Stikkord: sorg

Min far døde her i november etter lang tids sykdom. Jeg var heldig og fikk besøke ham bare dager før han døde.

Da vi satt oppi dette, jeg og de andre pårørende, kjente jeg på en sorg jeg ikke hadde kjent før. En sorg som føltes naturlig.

For fars død var ventet. Faktisk fikk vi beholde ham nesten ett år mer enn vi skulle. Så det var også en takknemelighet i sorgen. For det kunne vært så mye tidligere og så mye verre.

De andre gangene nære har dødd, har det vært uventet. Da min mormor døde, kom det som lyn fra klar himmel. Hun var gårdbruker og døde praktisk talt i fjøset mens hun tok morgenstellet. Døden hennes var uventet og brå.

Jeg kan minnes sorgen da jeg fikk vite det. Suget i magen som ville trekke meg ned i jorden. Den desperate sorgen av å vite at jeg ikke fikk se mormor igjen. Sorgen var uendelig vond. Som du sikkert forstår var jeg glad i mormor. Hun som aldri mistet troen på meg.

Med min far var det annerledes. En lang prosess med kun en utvei. Han hadde kreft på bukspyttkjertelen.

Da vi like før julen 2014 fikk vite at far var syk, var prognosene to måneder. Det var et hardt slag. Jeg visste jeg måtte komme meg av gårde og si farvel. Men fikk ikke tid før i januar eller februar på grunn av nyfødt barn. Livet er rart sånn. Et liv ble tent, et annet var i ferd med å slukkes. Jeg trodde jeg ikke ville rekke ham.

Jeg fikk pakket kone og unger og satt oss på flyet. Far fikk hilse på sitt nyeste barnebarn, vi fikk tatt farvel. Jeg tror vel ingen av oss tenkte at vi kom til å treffes en gang til, selv om vi avtalte ny visitt på tidlig vår.

Men det gjorde vi. Og når sommeren kom var han frisk nok til å komme på besøk til Bergen. Men det kostet ham.

En gang i sommer eller tidlig høst spredte kreften seg.

Gjennom hele prosessen var far ut og inn av sykehuset med ulike komplikasjoner og behandlinger. Og for hver gang han ble innlagt, økte sannsynligheten for at han ikke kom ut igjen i live.

Så i november kom telefonen. Sykehuset var helt tydelig på at pårørende burde komme straks. Dagen etter satt min søster og jeg på flyet østover. Min far lå for døden.

Hver gang min far og jeg traff hverandre var det som om det var den siste. Jeg husker samtalene vi hadde som fine og nære. Hver gang vi skilte lag lå det en dyp uro og en inderlighet da vi med ord sa på gjensyn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi indirekte tok farvel med hverandre.

At far døde var ventet. At han levde så lenge med sykdommen som han gjorde var uventet. Men når jeg sørger nå er det ikke en vond sorg. Det er en sorg som føles riktig. Det er ikke den desperate fortvilende sorgen jeg kjenner på. Det er en sorg som er fylt opp med tristhet og savn, uten at den river i hjertet og i sjelen.

Vi fikk tatt et siste farvel. Denne gangen var det uten forbehold. Uten håp om flere gjensyn. Denne gangen var det endelig.

Etter det site besøket gikk jeg hjemme og surret. Jeg ventet på dødsbudskapet. Tankene var fragmenterte. Jeg var ute av stand til å gjøre noe som helst fornuftig eller ufornuftig.

To dager etter at jeg kom hjem fra mitt siste besøk ringte min søster. Far var død.

Jeg satt helt stille. Kanskje ett minutt. Kanskje ti. Kanskje femten. Jeg vet ikke. Så reiste jeg meg opp. Gikk ned i kjelleren, og fortsatte å male der jeg sluttet dagen jeg fikk vite at far lå for døden.