IKT i skolen – Hva må til?

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren til å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren for å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

1. Brukervennlig pedagogisk programvare
De pedagogiske programvarene som brukes i skolen  i dag ligger langt tilbake for tjenester som facebook, google disk og andre gratistjenester. De pedagogiske programvarene har en funksjonalitet som man må tilbake til 2004 for å finne tilsvarende.

Med få unntak har de fleste pedagogiske programvarer jeg har vært borti vært vanskelige å bruke, tungvint å administrere og svært tidskonsumerende å sette seg inn i. Når alle disse faktorene samspiller, vil tiden det tar å anvende slike verktøy bli for stor i forhold til analoge verktøy som penn og papir.

Det kanskje verste eksempelet er Itslearning. Itslearning er en digital læringsplattform, en slags facebook for skolen, og har ambisjoner om å bli den viktigste plattformen for læring i norsk og internasjonal skole.

Jeg mener at Itslearning er for dårlig slik det fremstår i dag. Det er for mange klikk, det er for uoversiktlig og ikke minst er hele greiene ganske så foreldet i måten å tenke brukergrensesnitt, altså hvor lett det er å bruke. Det finnes bedre plattformer som gjør de ulike oppgavene itslearning skal gjøre på en bedre og raskere måte.

Fordelen med Itslearning er at det er et sikkert og lukket system, som sørger for at informasjon og resultatene om eleven ikke kommer på avveie. En funksjon som er svært viktig når det gjelder å verne om elevens privatliv, og som ikke er like god hos gratistjenester.

2. Lærerne må få mer tid til IKT
Da mener jeg ikke at vi skal legge mer tid i tillegg til det lærerne allerede har. Da mener jeg at man omdisponerer tiden innenfor rammene som allerede foreligger. Eksempelvis at man tar tiden som er satt av til samarbeid på trinnene, eller tiden som er satt av til å jobbe med andre oppgaver, og bruker den til IKT. Internkurs, samtalegrupper og workshops, supplert med eksterne kurs er gode tiltak som kan være med å hjelpe lærerne til å bruke IKT i undervisningen. 

Det er heller ikke til å skyve under stol at skal man øke bruken av IKT i skolen, er læreren det viktigste leddet mellom eleven og skolen. Ikke flotte ord i læreplanen eller komplisert formulerte direktiv fra departementet og skoleeier. Her er det viktig å få læreren på lag.

3. Implementering
Punkt tre henger egentlig sammen med de to første punktene. Dette siste punktet er nemlig det flotte ordet implementering. For å si det på en litt enklere måte: Alt må legges til rette for at IKT blir en like vanlig del av undervisningen som det skolebøker og tavle er.

Slik det er i dag har lærerne i liten grad eierforhold til bruk av IKT i skolen. Flere lærere føler seg utilstrekkelig i forhold til IKT, andre gir blaffen og ser dette som nok en moteordning fra politisk hold, mens atter andre gjør motstand fordi de ikke ser hvordan programmene kan hjelpe elvene.

Det blir heller ikke satt av tilstrekkelig tid til å jobbe med IKT, dette til tross for at flere og flere av oppgavene som før gikk på papir, som fravær, orden og lese- og regnetester blir digitale.

Selv om maskinparken og utstyret på de fleste norske skolene er i brukbar stand, spiller dette liten rolle når de som skal lede bruken av IKT i undervisningen ikke får tid eller har programvare som er er dugende. Skal lærerne bli motivert, må de oppleve at digitale verktøy forbedrer elevenes læring. Først da kan man begynne å nå målet i læreplanen om å «bruke digitale verktøy«.

Kampen om klasserommet

I kampen om å bestemme i klasserommet er læreren satt på sidelinjen. Det er på tide at vi lærere reiser oss, og med klar og tydelig stemme forteller hvor skapet skal stå.

I kampen om å bestemme i klasserommet er læreren satt på sidelinjen. Det er på tide at vi lærere reiser oss, og med klar og tydelig stemme forteller hvor skapet skal stå.

Det tar minst fire år med høyere utdanning å bli lærer. De fleste av oss har flere år på skolebenken enn det. Vi har studert ulike teorier om hvordan læring foregår, og hva ulike teoretikere mener er god læring. Vi har lært hvordan jobbe systematisk med læring innen de ulike fagene.

Til slutt sitter vi igjen med en lang og grundig utdanning som gir oss kunnskap og bredde innen de ulike fagene, hvordan gjennomføre en undervisningsøkt, hvordan planlegge et undervisningsår og hvordan lære bort fag.

I lærerutdanningen går studentene gjennom en utsilingsprosess. En allmennlærer begynner med praksis allerede det første studieåret. Gjennom alle praksisperiodene følges studenten opp av praksislærer, som melder tilbake til høyskolen eller universitetet om gjennomføringen og dugelighet. Svært mange studenter får seg en nesestyver i møte med skolehverdagen. Andre finner ut at å være lærer ikke er deres karrierevei, og begynner på et annet utdanningsløp. I seg selv er ikke dette uvanlig. Men forskning viser at at ca. 30 % av de som begynner på lærerutdanningen hopper av underveis.

Når vi er ferdig utdannet vil de fleste av oss jobbe flere år i vikariater, hvor de som ikke trives som lærer finner seg andre yrker. Å være lærer er såpass krevende at 1|3 av de som begynner på en slik karrière slutter innen fem år. Statistisk sentralbyrå hevder at det er så mange som 50.000 mennesker med lærerutdanning som ikke jobber i skolen. Det er en hard og tung vei å bli lærer. Bare det burde vært et kvalitetsstempel.

De som blir igjen i yrket står i klasserommet hver eneste dag og leder læringsprosesser. Mange lærere tar også tilleggsutdanning innen ulike fag for å øke kvaliteten på sin egen undervisning.

Vi går på kurs, planlegger, utveksler kunnskaper og ideer og perspektiver rundt det som skjer i klasserommet. Etter hvert danner det seg en kompetanse som vi tar med oss videre i vårt virke.

Til tross for vår lange utdanning, utsilingsprosess og erfaring, får vi ikke utøve vår profesjon slik vi mener best. Klasserommet okkuperes av pedagogiske døgnfluer, politisk toskeskap og en overivrig skoleeier.

De ulike aktørene innfører kontrollregimer, dokumentasjonskrav, styringsverktøy, pedagogiske verktøy og gudene vet hva som skal inn i klasserommet. Alle disse tiltakene, velmenende eller ideologiske, tar tid fra undervisning av fag.

I rapporten fra tidsbrukutvalget som kom ut i 2009, ønsket lærerne mer tid til å planlegge undervisningen. I tillegg ønsket lærerne å bruke mindre tid på møter om skolen som helhet og mindre tid på dokumentasjon. Våre ønsker har ikke blitt hørt.

Forskning på skole fremhever blant annet at læreren er en avgjørende faktor for barns læring. Dette er gammelt nytt for oss lærere. Det sier seg selv at dyktige læreren er avgjørende for barns læring. Den store guruen inne pedagogikk, John Hattie, har laget en studie basert på over 800 metastudier hvor han rangerer hvilke faktorer som spiller størst rolle for læring i skolen. De faktorene som går på læreren er høyt rangert i Hatties analyse.

Her i Norge er dette et poeng skoleforskeren og professor Thomas Nordahl formidler. Han vektlegger lærerens kunnskap om fagene og kvaliteten på læreren som viktig.

Det er derfor merkelig at læreren ikke får lede sitt eget klasserom i den norske skolen. Styrk heller lærernes kompetanse og vis oss tillit til at vi som kan faget og kjenner elevene faktisk er de som er best egnet til å ta ledelsen.

Aktiviteten i klasserommet dikteres av alt annet enn læreplanen for fag og lærerens faglige kunnskap. Nasjonale prøver, PISA og TIMSS blir servert fra nasjonalt plan. Skoleeiere har kanskje egne testverktøy og metoder som de pålegger oss å bruke. Det er til slutt ikke rom for annet enn testing, måling og veiing av elevene. I tillegg kommer det pålegg om antimobbeprogram og andre velmenende tiltak som fører til at vi må endre den ordinære undervisningen for å blidgjøre politikere og skoleeiere.

Politikere og  skoleeier kan på sin side slå seg fornøyd på brystet og si: «Se her hvor flink jeg er til å dokumentere og teste». Men det eneste man oppnår er å stykke opp og ta tid bort fra de faglige aktivitetene i klasserommet. Det blir ikke god læring av sånt.

Det mest graverende eksempelet på dette er fra 5. mars i år, da opplæringsutvalget i Rogaland fylkeskommune vedtok anonym retting av prøver i videregående skoler.

Med et pennestrøk fjernet fylkespolitikerne muligheten til pedagogisk bruk av karakter, og en mulighet til å styre elevens læringsprosess. I tillegg viste fylkespolitikerne helt tydelig at de ikke har tiltro til at lærere setter karakterer etter prestasjon, men etter den såkalte trynefaktoren.

Slik mistillit er tung å bære, og endelig reiste lærerne i Rogaland seg og tok til motmæle. 1.000 underskrifter på et opprop med krass kritikk av vedtaket ble sendt fra Utdanningsforbundet til fylkespolitikerne. Men det kom for sent. Det er helt tydelig at politikerne ikke lytter til oss som sitter med kompetansen og praksisen. Vi skal ikke stå med lua i hånden og tynt be om audiens, vi skal kreve å bli lyttet til.

Skolen må endre kurs. Skolen må igjen ha eleven i sentrum. Og den beste måten å gjøre dette på er å la læreren gjøre jobben sin. Vi er møtepunktet mellom elev, politikernes visjoner, foreldre og skoleeiers ønsker. Det er vi som er selve bærebjelken i undervisningssystemet og den viktigste aktøren for dine barns læring. Det er vi som sitter på kunnskapen og kjenner elevene. Det er derfor vi som må styre klasserommet. Ikke hvem som helst andre med interesse i skolen. 

Lærere må på sin side engasjere seg politisk og yte innflytelse på beslutningstakere for å få tilbake kontrollen i klasserommet. I tillegg må fagforeningene som Utdanningsforbundet og Lektorlaget sterkere på banen og yte press for å hindre detaljstyring av lærerens virke.

Helt til slutt en beskjed til skoleeiere og politikere: Spør oss lærere hva vi trenger for å gjøre jobben vår. Ikke fortell oss hvordan vi skal utøve vår egen profesjon. Den veien du har valgt for skolen er dømt til å mislykkes, ene og alene fordi du ignorerer den viktigste faktoren for å få til en god skole: Læreren.

—————

Kilder:
Regjeringen: rapport fra tidsbrukutvalget 2009
http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Grunnskole/Tidsbrukutvalget/Rapport_Tidsbrukutvalget.pdf

Arbeidsmarkedet for lærere og førskolelærere fram mot år 2035 – SSB.no
http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/arbeidsmarkedet-for-laerere-og-forskolelaerere-fram-mot-aar-2035

1000 lærere mot anonym retting – utdanningsforbundet.no
http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Videregaende/Andre-artikler/1000-larere-mot-anonym-retting/

Én av tre ferske lærere dropper ut av yrket – NRK.no
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10934471

– Bedre lærere avgjørende – forskning.no
http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207552

Tre av ti lærerstudenter dropper studiet – BT.no
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tre-av-ti-larerstudenter-dropper-studiet-2864646.html#.UWWzT7WppLk

Hattie, John (2009): Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analysis relating to achievement. Routledge

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)