Uverdighetstyranniet

Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.

For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.

Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.

Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.

Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.

La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.

Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.

Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.

En valgkamp med innestemme?

Endelig er valget over, og vi kan alle nyte at det offentlige ordskifte ikke blir okkupert av partipolitiske propaganda og overdrivelser. Det er endelig rom for å lytte til andre stemmer og se fremover.

La meg være ærlig. Jeg er medlem av arbeiderpartiet. Ikke bare er jeg medlem, men jeg er også aktiv. Under valgkampen har jeg stått på stand og levert materiell i postkassene til folk.

Like vel har jeg en tendens til å gjemme meg når valget treffer oss. Jeg følger ikke debatter hverken på fjernsyn eller radio. Jeg leser knapt aviser. For meg blir det offentlige ordskiftet under valgkampen fordummende og unyansert. De fleste temaene drukner i retorikk og spissformulert vrøvl. En valgkamp er ikke et blivende sted for den som er opptatt av nyanser og balanserte analyser.

Nå vet jeg at valgkamp går ut på å vinne argumentet, og at det er et mål å komme ut av en diskusjon med overtaket. Jeg vet også at i valgkampen er den eneste gangen politikere er klokkeklare i sine uttalelser, mens de resten av tiden gjerne svarer ullent og unnvikende.

Akkurat det kan være befriende. Men retorikken er så massiv og monumental at den reiser seg som en vegg foran andre temaer og stemmer i den offentlige debatten. Det er som om det politiske Norge fortrenger og overdøver alt som ikke er gangelig for deres politiske agenda. Det er vanskelig å finne stemmer som er behagelig å lytte til når valgkampen står på som verst.

Jeg vet at det er et tåpelig ønske, men hva om vi neste gang tar ned ti hakk på retorikken og øker ti hakk på ærlighet og integritet? Hva med å faktisk ta opp de ubehagelige spørsmålene og diskuterer dem på en balansert og fornuftig måte? De ulike partiene burde klare å stå for egne standpunkter uten å måtte skrike høyt og kjøre argumentasjonen til en ytterkant.

Du kan sikkert huske den ene i klassen som skjulte sin egen usikkerhet med å bråke, rope høyt og gjemme seg bort i en sky av støyende ståk. Kanskje du også selv var den eleven. Og kanskje hadde du en lærer som rolig gikk bort til denne eleven, og med rolig og lav stemme fortalte at: «Når du er her inne med de andre må du snakke med innestemme».

Ved neste valg håper jeg at alle politikere snakker med innestemme.