Like vel forsøker den norske skolen å føre konteksten læring inn i elevenes liv gjennom sine egne virkemidler, samtidig som disse virkemidlene legger hindringer for dette. Skolens kontekst er for ulik i forhold til elevens andre fritidskontekster.
Den norske enhetsskolen kan ikke si «ja takk, begge deler», men må velge: Skal skolen jobbe med teori, og slik hevde seg konkurranse med andre OECD-land? Eller skal skolen tre inn i elevenes kontekst med større nærhet og praksis?
Fimreite.org 