Kokohøyre mobiliserer til strid

Kokkohøyre mobiliserer stort på nett og i sosiale medier. Det er som en stinkende og råtten ånde som kommer sigende fra folkedypet.

Jeg har i det siste ytret bekymring for en del holdninger som har blitt stuerene, og som ytres åpent i det offentlige. Dette er holdninger som generaliserer innvandrere som kriminelle voldtektsmenn, og muslimer som en slags pest som forringer det norske, og europeiske, samfunnet innenfra. En urasjonell frykt for de som av ulike grunner kommer til riket.

Ser vi bort fra at dette er dårlig vertskap og folkeskikk, står vi ovenfor en bølge av hetsere som bærer et hat som gjør dem imun mot sunn fornuft og kloke innsigelser.

Meninger som er så tåpelige at man før hadde blitt ledd av for å ytre dem, eller blitt kalt rasist for å mene disse høyt, har blitt legitime. Mye på grunn av at målebærerne av disse meningene har kommet i regjering. I regjeringskvartalet finner vi nå små mennesker med statsrådsposter som sparker nedover med nedrig retorikk og hatfremmende meninger. De spyr fremmedfrykt utover det ganske land som blir til næring for dyret i folkedypet.

Ut fra denne sydende suppen av hat reiser det seg en brun bevegelse som blir sterkere og sterkere for hver dag. Denne bevegelsen blir av skarpe tunger kalt kokohøyre.

Selvfølgelig er det utfordringer med innvandring, og disse må vi diskutere og få frem i lyset. Men uten hets, myter og hatefulle ytringer.
Er ist wieder da
For å vise hva jeg snakker om vil jeg vise til to konkrete eksempler. Da jeg fikk på trykk et leserinnlegg i BT hvor jeg trakk paralleller mellom dagens høyrepopulisme og mellomkrigstidens høyrepopulisme med utgangspunkt i filmen»Er ist wieder da», formelig brant kommentarfeltet. 103 kommentarer står i skrivende stund som et grelt manifest på kokohøyres mobiliseringsevne. Nesten alle kommentarene er et slags emosjonelt oppgulp av fremmedfrykt og hat, og svarer i liten grad på innlegget mitt.

Men det stoppet ikke med kommentarfeltene. De mobiliserte gjennom facebook og nettsteder som frieord.no hvor innlegget mitt ble referert til. På frieord.no var det mest fokus på meg, hva jeg jobber som, hvor jeg jobber og hvor jeg bor og hvor mange barn jeg har. Intensjonen med å gi ut disse opplysningene om meg er ikke vanskelig å gjette seg til.

Å bedrive slikt mot motdebatanter direkte uhørt. Dette er de samme folkene som påberoper seg kneblet hvis de får den minste kritikk, og holder yttringsfriheten foran seg som skjold når de får motytinger. De selvsamme menneskene legger ut kontaktinformasjon og personlige opplysninger sammen med hatske ytringer med dårlig skjulte intensjoner når noen bruker sin ytringsfrihet mot dem. Det er noe forferdelig skummelt med mennesker som et så innkonsekvente til egen lære.

Kaja VS kokohøyre
Mitt andre eksempel er mer graverende. Dette er historien om Kaja Marie Hillern som våget seg utpå det offentlige ordskiftet. En ung idealistisk jente på 16 var heldig og fikk teksten sin på trykk i Dagbladet hvor hun var kritisk til Listhaugs innvandringspolitikk. Hun ble lekset opp og skjelt ut av voksne mennesker i sosiale medier og på ulike høyrepopulistiske nettsteder.

De fleste kommentarene var autopilotoppgulp og konspirasjonsteorier som ikke ga tilsvar på innlegget. Men det var noen som gikk for langt. Det er skremmende å se mennesker så blendet av hat at de truer en jente på 16 med voldtekt. Ekkelt, uholdbart og forkastelig.

Det ble så ille at messias Listhaug brøt sitt stilletiende bifall, og steg ned fra statsrådstolen og talte moderasjon til sine disipler. En handlig hun aldri før har utøvd.

Et tynt håp
Og i dette finnes det et håp. At de som inspirerer og legetimerer hatet fra folkedypet sier at nok er nok. Listhaug gjorde endelig noe kristent, om enn i tolvte time.

Positivt til tross. Dette er trolig for lite og for sent. Kokohøyre har brukt flere år på å bygge ut sitt mobiliseringsnettverk, og trakasserer nå alle som er uenig med dem. Vi har vært blinde for hvor stort omfang de har fått. Vi må ikke være blinde for hvor store konsekvenser kokohøyre kan påføre norske verdier som likhet, frihet og ytringsfrihet om de får fortsette uhemmet.

Vi må stå sammen mot dette hatet som raserer muligheten for en konstruktiv debatt. Vi må mane til folkeskikk. Avisene må moderere mer aktivt, og vi må ikke la oss true til stillhet.

Vi må stå sammen før det er blitt for sent.

Godhetens tyranni og de små menneskene som hater den

Flyktninger strømmer over grensen til riket. Vi har både råd og resurser til å hjelpe. Men velviljen i folket er i ferd med å snu. Det er nå det er viktig å bruke både hodet og hjertet.

Det var til stor jubel Jonas Gahr Støre på landsmøtet i Arbeiderpartiet annonserte at vi skulle ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. Han fikk stående ovasjon fra både landsmøte og et sambrekende kommentatorkorps.

Hendelsen var toneangivende for hele det politiske Norge. Andre politiske partier fulgte.

Men folkeengasjomenter manglet. Dette til tross for sterke bilder av store mengder mennesker i små farkoster over middelhavet. Det kom klare advarsler fra flyktningorganisasjoner og myndigheter rundt middelhavet om at en krise var i utvikling. Men det var lite empati å spore i Norge. Vi led jo tross alt selv av fallende oljepriser.

Dette endret seg da bilder av en død toåring gikk sin seiersgang i verdens media. En liten gutt på flukt druknet i middelhavet, skylt i land på en gresk ferieøy. Dette traff. Det er fortsatt umulig å forholde seg til disse bildene uten å bli truffet av en hjelpesløs tristhet.

Etter dette åpnet vi alle våre hjertedører. Vi skulle hjelpe. Fakkeltog og høylytte støtteerklæringer på facebook er noe vi er gode på. Norge som humanistisk nasjon glitret av godhet og intensjonert handlekraft.

Selv var jeg langt på vei med. Vi må hjelpe der vi kan, med det vi kan. Men selv om hjertet er med, må vi tenke med hodet. Alltid.

For det var her det skortet. Hjertet var med, og emosjonene kokte, men fornuften var borte som dugg for solen. En kombinasjon som historisk sett er en oppskrift på katastrofe. Jeg stusset. Dette luktet ensporethet og massesugesjon. Som den enstøingen jeg er blir jeg skeptisk når slike sosiale mekanismer slår inn for fullt. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Men jeg protesterte ikke. For det jeg frykter mest er å bli tatt til inntekt for et inhumant syn, rasisme, nettroll eller FrP-sympatier. Det var ikke rom for kritikk i den unisone og fundamentale bejaelsen. Og de som ytret kritikk var de sedvanlige hel- og halvrasistene som oppegående mennesker ikke ønsker å bli assosiert med. Jeg holdt kjeft.

Like vel forstod jeg: Når tingene butter imot, og når det viser seg at også blant flyktningene, som blant alle mennesker, finnes det tarvelige og nedrige individer, så ville dette gi kraft til nettrollene og halvrasistene. Og jeg visste at når halvrasistene ble kneblet så ettertrykkelig som de ble i etterkant av bildene av den døde to-åringen, ville de slå tilbake sterkere og voldsomme enn vanlig.

For disse menneskene er offerrollen og rettfølt indignasjon en herlig odør som de kan rulle seg i. Og så lenge det finnes et luktmolekyl igjen av kadaveret, ruller de seg til det ikke er mer igjen enn en sort grop hvor det en gang var fruktbar jord.

Denne gangen er kadaveret vår egen godhet. Og de har begynt rullingen. Javisst. Små mennesker med ekle meninger ruller seg i fallitten av vår hjertegodhet. Angrepet er sjofelt, men like vel noe berettiget. Hadde de bare klart å holde det på et saklig nivå, så burde vi ha lyttet litt.

For når vi med stjerner i blikket roper haleluja i kor, og forventer flyktningehimmelen på jorden, er skuffelsen en selvfølgelig følgesvenn. Og da, desillusjonert og skuffte, er det lett å fatte den motsatte slutningen: At utakk er verdens takk. Og at disse menneskene på flukt enten er lykkejegere eller halvkriminelle. I beste fall.

Når det så viser seg at 10.000 flyktninger var et noe puslete anslag, og at det kommer opptil 1.500 flyktninger i uken, så begynner frykten å våkne. Frykten for de fremmede. Frykten for at denne migrasjonsbølgen skal tappe velferdsstaten slik at det blir litt mindre til oss selv. En frykt som med en stor dose salt kan være reell.

Eller: Reell i den forstand at vi alle er velferdsmottakere som belaster systemet for mye. Vi koster for mye, krever for mye, og yter for lite. Alle som en. Og trolig er de som skriker høyest de som belaster velferdstaten mest. Men det kan være at denne migrasjonsbølgen tipper lasset. Eller blir brukt som syndebukk for å innføre høyst nødvendige, men upopulære, velferdskutt. Det er alltid godt å ha noen å skylde på.

Så nå kommer virkeligheten bankende. Den er like hard og grå som alltid. Glansbildet falmer. Asylsøkere klager på maten, boforhold og toaletter. Var det ikke asyl de skulle søke? Forventer de luksus med slåbrok og badebaseng?

De forfølger småjenter i den lille bygda de har kommet til mottak i. Var det ikke fra forfølgelse og nød de flyktet fra? Kommer de bare for å bedrive kriminalitet og voldta våre døtre?

Det er slik vi tenker, oss mennesker. Vi tar enkeltmenneskers handlinger til inntekt for hele grupper. Og atter en gang har historien vist oss at å tenke slik gir katastrofale følger.

Igjen er det emosjoner som rår, og fornuften som forgår.

Men denne gangen vil jeg ikke sitte stille. Denne gangen må vi tenke oss om. Være klar over risikoen og ta høyde for for den. Samtidig som vi ikke innbiller oss at det er annet en vanlige mennesker som kommer til oss. Vanlige mennesker i nød.

Vi må bruke mer av hodet og mindre av hjertet. Forstå at de ikke vil gå i knefallende og tilbe vår godhet like mye som vi selv gjør. At dette er mennesker som etter beste evne forsøker å få endene til å møtes. Og på måter vi ikke alltid liker eller kan bifalle. Og at innimellom disse er det mennesker som begår handlinger som er avskyelige og tarvelige.

Disse må få en reaksjon slik det står skrevet i Norges lover. Men handlingene de begår må ikke tilskrives deres hudfarge, religion eller etnisitet. Det finnes rævhål i alle fargepaletter og i alle verdens hjørner. Det er bare å se i kommentatorfeltene i norske nettaviser, da vil du kunne se mange av våre egne.

Vi må gi hjelp der vi kan. Men også sette grenser der vi må. For vår egen del. For de nyankomnes del. For fremtidens del.

Ingen er tjent med for mye følerier eller for mye kynisme. Det vi alle er tjent med er ekte medmenneskelighet styrt av fornuften. En klok forvaltning ispedd en stor dose humanisme.

La oss hjelpe. Men la oss gi en bærekraftig hjelp. Og ikke dømme en hel gruppe på bakgrunn av enkeltmenneskers handlinger.

Det er vår plikt å hjelpe. Det er vår plikt å sette grenser.

Koseprogramleder, bli ved din lest

Det ble rabbalder da partilederen for Sverigedemokraterna(SD), Jimmie Åkesson, markerte sin politiske tilbakekomst etter lang tids sykemelding på prateprogrammet Skavlan. Programleder Fredrik Skavlan forsøkte på sin side å børste støv av den seriøse journalisten i seg, feilet, og endte opp med å løpe SDs ærend.

Muslimene sin feil
SD er et parti som spiller på fremmedfrykt i sin reneste form. For å forstå argumentasjonen deres, kan vi se til vår egen hjemmeavlede Christian Tybring-Gjedde. I følge Tybring-Gjedde bunner alle samfunnsproblemer i muslimer. Kaster vi ut muslimene, vil vi få tilbake et utopisk og uskyldsrent samfunn uten arbeidsledighet, kriminalitet, helsekøer, husmangel, og samtidig oppnå lave skatter og bedre velferdsordninger. Det er ikke måte på hva muslimene må stå til rette for her i verdens rikeste land.

Skravlanogpolare

Epic #fail. Skavlan gjør noe han ikke kan.

Alle med en halv hjerne forstår at Tybring-Gjedde er ute på tynn argumentasjon. Men han og hans meningsfeller er overbevis om at muslimenes blotte tilstedeværelse bryter ned samfunnet innenfra uavhengig av hva sunn fornuft og samfunnsanalyser tilsier.

Fremmedgjør 13 % av befolkningen
SD har det samme grunnsynet. Bare mer intenst. Og det er kanskje ikke rart, siden det er flere og mer intense utfordringer knyttet til nettopp svensk innvandringspolitikk. Parer vi dette med en politisk ledelse som nærmest kaller all form for kritikk mot svensk innvandringspolitikk for rasisme, og medier som er lite interessert i å utfordre denne politikken, så har vi et klassisk eksempel på hvordan fremmedgjøre 13 % av velgerne.

Man kan trekke et skille mellom de med lav utdanning som er arbeidsledig eller er i lavtlønnede jobber på den ene siden, og de med høy utdanneing og gode jobber på den andre. De som er arbeidsledige eller har dårlig betalte jobber føler seg skjøvet til side og tråkket på av både innvandrere og den politiske ledelsen. De med høy utdannelse og godt betalte jobber opplever innvandring som et berikende og eksotisk innslag som gir dem artister som Timbuktu og filmer som «Jalla! Jalla!». Samme virkelighet, ulike opplevelser.

Det er intens frustrasjon og avmakt de lavtlønnede og arbeidsløse føler når de mener de ikke blir lyttet til eller forstått av deres folkevalgte. Og de drives inn i SDs åpne fremmedfryktarmer som tilbyr en syndebukk til alle deres problemer: Innvandrere.

Og det var nettopp her Skavlan ble SDs nyttige idiot. Ved å gjøre et så ubehjelpelig intervju, med dårlig oppbygning, for mange avbrytelser, foreldede eksempler og en dårlig skjult forakt for Jimmie Åkesson og hans politiske syn, klarte Skavlan å oppnå det motsatte av det han prøvde på.

Endelig offer igjen
Her hjemme fikk vår nye politiske elite vann på mølla. Endelig kunne FrP klage og syte, noe de ikke har fått gjort siden Siv Jensen skrek «Morna Jens!» i fylla på riksdekkende TV. Endelig kunne eliten innta offerrollen slik de gjorde da de var i opposisjon.

Og offerretorikken lot ikke vente på seg. Det var ikke måte på hvor fælt kosesprogrammet Skavlan er. Sandberg stiller velvillig opp i media og kaller Skavlan «hatefull», og det «verste jeg har opplevd». Tybring Gjedde forteller alle sine facebookvenner at intervjuet med Jimmie Åkesson var så krenkende at han boikotter Skavlan. Til og med den avdankede sytegeneralen Carl I Hagen får sine femten minutter med indignasjon i rampelyset på grunn av denne hendelsen. Alle disse voksne maktmenneskene legger seg bæljende på rygg og lar sin umandighet strømme utover det ganske land.

Og klagene strømmet på til Nrk. Over 2.000 av dem, i følge kringkastingsrådet. Aldri i NrKs historie har så mange klaget på et program. Å trøste å bære! Akk O ve!, jamrer de ca. 2.000 som fortsatt sympatiserer med FrP og fortsatt kaller NrK for Arbeiderpartiets Rikskringkasting, selv om det nå er FrP som sittet med tømmene. For med to år med makten har FrP mistet all sin troverdighet hos flesteparten av sine velgere. Men noen står igjen og drømmer om fordums syting og indignasjon. Deilig å kunne syte litt etter gammalt. Og de syter til kringkastingsrådet alle som en.

Skavlan gjorde bare en dårlig jobb som intervjuer. Det kan skje den beste. Like vel ble konsekvensene av slett arbeid uendelig mye større enn det Skavlan selv hadde klart å forestille seg. I fremtiden bør han holde seg til koseprat og småfrekke insinuasjoner i vant Skravlanstil. Koseprogramleder, bli ved din lest!

La mine fordommer i fred

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Fordommene hjelper oss å navigere i virkeligheten. Ved at vi raskt kan sette et menneske i bås, klarer vi å spare tankekraft. Vi behøver ikke å snuse, spørre og grave. Vi observerer kjapt, og innen få sekunder tror vi at vi vet hvem vi har foran oss.

Vi har alle generelle båser eller kategorier. Disse utgjør et mentalt skjema som er fordommene våre. For hver enkelt bås eller fordom, har vi knyttet visse egenskaper. Vi har markører som klesstil, måten å snakke på, dialekt, ord. Vi kan også sette andre i bås med grunnlag i hvilken bil du kjører, hvilke avis du leser og hvordan du oppfører deg. Alt dette utgjør en helhet som vi setter sammen, og putter det inn i den båsen som er nærmest.

Men som de fleste av oss vet, faller ofte disse forestillingene når man blir kjent med mennesket bak fordommen. Like vel, og like forbannet iherdig, setter vi neste person vi møter inn i en bås. Rett og slett fordi det er enkelt.

Vi har også flere fordommer enn de vi er klar over. For eksempel har du garantert en fordom mot en yrkesgruppe. Hvis du er håndverker har du trolig fordommer mot akademikere, og er du akademiker har du trolig fordommer mot håndverkere. Eller man sier noe sånt som «Typisk amerikaner» eller «Typisk lærer». Den du snakker med vil ofte nikke gjenkjennende. Til og med hvis du selv er amerikaner eller lærer vil du nikke. Vi har med andre ord fordommer også mot oss selv.

Men problemer oppstår når fordommer blir absolutt sannheter. Når man får reaksjoner som fremmedfrykt, rasisme, homohets eller åpent hat mot en gruppe mennesker. Da er vi ute å kjøre. Fordommene våre er der for å strukturere virkeligheten, ikke for å ødelegge den.

Derfor vil jeg noe frimodig påstå at jeg er glad i mine egne fordommer, til tross for at de er overdrevne og stupide. De er der for en grunn. Men så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.