Jeg var i et møte hos en av mine kunder for en stund tilbake. Vi kom inn på temaet sosiale medier. Selvfølgelig, siden jeg jobber med kommunikasjon. Men i dette tilfellet fikk jeg tilført en del ny kunnskap. Nærmere bestemt holdninger.
Hun var opprinnelig fra Tyskland. Perspektivet hun presenterte var et som jeg ikke hadde tatt stilling til. Hun var mildt sagt svært kritisk til sosiale medier.
I det gamle Østtyskland var alle potensielle angivere. Systemet med angiverier som Hitler-Tyskland utviklet, ble tatt videre og perfeksjonert av Ministerium für Staatssicherheit. Stasi brukte skolerommet, venner og familie som arena for å hente inn informasjon. Det skulle ikke mange kritiske ytringer til før man ble tatt inn til avhør.
Det er ikke før i nyere tid at vi ikke vekter våre ord på gullvekt. Ukritisk blogger vi, Twittrer og oppdaterer facebookprofiler. Vi deltar i diskusjoner og er helt åpen om politisk orientering, livssyn, religion og andre avvik. Vi er helt hemningsløse i vår utfoldelse. Et privilegium som er svært få samfunn forunt.
Men vi behøver ikke å reise ut av landet for å finne eksempler på avlytting. Flere av mine lærere på videregående ble avlyttet. De var aktive innen studentorganisasjoner eller bedrev radikale aktiviteter på åtti- og begynnelsen av nittitallet. Flere av dem fikk hakeslepp da mappene deres ble åpnet. Politiets overvåkningstjeneste(POT), nå PST, visste mye om dem.
En av mine veiledere på universitetet kunne fortelle at PST hadde skjulte mikrofoner rundt om på studentsenteret i Bergen. Formålet var å plukke opp samfunnsfiendtlige og konspiratoriske aktiviteter tidlig. Overvåkningen varte til ut på nittitallet.
Tidene er forandret. Nå legger vi alt ut til offentlig forlystelse. Og jeg er ingen foregangsmann. Jeg legger ut meninger og personlige opplysninger til offentlig beskuelse. Hadde jeg skrevet det jeg skriver her på bloggen min, i for eksempel Iran, hadde jeg nok befunnet meg i politisk asyl et sted her i vesten. Eller foran en eksekusjonspelotong.
Hvis noe skulle skje her i Norge hadde mange av oss bloggere raskt og brutalt blitt pasifisert. Kanskje det er et slikt scenario PST forbereder seg på? De er til stede på Twitter, facebook og andre sosiale medier hvor deling av private og utleverende ytringer er den gjeldende ideologien. De behøver ikke lenger å overvåke oss. Vi følger dem frivillig på Twitter.
Det er derfor jeg følger PST på Twitter. Jeg vil være sikker på at de har et godt utvalg av fritenkere å velge mellom når folkefiender skal velges ut og føres til retterstedet.
Fimreite.org 