Som offentlig ansatt tjener jeg betraktelig mindre enn de med tilsvarende utdanning og stilling i det private næringslivet. Like vel er min påstand at jeg tjener passelig – Det er de i privat sektor som tjener for mye.
I Norge har vi den såkalte frontfagsmodellen som betyr at lønningene i konkurranseutsatt eksportnæring er det som bestemmer lønnsveksten i andre sektorer. Dette er en avtale som arbeidsgiverforeningene og fagforeningene har blitt enig om.
Grunnen til at man har valgt denne modellen er et ønske om å forhindre norsk eksportnæring å prise seg ut av det internasjonale markedet. I Norge er det gjerne den ansatte som er det dyreste leddet i produksjonsprosessen. Det var altså med en antakelse om at fagforeningene innen eksportnæringen hadde et skarpt blikk for makroøkonomi, og en uselvisk holdning til egen lønn, at partene bestemte seg for frontfagsmodellen. I tillegg hadde også fagforeningene i offentlig sektor trolig en forhåpning om å akselerere egen lønnsvekst når de gikk inn for denne avtalen. Det var altså disse to motsetningene som førte arbeidsgivere og arbeidstakere sammen.
Denne avtalen har ikke levd opp til noen av forventningene. I praksis har lønnsavstanden mellom frontfagene og offentlig sektor økt, og norsk eksportnæring har priset seg ut av det internasjonale markedet.
Stor forskjell
I 2013 var gjennomsnittslønnen for en som jobbet i frontfagene på 528 100 kroner i året. Kommunal sektor hadde på sin side en gjennomsnittsinntekt på 448 000 kroner i året. Det er altså 80 100 i året som skiller disse to. Regnet om til prosent blir dette like over 15 % i differanse. I rene penger utgjør dette 6 675 kroner i måneden.
I tillegg til dette er den prosentmessige lønnsveksten i frontfagene noe større enn i kommunal sektor. Frontfagene hadde i 2013 en lønnsvekst på 3,9 % mens kommunalt ansatte fikk en lønnsvekst på 3,7 %. Eneste unntaket var i 2008 og 2009 hvor offentlig sektor gjennom harde forhandlinger forsøkte å ta inn noe av lønnsforskjellen. Offentlig sektor fikk seg et lite hopp, men ikke nok til å komme nær frontfagene. Med unntak av disse to årene har frontfagene hatt en noe høyere økning.
Selv om lønnsveksten hadde vært lik i prosent i alle sektorer, hadde frontfagene like vel tatt fra. Forklaringen er at 3 % av 528 100 blir mer enn 3 % av 448 000. Selv om man har en identisk lønnsvekst i prosent, vil en slik modell føre til at lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor øker.
Snu på hodet
Det er på tide å snu denne modellen på hodet. Lønningene i frontfagene bør følge lønnsveksten til de som jobber i offentlig sektor. Og ikke bare det: Lønningene til de som jobber i frontfagene må justeres mot offentlig nivå.
Ser vi på lønnsnivået i Norge, sier det seg selv at det ikke er bærekraftig. Vi har allerede priset oss selv ut av de fleste markeder. Eneste grunnen til at vi kan tillate oss å fortsette på denne kursen, er at oljen pumper kunstig liv inn i økonomien. Det er denne svarte guggen som har fortrengt det friske blodet, og hindrer tilvekst av nytt vev. Og når det går tomt for svart gugge, vil den norske velferdstaten gå ned i knestående, til tross for bugnende oljepenger på bok.
En lønnsjustering mot offentlig sektor vil trolig føre til at prisveksten reduseres. Slik det er nå trekker de som jobber i frontfagene opp prisen på mat og andre forbruksprodukter. Grunnen til at prisen på elektronikk og klær har gått ned, er at vi kan kjøpe billig fra Kina og andre lavkostland. Denne ordningen kan vise seg å være kortvarig. I Kina vokser det seg frem krav om bedre lønninger og bedre vilkår for arbeiderne, så hvor lenge vi får drahjelp fra den kanten er vanskelig å spå. Men kanskje det ikke vil bli et problem. Det finnes andre land i verden som har en fattig befolkning som desperat lar seg utbytte for livets opphold.
En lønnsjustering mot offentlig sektor vil også kunne hjelpe til å holde inflasjonsmålene på 2,5 %. Des mer penger vi bruker, desto mer kan REMA1000, RIMI, KiWi og andre matlangere ta for varene vi handler. På grunn av at det er de som jobber i frontfagene som er den uoffisielle lønnsadelen, er det også disse som i størst grad presser prisene på konsumvarer opp. Dette er svært kritisk for de som jobber i lavtlønnede yrker. De har i liten grad vært med på lønnsfesten, og merker at de får mindre for lønna.
En lønnsjustering mot offentlig sektor betyr at boligprisen blir stabilisert, noe som fører til at flere kan få tilgang på egen bolig. De siste femten- tyve årene har prisen på boliger økt mer enn lønnsveksten i frontfagene. Noe av grunnen til dette er at bankene har blitt mer rundhåndet med å låne ut penger med større risiko. Med en justering mot offentlige lønninger vil risikoen for utlån øke for bankene, og forhåpentlig vis stimulere til å gi mer ansvarlige lån til ansvarlige kunder. Dette vil i sin tur stoppe mye av boligprisveksten. Igjen vil de i lavtlønnede yrker nyte godt av at at en husstand ikke behøver å tjene over millionen i året for å få seg et lite rekkehus utenfor byen, og ny-etablerere vil få en lavere terskel inn på boligmarkedet.
Nedkjøling påkrevd
Dette er selvfølgelig forenklede forklaringer. Men ved å justere frontfagene mot offentlige lønninger vil vi klare å kjøle ned den norske økonomien.
Men kanskje vi ikke behøver å bry oss så mye om det. Når økonomien først synker ned i Nordsjøen må vi ta grep om vi liker det eller ikke. Kanskje arbeidsledigheten blir så høy at bedrifter kan gi luselønn utenfor tariff. Kanskje sentralbanken velger å sette opp renten for å få utenlandske aktører til å sette penger i norske banker. Og når det ikke kommer skattepenger inn til staten, da er det i første omgang tjenester som ikke er livsnødvendig som vil forsvinne, som barnehage og en del trygdeytelser. Men etter hvert vil det komme kutt i helsestell og legeordninger for at staten ikke får inntekter. Den norske velferdsstaten flyter på toppen av oljen, den også.
Vi kan allerede nå begynne å forberede oss på en myk overgang. Et naturlig førstesteg er å justere alle lønningene mot offentlig nivå, og la offentlig sektor lede an i lønnsutviklingen.
TenkeTanker 