Etter å ha sett de første programmene i Hjernevask hadde håpet at Harald Eia skulle balansere de andre programmene i serien. Men i stede tegner det seg et helt annet mønster. Harald Eia er på et korstog for å bekjempe sitt gamle hovedfag, samfunnsvitenskapen. Retoriske grep hagler. Latterliggjøringen er sterkt til stede. Eia behersker propagandaens kunst godt.
Harald Eia går i strupen på Norske autoriteter. Og det er neppe tilfeldig. Eias forakt for autoriteter ligger helt oppe i dagen. Han legger samfunnsviternes syn til grunn først, før han finner forskere som kan bevise at den eller de forskerne han har satt opp til mannfall blir motbevist. Samfunnsforskerne får ikke presentere sine statistikker eller forskning, mens de opponerende forskerne får fritt presentere detaljerte resultater uten kritiske spørsmål. Både Pedersen og Hernes kan vise til vel så god forskning som de amerikanske og engelske forskerne. og hvorfor har ikke Eia intervjuet norske autoriteter på gener?
Eia tegner konfliktlinjer. Han setter arv opp mot miljø. Og han har gjort seg til talsmann for arv. Dette til tross for at denne måten å tenke på for lengst er pasé. Det er bare de mest ekstreme variantene som avviser det ene eller det andre.
Eia er et firkanhode. Han evner ikke å tenke i grått. For ham er alt svart og hvitt, og hvis det ikke kan plasseres i absolutte og avgrensede bokser, så er det heller ikke interessant å presentere. Det er mye god forskning på forholdet mellom genene våre og hvordan miljøet påvirker utviklingen av disse. Moderate forskere som tegner dynamiske forhold mellom arv og miljø, og som forklarer en gjensidig påvirkning i begge rettinger; samtidig.
For firkanhodet Eia er slik tenkning umulig. Det passer ikke i boksene hans. Dette er forskning som ikke kan brukes til å rettferdiggjøre hans korstog mot storkanonene i norsk samfunnsvitenskap. Og jeg tviler også på at de forskerne som blir brukt til å sable ned de norske forskerne er særlig fornøyd med å bli brukt som ammunisjon. Jeg håper ihvertfall det.
De adelige og kongelige har i århundrer begrunnet en gudegitt gave til å være overlegen andre på grunn av arv. Den Nazitiske ideologien rettferdiggjorde utryddelsen av andre folkeslag på grunn av arv. Det indiske samfunnet har en hel underklasse som er frarøvet alle muligheter til å bevege seg oppover i samfunnet fordi dette er bestemt av arv. Arv er en måte å tenke på som tradisjonelt har blitt misbrukt. Blir vi for lydhøre i forhold til bilogiske og genetiske argumenter, kan vi fort befinne oss i en situasjon der vi både symbolsk og faktisk steriliserer mennesker vitenskapen anser som genetisk mindreverdige.
Og til deg som sitter og rister på hodet over dette argumentet: Den siste av Romfolket som ble tvangssteriliset her i norge, ble sterilisert i 1972. Gener og arv har blitt brukt som rettferdiggjøring av forfølgelse og massedrap. Er det et slikt samfunn vi ønsker? Vi kan ikke tillate oss å bli fanget av genetisk absolutthet. Historien har vist oss at det kan gå fryktelig galt.
Men uansett hvordan man vrir og vender på det, argumenterer og diskuterer: Hvilke samfunn ville du ha valgt? Et samfunn der genene bestemmer hva du blir og hvor langt du kan komme? Eller et samfunn som mener at alle har like genetiske forutsettinger, man må bare legge miljøet til rette?