Det var en gang en minister, som gikk til Facebook for å gjøre seg populær. Og populær ble hun. For trollene østenfor Nordkapp og nordenfor Lindesnes likte det hun sa.
Det var en gang en minister, som gikk til Facebook for å gjøre seg populær. Og populær ble hun. For trollene østenfor Nordkapp og nordenfor Lindesnes likte det hun sa.
Erna konge hadde bestemt at at alle skulle være lykkelig i riket. Og for å være lykkelig visste Erna Konge at man trengte en jobb, et sted å bo, trygghet fra fare og trakassering. Og det viktigste av alt: For å virkelig være lykkelig måtte man lære å forstå det kongeriket man hadde kommet til. Erna Konge kalte dette integrering. Og derfor ble statsråden oppnevnt ved kongens bord for å gjøre alle de fremmede i riket lykkelig.
Men ministeren ville ikke gjøre de fremmede som kom til riket lykkelig. Hver dag var hun på Internett og lekte med trollene. Hun ropte utover det ganske land hvor ulykkelig hun ønsket at de som kom til riket skulle få det. Og trollene jublet og danset, alle som en.
Den første dagen ropte ministeren: «Dere skal ikke forvente å bli bært på gullstol, dere som kommer til riket!» Og trollene jublet og danset omkring henne.
Den andre dagen ropte ministeren: «Alle som kommer til riket må drikke seg fulle og spise svinekjøtt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.
Den tredje dagen ropte ministeren: «Dere er godhetstyranner, dere som ønsker de fremmede godt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.
Men så ble de andre folkene i kongeriket lei av ministerens roping. Og mange ropte tilbake. «Slutt å trolle andre mennesker!». Men trollene ble så sinte at de fløy i flint. De truet og hyttet og bannet og forfulgte de som ropte til ministeren. De trollet og trollet og trollet slik at det ikke ble ørens lyd.
Ministeren bare smilte. Så ropte hun utover riket «Typpisk hylekoret å ville åpne grensene til riket slik at alle som vil kan komme inn».
Da sprakk ministeren. Og ut fra edder og galle, oppkast og splittende retorikk steg ministeren forvandlet ut. For hun selv hadde blitt til et troll.
Og om Erna konge ikke enda har klart å stoppet trollene, så trollet ministeren vel enda.
Og snipp snapp snute, så har begynnelsen på slutten begynt.
Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?
Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?
Norge er ikke det annerledeslandet vi selv ønsker å tro at vi er. Også vi subsidierer landbruket vårt, slik som for eksempel EU og USA. Nærmest alle vestlige land gir penger til landbruket i en eller annen form.
Det er stor forskjell mellom de norske bøndenes irritasjon og Monty Pythons bønder i lynsjestemning. Fra «Monty Python and the Holy Grail»
Grunnen til denne velviljen ovenfor eget jordbruk er enkel: De fleste land innser nødvendigheten av å ha en sikker matkilde. På et samfunnsnivå er tilgangen til mat stabiliserende. Historien har vist oss at matmangel er det som antenner kruttet som revolusjoner er laget av. Den Franske revolusjonen startet slik, den Arabiske våren startet slik, og det var også slik muren falt i Berlin.
Ser vi på dagens situasjon er det en økende etterspørsel etter mat i verden. Mye grunnet befolkningsvekst. En annen faktor er at en sterkt voksende middelklasse rundt om i verden ikke lenger er fornøyd med ris og vann i begrensede mengder, men vil ha mer av alt. Det er derfor klokt å ha et jordbruk som kan klare å fø befolkningen.
Tilbake på berget…
Det som er spesielt med jordbruket i Norge er at bøndene er underlagt svært strenge reguleringer, og kan i liten grad selv bestemme hvor mye de skal produsere, eller hvor mye de kan kreve for det de leverer. Dette til tross for at alle bønder er næringsdrivende. Melkeprodukter blir regulert av Tine, Nortura regulerer kjøtt og egg, og prisene på frø, såkorn og kraftfôr reguleres av Felleskjøpet. Det er også strenge reguleringer i form av kvoter. Blant annet er det kvote på hvor mye melk en bonde får levere, og det er kvote på svinekjøtt.
Felleskjøpet, Nortura og Tine skal sørge for et stabilt marked med stabil tilgang og stabile priser. Disse tre aktørene har også et oppdrag å forvalte statens jordbrukspolitikk. Dette er en fornuftig ordning som har gitt oss forbrukere god og stabil tilgang på både kjøtt, korn og melk, samtidig som det har sikret bonden faste priser som gjør det lettere å forutsi hvor mye gården får inn i inntekter og utgifter.
Disse reguleringene blir forhandlet frem i jordbruksoppgjøret mellom staten og bondeorganisasjonene.
På et overordnet nivå gir dette systemet oss mulighet til å tilpasse produksjonen etter behov. Som en konsekvens har Norge et stabilt og trygt landbruk, og vi opplever nærmest aldri tomme butikkhyller.
Ikke lønn for strevet
I følge SSB tjente bøndene i snitt 162 300 kroner (2012) på gårdsdrift, til sammenligning var gjennomsnittsinntekten i 2012 på 363 800 kroner i året. Hvis man ser på tallene fra SIFO, som har beregnet et gjennomsnittlig forbruk på strøm, boutgifter, mat osv, var de årlige utgiftene til en familie på fire i 2012 på 250 750 kroner i året. Det går altså ikke opp skal en familie leve på gårdsdrift alene.
De fleste bøndene henter hovedinntekten sin fra ordinært lønnsarbeid utenom gården. I ekstreme tilfeller kan en bonde jobbe opptil 60 timer uken med gården, uten ferier og fri på helligdager, og det utenom sin vanlige jobb. Til sammenligning har de flestes av oss en arbeidsuke på 37,5 timer, fem ferieuker, og tjener garantert mer enn 162 300 i året. Det er med andre ord slitsomt, tidkrevende og dårlig betalt å være bonde.
Å løfte alle bøndene opp på et fornuftig lønnsnivå vil koste langt mer enn det staten er villig til å tilbyr. Bondeorganisasjonenes eget estimat på 1 500 millioner ekstra i året er trolig et korrekt anslag for å løfte bøndene opp på et norsk lønnsnivå.
Regjeringens misforståtte markedsvridning
Selv om det er småbøndene som er i flertall, har vi bønder som driver storbruk på heltid. Disse må selvfølgelig få en inntjening de kan leve av. Uten disse bøndene ville vi trolig ikke hatt de relativt lave prisen vi har på for eksempel svin og kylling. Her i Norge betaler vi lite for mat i forhold til inntektene våre.
Ved å tilby hele potten til storbøndene, og ikke gi småbøndene en økning, vil Listhaug og regjeringen i effekt gjøre det enda vanskelige å drive de små gårdene som gjerne kjennetegnes av at de leverer kortreist mat, tar naturen til hjelp for å avle frem produktet, eller leverer nisjeprodukter til bondens marked. Disse bøndene er for små og for lite effektive, sett med regjeringens øyner.
Summa summarum
Det hele koker ned til hva vi ønsker av et norsk landbruk: Allsidig og variert, eller ensformig og industrialisert. Regjeringen vil ha det siste. Hva ønsker du?
TenkeTanker 