Jeg skal ha meg en flatTV for å gjøre vår forsømte kjellerstuen om til et underholdningsrom for store og små. Men å anskaffe en ny flatTV har vist seg å være like komplisert som hjernekirurgi, eller deromkring.
I den forbindelse har jeg tatt to turer til Lefdal, fast bestemt på å kjøpe en på forhånd nøye utvalgt flatTV. To ganger har jeg returnert uten noen TV i det hele tatt, flat eller ei.
Den første flatTVen jeg hadde sett meg ut var en LG fra fjorårets sortiment. En helt ok tv, men ikke noe mer enn det. Den manglet en og annen årsaktuell gimmick, men ville gjøre nytten for meg og mitt bruk.
Jeg fikk etter litt møye tak i en selger. Han kunne fortelle at han ikke kunne anbefale den tven jeg hadde bestemt meg for. I stede prøvde han å selge inn en OLEDtv. 10 tommer mindre og 4.000 dyrere. Videre fortalte han varmt om de nye HDR 10 standardene og dolby visual som nå var kommet, og ville være definerende for fremtidens tver. Noe min utvalgte tv manglet.
Etter hvert førte dette til at jeg ikke lenger ville ha den flatskjermen jeg hadde sett meg ut. Problemet var bare at alternativene han ga meg var enten for dyre, for små eller for dårlig innmat. Jeg ga opp og vendte hjem.
Uken etter var det salg på en 60 tommer, det også LG, med alle de riktige benevnelser, kraft og oppskalleringer som tenkes kan. En TV fra mellomsjiktet. Eneste aberet var at den var 5 tommer mindre enn det jeg ønsket. Etter å ha googlet litt fant jeg ut at 60 tommer var greit i forhold til en sitteavstand på mellom 3 og 4 meter. Og som var det jeg trengte til kjellerstua.
Atter en gang mannet jeg meg opp og marsjerte målbevisst inn på Lefdal. Denne gangen ble jeg raskt betjent av blid ung mann med masse energi. Han hadde ganske sikkert tatt et par Redbull for mye.
Han pratet og pratet, han avbrøt meg når jeg forsøkte å stille spørsmål, og han snakket like fort som en auksjonarius.
Han erklærte at mitt valg av TV ikke var et godt valg, og mente videre at dette ikke var et godt tilbud. Han kunne også fortelle at 60 tommer var en ukurant størrelse. Deretter viste han meg en 65′ som var dobbelt så dyr som den jeg hadde bestemt meg for. Ikke bare var den dobbelt så dyr, men den var grunnleggende dårligere på alle aspekter. Med unntak av på et felt: Den hadde en 65 tommer skjerm.
Jeg forstod raskt at han ikke kjente godt nok til flatskjermene han solgte. Det vil si, han var mest interessert i å vise meg hvor brukervennlig og estetisk vakker den var. Metallramme og det hele. Og hvordan menyene fløt! Ach Himmel! Han la ut om brukervennelighet og oppdateringer på Tizen VS Android og Gud vet hva. Jeg forsøkte flere ganger å lede samtalen inn på spesifikasjonene og bildekvaliteten, men ga etter hvert opp.
Til slutt ble jeg ganske irritert, og avbøt at «jeg bryr meg fuck all om hvordan tv’en ser ut. Det jeg bryr meg om er bildekvalitet!».
Det oppstod en slags pinlig stillhet. I det minste for min nyervervede selgervenn å være. Så fortsatte han å prate som før, bare litt saktere.
Med to-åringen i ene handa, og en papirlapp i den andre, tuslet jeg slukøret ut av Lefdal for andre gang på to uker. På papirlappen stod det listet opp tre tilbud på flatskjermer som ikke var aktuelt å kjøpe. Blant annet den jeg hadde bestemt meg for å ta med meg hjem en snau time tidligere.
TenkeTanker 