Lytesamfunnet

Det var ikke et katastrofalt dårlig valg eller dårlig ledelse av valgkampen som felte Trond Giske, men at han har tafset på tenåringsjenter i AUF.

Etter et historisk valgnederlag og en valgkamp som gikk forferdelig galt for Arbeiderpartiet, var det lite ledelsen i partiet gjorde for å vise at de tok ansvar. Noen skinnprosesser ble iverksatt som seg hør og bør. Og dette resulterte i noen powerpointer og noen festtaler for å gi det hele et skinn av at «vi på toppen tar dere i grasrota på alvor». Nok sagt.

De ansvarlige ble sittende
Fortsatt satt de som hadde meislet ut strategiene og gjennomført valgkampen trygt og godt i Elfenbentårnet på Youngstorvet. Ikke bare det. Etter valget ble den ene nestlederen som bar hovedansvaret for valgkampen promotert til APs finanspolitiske talsmann og fraksjonsleder i Finanskomiteen. Man kan nesten påstå at han ble promotert for å lede etterkrigstidens nest dårligste valgkamp. Nå var det ikke denne lederens skyld alene at det gikk så galt, men denne bar hovedansvaret.

Det ble i ettertid ytret misnøye mot hvordan valgkampen hadde blitt drevet, og flere klaget offentlig på arbeidsmiljøet i kampanjen, uten at det virket som om noen på Youngstorvet tok særlig notis av dette. Midt i stormen forsvant en gruppe rådgivere i protest mot nominasjonen til finanspolitisk talsmann, mot arbeidsmiljøet og mot valgkampen. Hver person hadde sine egne grunner. Men de ansvarlige ble sittende.

Den som hadde hovedansvaret for valgkampen og som var en av dem som fikk kritikk for hvordan arbeidsmiljøet ble i valgkampen var Trond Giske.

Bare her burde han tatt et steg til side. Tatt til ettertanke at dette ikke gikk veien. Og tatt ansvar for hans rolle i å redusere sitt eget partis inflytelse i norsk politikk. Men han ble.

Enter spin doctor
Men så skjedde det i de dager at media fant en ikke-sak på Trond Giske. Her var det snakk om én SMS tilbake på 2000-tallet av heller harmløs karakter. Fete typer og dramatiske ingresser til tross: Saken viste seg å være lite levedyktig. Journalistene gjorde et så dårlig håndtverk at det knapt kan kalles journalistikk. Det hele var substansløst, tynn suppe som manglet alt annet enn spiker.

Dette var etter all sansynlighet en skittpakke. Om den kommer fra de som er i opposisjon til Giskes maktbase internt i partiet, om det er de forsmådde tilsidesatte som tok sin hatt og gikk i protest, eller om det er andre partier eller organisasjoner med et horn i siden på Giske som står bak skittpakken vites ikke. Men at her var det såkalte spin doctors ute og gikk er hevet over enhver tvil.

Selve saken ble dementert av den som var utpekt som offer. Og som vanlig kom det skinnhellig passivt-aggresivt forsvar fra media på sedvanlig sytete og klagete måte. Det er ikke bare toppolitikere som sliter med å ta selvkritikk når man gjør et dårlig arbeid.

Nye varslinger
Det var like før Giske slapp av kroken. Men ikke-saken tjente sin funksjon. Varslinger begynte å rase inn til elfenbenstårnet på Yongstorvet. Dritt fra hele Giskes karriere kom flytende inn til tigerstaden. Noen av sakene nådde også media, og denne gangen var det ikke tomme og substansløse saker som SMS saken fra en pr-konsulent. Men fra offerene selv. Det var som om en trykkoker eksploderte.

Utidig tafsing
Sakene som ble portrettert beskrev en leder som hadde brukt makten sin på en utidig måte. Unge jenter i AUF hadde blitt tafset og kysset på av en betydelig mange år eldre Giske. En Giske som hadde et lederansvar for disse jentene. Maktovertramp i likestillingspartiet AP, utført av en av partiets mektigste menn. Forargelsen er stor både i og utenfor Arbeiderpartiet. Reaksjonene er masssive. Fordømmelsene like så.

Giske er i skrivende stund sykemeldt. Det er grenser for hva et menneske klarer å bære av byrder. Trolig er hans stjerne i partiet slukket, i det minste betraktelig dimmet.

Alvorlig maktmisbruk
Dette er alvorlig adferd, og burde ha blitt stoppet for lenge siden. Spesielt når mannen ikke lenger er en gutt, men en voksen mann med viktige tillitsverv. Når han selv ikke forstod alvoret, burde de rundt ham ha sagt ifra. Og konsekvensen vært den at han ikke fikk avansere i partiet før han tok seg kraftig sammen. Uten tegn til bedring og obligatorisk trygling om tilgivelse til de han forulempet, burde han ikke få videre tillit som leder. Men her har Giskes støttespillere feilet. Enten fordi de ikke visste bedre, eller fordi de er notorisk bejaende. Begge deler er ille.

Og nå kaster alle seg på det moralske indignasjonskoret. Det akkes og det offes, det fordømmes og forbannnes, i redaksjoner, sosiale medier og kommentarfelt.

Det var altså ikke en sak som hadde med Giskes politiske resultater å gjøre som ble hans bane. Men hans utidige tilbøyninger for å være en skjørtejeger.

Amerikanske tilstander?
Spørsmålet man bør stille seg oppi alt dette er om vi har kommet dit i norsk politikk at man som politiker kan gjøre en så dårlig jobb man bare makter, uten at det får noen konsekvenser. Men det som er fellende er lyter av moralsk karakter.

Og nå er det noen som vil ta dette perspektivet ille opp. Ikke gjør det. Tenk litt med hodet. For: Er det blitt sånn at det må brukes et PR-byrå som lager drittpakker, roter i folks privatliv og forhistorie, for å felle en politiker? Er det kun lyter eller handlinger som andre synes er moralsk forkastelig som er målestokken for om en politiker blir sittende eller ikke? Da er det ikke lenger politikk, men en jævla såpeopera.

Hvem får vi da som politikere?
Og hvem vil da ønske å være politiker, hvis du vet at alle feilsteg, tabber og avvik du enn måtte ha gjort, gjør, eller innehar, vil bli brukt mot deg? Når vandel og moralsk fromhet er viktigere dyder enn selve det politiske prosjektet?

Vi har allerede utfordring med at politikere i økende grad er en homogen gruppe. For å sette det på spissen: Det er få «av folket» som stiger inn i maktens korridorer, men en overvekt av profesjonelle politikere med lederverv fra ungdomspartiene, master i sam.pol. og som er født og oppvokst på beste vestkant.

En bedre norsk offentlighet
I et forsøk på å ta et steg tilbake og trekke noen linjer i denne saken, så ønsker meg norske tilstander, ikke amerikanske. Jeg ønsker en offentlighet der politikere blir vurdert etter hva de får til som politiker, heller enn personlige lyter. Jeg ønsker meg media som ikke er nyttige idioter for PR-byråer. Og jeg ønsker meg ansvarlige politikere som ikke misbruker makten sin.

Og helt ærlig; er det for mye å be om?

Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.