Stikkord: samfunn

IKT i skolen – Hva må til?

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren til å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren for å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

1. Brukervennlig pedagogisk programvare
De pedagogiske programvarene som brukes i skolen  i dag ligger langt tilbake for tjenester som facebook, google disk og andre gratistjenester. De pedagogiske programvarene har en funksjonalitet som man må tilbake til 2004 for å finne tilsvarende.

Med få unntak har de fleste pedagogiske programvarer jeg har vært borti vært vanskelige å bruke, tungvint å administrere og svært tidskonsumerende å sette seg inn i. Når alle disse faktorene samspiller, vil tiden det tar å anvende slike verktøy bli for stor i forhold til analoge verktøy som penn og papir.

Det kanskje verste eksempelet er Itslearning. Itslearning er en digital læringsplattform, en slags facebook for skolen, og har ambisjoner om å bli den viktigste plattformen for læring i norsk og internasjonal skole.

Jeg mener at Itslearning er for dårlig slik det fremstår i dag. Det er for mange klikk, det er for uoversiktlig og ikke minst er hele greiene ganske så foreldet i måten å tenke brukergrensesnitt, altså hvor lett det er å bruke. Det finnes bedre plattformer som gjør de ulike oppgavene itslearning skal gjøre på en bedre og raskere måte.

Fordelen med Itslearning er at det er et sikkert og lukket system, som sørger for at informasjon og resultatene om eleven ikke kommer på avveie. En funksjon som er svært viktig når det gjelder å verne om elevens privatliv, og som ikke er like god hos gratistjenester.

2. Lærerne må få mer tid til IKT
Da mener jeg ikke at vi skal legge mer tid i tillegg til det lærerne allerede har. Da mener jeg at man omdisponerer tiden innenfor rammene som allerede foreligger. Eksempelvis at man tar tiden som er satt av til samarbeid på trinnene, eller tiden som er satt av til å jobbe med andre oppgaver, og bruker den til IKT. Internkurs, samtalegrupper og workshops, supplert med eksterne kurs er gode tiltak som kan være med å hjelpe lærerne til å bruke IKT i undervisningen. 

Det er heller ikke til å skyve under stol at skal man øke bruken av IKT i skolen, er læreren det viktigste leddet mellom eleven og skolen. Ikke flotte ord i læreplanen eller komplisert formulerte direktiv fra departementet og skoleeier. Her er det viktig å få læreren på lag.

3. Implementering
Punkt tre henger egentlig sammen med de to første punktene. Dette siste punktet er nemlig det flotte ordet implementering. For å si det på en litt enklere måte: Alt må legges til rette for at IKT blir en like vanlig del av undervisningen som det skolebøker og tavle er.

Slik det er i dag har lærerne i liten grad eierforhold til bruk av IKT i skolen. Flere lærere føler seg utilstrekkelig i forhold til IKT, andre gir blaffen og ser dette som nok en moteordning fra politisk hold, mens atter andre gjør motstand fordi de ikke ser hvordan programmene kan hjelpe elvene.

Det blir heller ikke satt av tilstrekkelig tid til å jobbe med IKT, dette til tross for at flere og flere av oppgavene som før gikk på papir, som fravær, orden og lese- og regnetester blir digitale.

Selv om maskinparken og utstyret på de fleste norske skolene er i brukbar stand, spiller dette liten rolle når de som skal lede bruken av IKT i undervisningen ikke får tid eller har programvare som er er dugende. Skal lærerne bli motivert, må de oppleve at digitale verktøy forbedrer elevenes læring. Først da kan man begynne å nå målet i læreplanen om å «bruke digitale verktøy«.

Et hjemmeværende dilemma

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Jeg føler så inderlig vel det samme som dem som setter karrieren sin på pause for å være med sine barn. Man ønsker å knytte tette bånd og gi tett oppfølging, slik at ungene blir oppdratt og får den omsorgen som man selv mener er riktig. I det minste er dette grunnen blant den oljefeite middelklassen.

Vi hører jo så mangt om barnehager. Skitne bleier som ikke blir skiftet. For mange barn og for få ansatte. Stressede ansatte som ikke snakker norsk. Lite kontroll med hvem vikarbyråene sender. Noen barnehager minner mer om barnelager hvor hundrevis av små håpefulle presses inn på et lite område for oppbevaring. Man har rett til å være kritisk når det gjelder egne barn.

Noen forskere peker på at det kan være negative sider ved å ha barn i barnehagen. May Britt Drugli, som er professor ved NTNU, legger frem funn i boken sin «Liten i barnehagen» at det er et for høyt stressnivå blant de minste barna i barnehagen. Hun mener også at barnehagen gir våre barn for lite emosjonell omsorg.

På det personlige plan er det vanskelig å finne innvendinger mot at man som ansvarlig voksen tar seg av sine egne barn. Det føles svært naturlig for mange av oss å gjøre nettopp det. Og da prioriterer vi det vi mener er til beste for våre barn. Og for oss selv.

Men flytter vi blikket opp fra vår egne navle, og tar innover oss helheten, tegner det seg et annet bilde.

De aller fleste av oss vil konsumere flere velferdsgoder enn det vi betaler for gjennom skatter og avgifter. Derfor kan man påstå at det er en plikt å betale tilbake ved å stille opp i arbeidslivet. Velger man å bli hjemme, øker man også belastningen på velferdssystemet ved at man tar imot kontantstøtte eller trygdeordninger.

En trend jeg registrer blant venner og bloggere, er at flere og flere godt utdannede ønsker å være hjemmeværende. Men man må da spørre seg: Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?

Konsekvensen av at investeringer feiler, er at samfunnet på sikt må kutte i velferdstilbudet. Oljen kan ikke holde oss flytende i evig tid, spesielt siden vi forbruker velferdsordninger i et heseblesende tempo. Én konsekvens vil kanskje bli at det kuttes i eldretjenestene når du blir gammel. Eller at dine barn eller barnebarn får dårligere utdanning eller mindre helsetjenester.

Allerede nå strammes pensjonsordningene inn fordi vi utdanner oss for lenge og ikke står lenge nok i arbeidslivet for at budsjettet går i balanse. I tillegg står alt for mange av oss i deltidsstillinger. Etter all sannsynlighet er pensjonsinnstramningene bare en begynnelse, hvis vi tar signalene fra Jens Stoltenberg på alvor.

Jeg ser altså fordeler med at man er hjemmeværende, samtidig som jeg ser at det er nødvendig at så mange som mulig jobber ut fra samfunnsøkonomiske hensyn. Vi står altså ansikt til ansikt med et klassisk dilemma som kan uttrykkes slik: Det som er til det beste for enkeltmennesket, er ikke alltid det beste for samfunnet.

Twist & shout

Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.


Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

«Nå skal vi lage en åpen plass her foran kateteret» sier jeg. Elevene i femte klasse ser sløvt opp på meg fra RLE-bøkene. Litt etter litt setter massen seg i gang, og de fremste pultene blir skjøvet ut til sidene. «Alle pultene bakerst skal helt inn til veggen» sier jeg. Og igjen setter massen seg i bevegelse. Noe småprat kommer fra undrende barnemunner. En del spørsmål blir rettet mot meg. Men jeg svarer ikke. Litt spørrende ser elevene mot meg der jeg står ved kateteret. Og det er da, helt plutselig, at jeg kaster en håndfull Twist inn blant elevene.

Først står de der forvitret – nærmest lamslått – før de kvikkeste forstår at her er det godterier å få. Og da – med ett – eksploderer klassen i et forferdelig leven. Små armer og bein hiver seg rundt etter de små innpakkede sjokoladene. Så kommer en ny ladning med Twist fra kateteret, så en ny, så en ny. Helt til twistpakken er tom. Sakte men sikkert faller klasserommet til ro. Det er ikke mer Twist å få.

Noen elever har fått mange Twist, andre elever har fått lite. Det er ikke en rettferdig fordeling av godene. Noen elever er lei seg fordi de har fått feil type Twist, og er i ferd med å få et sammenbrudd. Men løsningen er nær.

«Har alle fått Twist?» spør jeg? De fleste nikker og prater i munnen på hverandre. Noen er ivrig etter å formidle det de har på hjertet. Andre krangler. «Er det noen som ikke har fått Twist?» spør jeg. Jeg får mange svar på en gang: «Jeg har ikke fått den jeg vil ha!» eller «Jeg har ikke fått så mange som den og den!». Noen elever velger å komme til kateteret, og på den måten søke hjelp av meg gjennom kaoset. Andre trekker seg unna, og setter seg på plassen sin. Enten for å surmule eller for å glede seg over Twist-fangsten.

«Nå setter vi pultene på plass, og så setter vi oss ned» klarer jeg etter gjentatt forsøk å få formidlet gjennom all surringen. Etter en stund har alle elevene satt seg. Så kommer beskjeden. «Da må vi bytte med hverandre slik at alle blir fornøyd». Beskjeden er overflødig. Elevene har har forlengs begynt forhandlingene, og Twistbiter bytter hender.

Noen elever løper rundt og er flinke til å bytte, andre sitter stille og venter på at noen skal komme til dem. Noen synes at det er urettferdig at de selv har så mange, og forbarmer seg over dem som har lite. Andre gjemmer unna deler eller hele fangsten og slik får de flere biter.

Andre, unna mitt blikk, bruker Twisten som betalingsmiddel for sosiale gjenytelser og avtaler. Kanskje de kjøper seg noen venner med å gi fra seg Twisten, eller kanskje de får viljen sin når det gjelder hva de skal leke når skolen er slutt.

Et marked har oppstått i klasserommet, valutaen Twist får ulike valører ut fra hvor høyt den enkelte eleven verdsetter sjokoladebiten. En elev liker Kokosbitene og bytter til seg en kokkosbit for en Japp- og en Daimbit. Andre profitterer på dette og forhandler til seg gode betingelser, mens atter andre har sterk rettferdighetssans og vekter en bit for en bit. Andre går for langt og får ikke gjennomslag for bytteprisen sin og må senke kravene til neste handel.

Noen av elevene rører ikke Twisten, men gjemmer disse unna til senere. Andre elever begynner å spise med en gang de får anledning, og stirrer med et lengselsfullt blikk på de tomme Twistpapirene foran seg på pulten. Andre elever sorterer Twisten syrlig i systemer foran seg i den rekkefølgen han eller hun ønsker å fortære disse i.

Når det sluttes av og elevene skal gå hjem er de uten Twist. Da er det en av elevene som tar frem Twisten som er gjemt unna, og deler ut til de som vil ha. Og det uten å ha spist en eneste bit selv. Noen elever tar grådig for seg og går hjem med magen full av sjokolade. Andre takker høflig nei, selv om du ser at de har lyst på mer. Atter andre slikker seg fornøyd rundt munnen etter å forsynt seg av Twisten i gangen, tatt imot ekstra Twist fra medelever som trodde de ikke hadde fått, og begir seg fornøyd hjem og gleder seg til å spise de bitene som er gjemt unna i sekken.

Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

%d bloggere liker dette: