Dette er valgomaten over alle valgomater. alle andre valgomater blekner i forskjell. Her får du redskapene til å kunne ta et valg for å stemme ved stortingsvalger 2021.
Stikkord: politikk
Lytesamfunnet
Det var ikke et katastrofalt dårlig valg eller dårlig ledelse av valgkampen som felte Trond Giske, men at han har tafset på tenåringsjenter i AUF.
Etter et historisk valgnederlag og en valgkamp som gikk forferdelig galt for Arbeiderpartiet, var det lite ledelsen i partiet gjorde for å vise at de tok ansvar. Noen skinnprosesser ble iverksatt som seg hør og bør. Og dette resulterte i noen powerpointer og noen festtaler for å gi det hele et skinn av at «vi på toppen tar dere i grasrota på alvor». Nok sagt.
De ansvarlige ble sittende
Fortsatt satt de som hadde meislet ut strategiene og gjennomført valgkampen trygt og godt i Elfenbentårnet på Youngstorvet. Ikke bare det. Etter valget ble den ene nestlederen som bar hovedansvaret for valgkampen promotert til APs finanspolitiske talsmann og fraksjonsleder i Finanskomiteen. Man kan nesten påstå at han ble promotert for å lede etterkrigstidens nest dårligste valgkamp. Nå var det ikke denne lederens skyld alene at det gikk så galt, men denne bar hovedansvaret.
Det ble i ettertid ytret misnøye mot hvordan valgkampen hadde blitt drevet, og flere klaget offentlig på arbeidsmiljøet i kampanjen, uten at det virket som om noen på Youngstorvet tok særlig notis av dette. Midt i stormen forsvant en gruppe rådgivere i protest mot nominasjonen til finanspolitisk talsmann, mot arbeidsmiljøet og mot valgkampen. Hver person hadde sine egne grunner. Men de ansvarlige ble sittende.
Den som hadde hovedansvaret for valgkampen og som var en av dem som fikk kritikk for hvordan arbeidsmiljøet ble i valgkampen var Trond Giske.
Bare her burde han tatt et steg til side. Tatt til ettertanke at dette ikke gikk veien. Og tatt ansvar for hans rolle i å redusere sitt eget partis inflytelse i norsk politikk. Men han ble.
Enter spin doctor
Men så skjedde det i de dager at media fant en ikke-sak på Trond Giske. Her var det snakk om én SMS tilbake på 2000-tallet av heller harmløs karakter. Fete typer og dramatiske ingresser til tross: Saken viste seg å være lite levedyktig. Journalistene gjorde et så dårlig håndtverk at det knapt kan kalles journalistikk. Det hele var substansløst, tynn suppe som manglet alt annet enn spiker.
Dette var etter all sansynlighet en skittpakke. Om den kommer fra de som er i opposisjon til Giskes maktbase internt i partiet, om det er de forsmådde tilsidesatte som tok sin hatt og gikk i protest, eller om det er andre partier eller organisasjoner med et horn i siden på Giske som står bak skittpakken vites ikke. Men at her var det såkalte spin doctors ute og gikk er hevet over enhver tvil.
Selve saken ble dementert av den som var utpekt som offer. Og som vanlig kom det skinnhellig passivt-aggresivt forsvar fra media på sedvanlig sytete og klagete måte. Det er ikke bare toppolitikere som sliter med å ta selvkritikk når man gjør et dårlig arbeid.
Nye varslinger
Det var like før Giske slapp av kroken. Men ikke-saken tjente sin funksjon. Varslinger begynte å rase inn til elfenbenstårnet på Yongstorvet. Dritt fra hele Giskes karriere kom flytende inn til tigerstaden. Noen av sakene nådde også media, og denne gangen var det ikke tomme og substansløse saker som SMS saken fra en pr-konsulent. Men fra offerene selv. Det var som om en trykkoker eksploderte.
Utidig tafsing
Sakene som ble portrettert beskrev en leder som hadde brukt makten sin på en utidig måte. Unge jenter i AUF hadde blitt tafset og kysset på av en betydelig mange år eldre Giske. En Giske som hadde et lederansvar for disse jentene. Maktovertramp i likestillingspartiet AP, utført av en av partiets mektigste menn. Forargelsen er stor både i og utenfor Arbeiderpartiet. Reaksjonene er masssive. Fordømmelsene like så.
Giske er i skrivende stund sykemeldt. Det er grenser for hva et menneske klarer å bære av byrder. Trolig er hans stjerne i partiet slukket, i det minste betraktelig dimmet.
Alvorlig maktmisbruk
Dette er alvorlig adferd, og burde ha blitt stoppet for lenge siden. Spesielt når mannen ikke lenger er en gutt, men en voksen mann med viktige tillitsverv. Når han selv ikke forstod alvoret, burde de rundt ham ha sagt ifra. Og konsekvensen vært den at han ikke fikk avansere i partiet før han tok seg kraftig sammen. Uten tegn til bedring og obligatorisk trygling om tilgivelse til de han forulempet, burde han ikke få videre tillit som leder. Men her har Giskes støttespillere feilet. Enten fordi de ikke visste bedre, eller fordi de er notorisk bejaende. Begge deler er ille.
Og nå kaster alle seg på det moralske indignasjonskoret. Det akkes og det offes, det fordømmes og forbannnes, i redaksjoner, sosiale medier og kommentarfelt.
Det var altså ikke en sak som hadde med Giskes politiske resultater å gjøre som ble hans bane. Men hans utidige tilbøyninger for å være en skjørtejeger.
Amerikanske tilstander?
Spørsmålet man bør stille seg oppi alt dette er om vi har kommet dit i norsk politikk at man som politiker kan gjøre en så dårlig jobb man bare makter, uten at det får noen konsekvenser. Men det som er fellende er lyter av moralsk karakter.
Og nå er det noen som vil ta dette perspektivet ille opp. Ikke gjør det. Tenk litt med hodet. For: Er det blitt sånn at det må brukes et PR-byrå som lager drittpakker, roter i folks privatliv og forhistorie, for å felle en politiker? Er det kun lyter eller handlinger som andre synes er moralsk forkastelig som er målestokken for om en politiker blir sittende eller ikke? Da er det ikke lenger politikk, men en jævla såpeopera.
Hvem får vi da som politikere?
Og hvem vil da ønske å være politiker, hvis du vet at alle feilsteg, tabber og avvik du enn måtte ha gjort, gjør, eller innehar, vil bli brukt mot deg? Når vandel og moralsk fromhet er viktigere dyder enn selve det politiske prosjektet?
Vi har allerede utfordring med at politikere i økende grad er en homogen gruppe. For å sette det på spissen: Det er få «av folket» som stiger inn i maktens korridorer, men en overvekt av profesjonelle politikere med lederverv fra ungdomspartiene, master i sam.pol. og som er født og oppvokst på beste vestkant.
En bedre norsk offentlighet
I et forsøk på å ta et steg tilbake og trekke noen linjer i denne saken, så ønsker meg norske tilstander, ikke amerikanske. Jeg ønsker en offentlighet der politikere blir vurdert etter hva de får til som politiker, heller enn personlige lyter. Jeg ønsker meg media som ikke er nyttige idioter for PR-byråer. Og jeg ønsker meg ansvarlige politikere som ikke misbruker makten sin.
Og helt ærlig; er det for mye å be om?
Media + høyrepopulisme = sant
Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.
Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.
Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.
Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.
Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.
For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.
Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.
Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.
Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.
Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.
Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.
Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.
Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.
For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.
Uverdighetstyranniet
Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.
Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.
For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.
Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.
Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.
Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.
La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.
Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.
Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.
Åsanes uverdige sentrum
Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.
Jeg skriver om Åsane senter, og om hva som skjer når et sentrum er i private hender. På trykk i Bergens Tidene 24.06.14.
Link til BT: Åsanes uverdige sentrum
Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.
Under valgkampen i 2013 var jeg vitne til et opptrinn som ga meg assosiasjoner til helt andre styresett enn det man vanligvis forbinder med frie valg og demokrati. Lørdagen før valget ble et annet parti geleidet bort fra Åsane Storsenter av vektere. Grunnen var at partiene hadde glemt å be om tillatelse til å holde stand.
Som seg hør og bør spør man selvfølgelig om å få holde stand på et offentlig sted. Også partier som har representanter på Stortinget. Vi som hadde tatt kontakt og tinget oss plass på forhånd hadde fått tildelt tre dager. Noe som selvfølgelig er for lite med tanke på at valgkampen varer fra august og til 8. september. For alle partier er muligheten til å møte velgerne ansikt til ansikt for å besvare spørsmål trolig den viktigste oppgaven i et valg. For demokratiet er disse møtene livsnødvendige. Når et parti nektes å møte velgerne, er dette et demokratisk problem.
I seg selv er det ingenting i veien for at et kjøpesenter holder stram regi på hva som skjer på sitt eget område. Men Åsane senter har en samfunnsrolle som er mer enn et sted man handler.
Et ekte bydelsentrum
Det er til Åsane senter de 38.000 innbyggerne i bydelen må reise for å motta offentlige tjenester. På senteret finner vi legevakt, helsestasjon, bibliotek og kulturkontor. Senteret huser også Nav, samt ulike kontorer og tjenester, som tannlege og fysioterapi. Vegg i vegg til Åsane Storsenter finner du Åsane kirke, U. Pihl videregående skole og Åsanehallen. Disse er på vei til å bli bygd inn i senterområdet eller revet. I tillegg er det en villet politikk å legge trafikknutepunkt til senteret som vei, buss og bybane som frakter kundene rett til senterdøren. Alle disse offentlige kontorene og tjenestene trekker mennesker til senteret og gir Åsane Senter en legitimitet som bydelsentrum.
Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender
Det er likevel noe slående paradoksalt med Åsane senter som Åsanes sentrum. Når man besøker senteret for å handle, eller man skal på biblioteket, på legevakten, levere papirer til Nav, eller skal i kirken, så blir man møtt av skrikende reklameplakater, spekepølseselgere, ivrige pushere av strøm og eiendomsprosjekter. Det er mange som får selge tjenester og produkter.
Det man ikke finner på senteret er engasjert ungdom som selger lodd for idrettslaget sitt. Eller organisasjoner som driver en opplysningskampanje om en sak de brenner for. Tre ganger hvert andre år kan du aller nådigst treffe på lokalpolitikere som driver valgkamp. Frivilligheten er i stor grad fraværende fra sentrum i Bergens største bydel.
Det må settes føringer
Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender. Publikum skal lokkes hit for å legge fra seg penger. I seg selv er dette helt greit: Selvfølgelig skal et kjøpesenter generere valuta for sine leietakere. Samtidig er Bergen kommune den største enkeltstående leietakeren ved Åsane senter.
Med tanke på de store verdiene det offentlige sluser inn til senteret, både i form av infrastruktur, leieinntekter og offentlige tjenester, burde det kunne settes tydeligere føringer for at andre viktige samfunnsfunksjoner, som frivillighet og organisasjonsarbeid får virke på senteret. I et slikt perspektiv får altså ikke innbyggerne i Åsane valuta for skattepengene sine.
Shopping og forbruk
Åsane Storsenter er ikke alene om å være et uverdig bydelssentrum. Slike knutepunkt for trafikk, handel og offentlige tjenester er en populær politikk i de fleste andre bydelene, og en trend rundt om i landet. Disse sentrene har en plikt til å ta ansvar for å skape et levende og engasjert bydelssentrum med rom for mer enn bare shopping og forbruk. Hvis ikke, må lokaldemokratiet kreve dette når de regulerer inn sentrene som knutepunkter.
Når man som senter frivillig påtar seg rollen som bydelens hovedallmenning, og også tilstreber seg dette, hører det med at man må bygge opp under det samfunnet det skal betjene.
Demokratiets tyranni
Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.
Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.
Farsen om Bybanen er komplett. Den er skitten, og preges av sterke personligheter som kjører sin egen agenda, uavhengig av hva som blir demokratisk bestemt.
La oss først ta for oss Byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen(H). Da hennes egen bystyregruppe i november vedtok at de ville ha en tunnelløsning, og ikke en løsning over bryggen slik hun selv ønsket, gikk hun og Byråd for miljø og byutvikling, Fillip Rygg(KrF), sammen for å stoppe forslaget. På den ene siden er hennes argumenter om kostnader og faglig forsvarlighet trolig relevante. På den andre siden går hun imot sin egen maktbase.
Dette var Stolt-Nielsens første åpne distanseringen fra Høyres bystyregruppe, og gruppeleder Dag Skansen, og var trolig startskuddet for en åpen Høyre-maktkamp i Bergens offentlighet.
Etter dette har det gått slag i slag med illojalitet, posisjonering og renkspill. Byrådet har jobbet for å få til en Bryggenløsning for bybanen, mens Høyres bystyregruppen har jobbet for en tunnelløsning. Dette kulminerte i at Dag Skansen gikk bak ryggen på sin egen Byrådsleder og inngikk en avtale med Arbeiderpartiet om en tunnelløsning. Arbeiderpartiet på sin side gjorde det eneste riktige og hedret sitt eget vedtak om å legge bybanen nordover i tunnel, og unngå bryggen, til tross for at dette torpederte Byrådets avtale med KrF. Etter en del manøvreringer klarte Dag Skansen å fristille alle representantene i Høyres bystyregruppe, og sikret seg på denne måten et flertall. Slik klarte Skansen å finte ut Byrådet. Resultatet er en irettesatt byrådsleder og et ydmyket Byråd.
Dette er ikke første gangen Høyre ikke klarer å holde orden i egne rekker. Høyre har for mange jokere som titter frem og mener midt imot egne vedtak. Etter min mening har Høyre mistet grepet om sin egen lokalpolitikk. På toppen av dette har vi et Byråd som er i utakt med sin egen maktbase. Det er som om Høyre helt har glemt at selve grunnsteinen i et demokrati er flertallet.
Som lokalpolitiker kjenner jeg igjen frustrasjonen som byrådsleder Stolt-Nielsen og gruppeleder Dag Skansen trolig føler. Man mener sterkt om en sak, og man vil fra tid til annen oppleve at dette er det motsatte av flertallet. Surt, men slik er det. Sagt på godt bergensk: Det er det viktig «å belite seg» når man blir nedstemt av et flertall. For når man på demokratisk vis har fattet et vedtak, har man som politiker plikt å falle inn bak dette om man liker det eller ikke. Dette er en demokratisk grunnregel som man ser ut til å ha glemt i Høyre.
Kanskje det er maktarroganse som rir høyresiden i Bergen. De har tross alt hersket fritt i mange år, og de er klar over at Bergen er en blå by. Kanskje de tror de sitter trygt og kan gjøre slik de behager? Det er akkurat derfor det er på tide å tenke nytt.
Tiden er inne for et skifte i Byrådet i Bergen. De borgerlige partiene har levert for mange farser og interne uenigheter. De har drenert bybanen nordover og de har helt tydelig ikke klart å stå samlet om en felles politikk. Det er på tide at bergenserne stemmer på et parti med orden i organisasjonen og som kan stå samlet om en ansvarlig politikk.
Fimreite.org 