De fleste nordmenn har oppdaget hvordan skikkelig brygget øl skal smake. De Norske mikrobryggeriene leder an kampen for det gode øl.
Vi har de siste årene fått et utall av mikrobryggerier som har ledet an kampen med å gi godt øl til folket. Mikrobryggeriet har siden slutten av 90-tallet brygget kvalitet og god smak. I kjølvannet av disse suksessene har vi fått Ægir, Nøgne Ø og Haand bryggerier, for å nevne de store små. Men de er ikke så små lenger, og mikrobryggerienes fantastiske ølbrygg vinner frem i det store utlandet.
Før 2000 led vi av en generisk farsott. Da var det pilsneren og fatøl tilberedt i store kvanta som var tingen. Prosessen med masseprodusering gir oss smakløst og kjedelig pils, som ikke er verdt å bruke penger på. De fleste kjente eksponenter for slik drittøl er Hansa, Ringnes, Mac Øl osv. Alle de store kjente bryggeriene lager pilsner for den smakslammede gane.
Den generiske ølen vi kjøper i vanvittige kvanta er egentlig utvannet. Bryggeriene stormbrygger pilsen slik at det går raskere. Resultatet er en sterk øl, som til de grader blir vannet ut, før boksene og flaskene klirrer ut av fabrikken raskere enn gjæret setter seg.
Dette var noe helt annet før.
Der jeg kommer fra, i ytre sogn, har vi en dal som ikke fikk vei før den tyske okkupasjonsmakten fant ut at de som bodde der fortjente kommunikasjon med omverdenen. Tyskernes velvilje hadde selvfølgelig mye med at det var svært mange medlemmer av NS som bodde i akkurat denne dalen. Men til tross for nazisympatier, så var det en ting de gjorde riktig: Å brygge øl.
Alle bøndene i dalen fulgte en eldgammel oppskrift i form av et dikt. Dette diktet er hemmelig, men det står blant annet at kornsekken skal ligge så og så mange dager i bekken, og at når månen står slik og slik, skal ølet settes til gjæring. Prosessen var en blanding av presis vitenskap og vrøvlete overtro. Resultatet ble at minst en av bøndene fikk til et knakandes godt øl. De mislykkede ølresultatene gikk i heimebrentsapparatet. Romjula var med andre ord berga med fest og moro i dalen.
Denne tradisjonen med å brygge øl er gammal her i landet. Gulatinget vedtok for eksempel en lov der hvert eneste gårdsbruk skulle brygge øl til Jól. Hvis du ikke brygget øl tre år på rad, ble du fratatt gård og grunn. Kom kongens menn på besøk måtte bonden stille garden, kost, kjerring og øl til fintfolket, eller risikere å bli et hode kortere. Øl har en lang og «ærefull» historie her til lands. Helt til industrialisert masseproduksjon overtok, og de lokale variantene forsvant.
Men takk Ymir for at vi endelig kan kjøpe godt øl. Mikrobryggeriene, som ikke lenger er så veldig mikroskopiske, har vunnet fram. Dette til tross for at flere av disse ølmerkene ikke er å finne i butikkene. Man må oppsøke dedikerte ølbarer med stort utvalg, eller gå på vinmonopolet.
Mens mesteparten av det vi kan kalle middelklassen slurper i seg sine franske viner og smatter vellystig på vinsmakerkurs, har hipstere, opposisjonelle og profesjonelle kverulanter funnet veien til øl. Jeg har også en mistanke om at overklassen har trykket øl til sitt bryst, rett og slett fordi middelklassen nå drikker fin vin til det aller meste. Å bli oppfattet som spissborgerlig er en synd for både arbeiderklassen, overklassen og hipstere. Derfor finner disse gruppene sammen i et berusende ølfellesskap.
Så det er bare å drikke i vei. Her er noen av mine favoritter. Disse kan anskaffes ved alle seriøse ølutsalg.
Fimreite.org 