Myter om lærerenes arbeidstid

I forbindelse med konflikten mellom KS og lærerne er det behov for å rydde opp i en del myter om lærerens arbeidstid.

I forbindelse med konflikten mellom KS og lærerne er det behov for å rydde opp i en del myter om lærerens arbeidstid. 

Myte: Lærerne streiker fordi de ikke vil jobbe 7,5 timer dagen som andre folk
Feil. Lærerne jobber allerede mer enn 7,5 timer dagen. De sa nei til å binde opp tiden sin på skolen i 7,5 timer dagen. I dag velger lærerne selv hvor de jobber utenom undervisning og fastsatt møtetid.

Myte: Lærerne sa nei til avtalen fordi det ikke er plass til dem på arbeidsværelsene
Feil – Lærerne stemte nei til forslaget for å beholde råderetten over egen tid. Men det er riktig at lærerne har unntak fra Arbeidsmiljøloven og forskriften om at arbeidsplassen skal være på over 6 kvadratmeter. Dette unntaket er der på grunn av hjemmekontor, og at arbeidsdagen blir tilbragt i klasserommet. Dette unntaket vil forsvinne når lærerene får bundet opp tiden sin til arbeidsplassen. Da er det flere skoler som ikke kan gi lærerne arbeidsplass på over 6 kvadratmeter. (Takk til @tekstdoktor for denne myten)

Myte: Lærere har så mange ferier, jeg forstår ikke hvorfor de syter
Feil – Det er elevene som har ferie. Lærerne avspaserer oppspart tid.

Myte: Læreren har jo så lang sommerferie
Feil – Læreren har mindre sommerfeie enn de fleste. De har 4 ukers ferie, mens de fleste andre har 5. Grunnen til at lærerne får syv-åtte ukers sammenhengende fri om sommeren er at 4 uker er den lovpålagt ferien, mens 3-4 uker er oppspart avspasering. Læreren kan heller ikke selv velge hvor ferien skal legges.

 Jeg håper du kan hjelpe meg med å gi meg noen myter jeg ikke har her, eller korrigeringer til svarene mine. Send meg e-post toger.fimreite@gmail.com eller skriv en kommentar.

Derfor stemte jeg nei, Utdanningsforbundet

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Grunnene til at jeg er for muligheten til å binde lærernes tid er mange. Men én av dem handler om tilgjengelighet. Å være tilgjengelig for elever, foreldre og for skoleledere innenfor en gitt tidsperiode tror jeg vil være til hjelp for alle, læreren inkludert. Man kan da kreve at henvendelser fra foreldre, kommune eller leder kommer mellom åtte og fire på hverdager. Ikke klokken ti om kvelden på en søndag.

En annen grunn er at hvis læreren må være på arbeidsplassen sin i 7,5 timer dagen, vil det tvinge seg frem krav om bedre innemiljø og større plasser med færre lærere per kontor. Slik det er nå vil arbeidsmiljøloven føre til at skolene raskt får pålegg av arbeidstilsynet å utbedre og tilrettelegge. Det er også verdt å merke seg at skolene er unntatt en del regler i arbeidsmiljøloven fordi læreren har den tidsordningen de har. Når man binder lærerne til arbeidstedet i normal arbeidstid, faller disse unntakene bort. De fleste skolene slipper ikke unna en renovering eller en oppgradering av arbeidsplassene. For lærernes del er dette bra, for KS trolig ikke like bra.

Den tredje grunnen er at dette er en endring som har presset seg frem i mange år allerede, og det er et behov for å rydde opp i et komplisert regelverk med ulik vekting av tid. Læreryrket har forandret seg mye de siste årene. Skolen har gått til å bli målstyrt, foreldre stiller høyere krav til skolen, skolen har blitt til en hierarkisk organisasjon med mellomledere, og politikerne skal på død og liv detaljstyre og overvåke.

På toppen av dette har vi reformkåte politikere som hele tiden skal påtvinge sine kunnskapsløse tåkevisjoner, og måle og teste det som skjer i skolen. Alle endringene tilsier at både skolen og lærerne er tjent med at lærere har kjernetid som er bundet opp mot skolen for å stå sterkere mot de kreftene som ønsker å rive skolen sønder og sammen.

En forutsetning for at jeg er for at lærerne må være på skolen i opptil 7,5 timer, er at de like vel får muligheten til å ha hjemmekontor. Da slipper læreren å forhandle om hun skal få avspaseringstimer eller ikke. Det blir ryddigere for alle parter. Møter utenom denne tiden, og som ikke er avtalefestet, må kompenseres. Altså en ordning som er ganske lik den lærerne har i dag.

Like vel stemte jeg nei til avtalen. Grunnen er enkel: Når man gir fra seg sitt viktigste gode, da må man kunne forvente noe igjen. Det er tross alt vanlig ved de fleste transaksjoner at når man gir fra seg noe, så får man noe tilbake med tilsvarende verdi.

Avtalen som ble forhandlet frem følger ikke dette prinsippet, men vitner heller om en overlegen stormakt som ydmyker en allerede bekjempet fiende. Avtalen blir spesielt pinlig med tanke på at dette årets lønnstillegg ble forhandlet frem ved sist streik i 2012. Lærerne er altså forventet å gi fra seg noe med høy verdi uten å be om å få noe tilbake.

I tillegg kan man også undre seg over at KS, som vil mangle lærere i fremtiden, og som allerede nå har problemer med å skaffe lærere i distriktene, ikke har stilt seg følgende spørsmål: Hvordan skal man få folk til å bli i yrket, for ikke å snakke om å rekruttere nye, hvis man fjerner en av de få godene som lærerne nyter? Jeg tror at Erna Solberg kan se langt etter drømmelæreren sin hvis avtalen går igjennom. Enten ved at den vordende drømmelæreren velger en annen utdanning, eller den allerede etablerte drømmelæreren pakker sammen notatbøkene sine og tar seg over i et annet yrke. Et dårligere PR-stunt skal man lete lenge etter.

Jeg håper for alle læreres del at det blir et nei i uravstemningen. Da gjenstår det bare for Utdanningsforbundet å sette seg ned med KS og ta en ny forhandling. Forhåpentlig vis vil forhandlerne på begge sider av bordet forstå at lærerne ikke lett gir fra seg den viktigste goden hun har. Men det burde de ha forstått for lenge siden.

Frustrerte småbønder

Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?

Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?

Norge er ikke det annerledeslandet vi selv ønsker å tro at vi er. Også vi subsidierer landbruket vårt, slik som for eksempel EU og USA. Nærmest alle vestlige land gir penger til landbruket i en eller annen form.

Det er stor forskjell mellom de norske bøndenes irritasjon og Monty Pythons bønder i lynsjestemning. Fra «Monty Python and the Holy Grail»

Grunnen til denne velviljen ovenfor eget jordbruk er enkel: De fleste land innser nødvendigheten av å ha en sikker matkilde. På et samfunnsnivå er tilgangen til mat stabiliserende. Historien har vist oss at matmangel er det som antenner kruttet som revolusjoner er laget av. Den Franske revolusjonen startet slik, den Arabiske våren startet slik, og det var også slik muren falt i Berlin.

Ser vi på dagens situasjon er det en økende etterspørsel etter mat i verden. Mye grunnet befolkningsvekst. En annen faktor er at en sterkt voksende middelklasse rundt om i verden ikke lenger er fornøyd med ris og vann i begrensede mengder, men vil ha mer av alt. Det er derfor klokt å ha et jordbruk som kan klare å fø befolkningen.

Tilbake på berget…
Det som er spesielt med jordbruket i Norge er at bøndene er underlagt svært strenge reguleringer, og kan i liten grad selv bestemme hvor mye de skal produsere, eller hvor mye de kan kreve for det de leverer. Dette til tross for at alle bønder er næringsdrivende. Melkeprodukter blir regulert av Tine, Nortura regulerer kjøtt og egg, og prisene på frø, såkorn og kraftfôr reguleres av Felleskjøpet. Det er også strenge reguleringer i form av kvoter. Blant annet er det kvote på hvor mye melk en bonde får levere, og det er kvote på svinekjøtt.

Felleskjøpet, Nortura og Tine skal sørge for et stabilt marked med stabil tilgang og stabile priser. Disse tre aktørene har også et oppdrag å forvalte statens jordbrukspolitikk. Dette er en fornuftig ordning som har gitt oss forbrukere god og stabil tilgang på både kjøtt, korn og melk, samtidig som det har sikret bonden faste priser som gjør det lettere å forutsi hvor mye gården får inn i inntekter og utgifter.

Disse reguleringene blir forhandlet frem i jordbruksoppgjøret mellom staten og bondeorganisasjonene.

På et overordnet nivå gir dette systemet oss mulighet til å tilpasse produksjonen etter behov. Som en konsekvens har Norge et stabilt og trygt landbruk, og vi opplever nærmest aldri tomme butikkhyller.

Ikke lønn for strevet
I følge SSB tjente bøndene i snitt 162 300 kroner (2012) på gårdsdrift, til sammenligning var gjennomsnittsinntekten i 2012 på 363 800 kroner i året. Hvis man ser på tallene fra SIFO, som har beregnet et gjennomsnittlig forbruk på strøm, boutgifter, mat osv, var de årlige utgiftene til en familie på fire i 2012 på 250 750 kroner i året. Det går altså ikke opp skal en familie leve på gårdsdrift alene.

De fleste bøndene henter hovedinntekten sin fra ordinært lønnsarbeid utenom gården. I ekstreme tilfeller kan en bonde jobbe opptil 60 timer uken med gården, uten ferier og fri på helligdager, og det utenom sin vanlige jobb. Til sammenligning har de flestes av oss en arbeidsuke på 37,5 timer, fem ferieuker, og tjener garantert mer enn 162 300 i året. Det er med andre ord slitsomt, tidkrevende og dårlig betalt å være bonde.

Å løfte alle bøndene opp på et fornuftig lønnsnivå vil koste langt mer enn det staten er villig til å tilbyr. Bondeorganisasjonenes eget estimat på 1 500 millioner ekstra i året er trolig et korrekt anslag for å løfte bøndene opp på et norsk lønnsnivå.

Regjeringens misforståtte markedsvridning
Selv om det er småbøndene som er i flertall, har vi bønder som driver storbruk på heltid. Disse må selvfølgelig få en inntjening de kan leve av. Uten disse bøndene ville vi trolig ikke hatt de relativt lave prisen vi har på for eksempel svin og kylling. Her i Norge betaler vi lite for mat i forhold til inntektene våre.

Ved å tilby hele potten til storbøndene, og ikke gi småbøndene en økning, vil Listhaug og regjeringen i effekt gjøre det enda vanskelige å drive de små gårdene som gjerne kjennetegnes av at de leverer kortreist mat, tar naturen til hjelp for å avle frem produktet, eller leverer nisjeprodukter til bondens marked. Disse bøndene er for små og for lite effektive, sett med regjeringens øyner.

Summa summarum
Det hele koker ned til hva vi ønsker av et norsk landbruk: Allsidig og variert, eller ensformig og industrialisert. Regjeringen vil ha det siste. Hva ønsker du?

Derfor streiker lærerne

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Lærere skal i snitt jobbe 43,5 timer i uken, mot en normal arbeidsuke på 37,5 timer uken. Denne ordningen ble innført slik at lærerne skulle få avspasere når elevene hadde ferie. Personlig opplever jeg at det nærmest er umulig å komme under 43,5 timer uken. Og når avspaseringsukene kommer, er dette kjærkomne pusterom hvor jeg kan senke skuldrene, tenke meg om, og endre og tilpasse min egen undervisning.  Å være lærer er mer en livsstil enn en jobb.

Lærernes hverdag har blitt mer og mer hektisk. Det blir mye dokumentarbeid som stjeler tid fra det som skjer i klasserommet. Undervisning blir skviset til fordel for byråkratiske oppgaver, dokumentasjonskrav og kontrollregimer. Den tapte undervisningen tar vi igjen med stress og egen fritid. Som lærer må jeg prioritere: Skal tiden jeg bruker som byråkrat tas igjen ved å bruke mindre tid på undervisningen, eller skal jeg bruke noen timer ekstra av min egen fritid? For de fleste lærere blir svaret fritiden.  Våre tilmålte 43,5 timer uken er ikke nok å fylle postene som både byråkrat og lærer.

Vår arbeidsgiver ønsker å fjerne fleksibiliteten og hjemmekontortiden til lærerne. De ønsker at vi skal sitte mest mulig på skolens overfylte arbeidsværelser og binde opp nærmest alle våre 43,5 timer i tilstedetid og planleggingsdager. Ser vi på utviklingen andre steder i arbeidslivet, er det utstrakt bruk av fleksitid og hjemmekontor. Derfor er det svært forvirrende at arbeidsgiveren vår ønsker å binde opp tiden vår til arbeidsplassen.

Samtidig er det et uttalt satsingsområde at vi trenger flere lærere. Blant annet har Utdannings- og forskningsdepartementet en rekrutteringskampanje gående på fjerde året som tar sikte på å rekruttere lærere. Dette fordi Statistisk sentralbyrå spår at vi i 2020 vil mangle 18 000 lærere. Ved å fjerne lærerne sine opparbeidede goder, og sørge for at vi ligger bak i lønnsveksten med 2,5 % i forhold til andre kommunalt ansatte, er det lite trolig at vi klarer å rekruttere nok lærere eller beholde de som allerede er i jobb.

De unge er ikke dumme.  De har mange muligheter, og de fleste barn og unge med litt empati klarer å forstå at å være lærer er et svært krevende yrke. Det må med andre ord være goder som lønn, avspaseringsordninger og gode arbeidsbetingelser som er med på trekke de unge og driftige til læreryrket. At det å være lærer trolig er verdens mest spennende yrke er i seg selv ikke nok.

De fleste er enige om at det å være lærer er en viktig oppgave. Både grasrota, embetsverket og politikere uttaler at man må styrke læringen, lærere, lærerutdannelsen og skolen. Utdannings- og forskningsdepartementet  forsøker å rekruttere nye kloke hoder fordi vi i fremtiden vil mangle lærere. Samtidig ønsker arbeidsgiveren vår å fjerne goder som avspaseringsordninger og hjemmekontor, nekte oss en normal lønnsvekst, og ilegge oss flere byråkratiske oppgaver. Det er med bakgrunn i dette at jeg tror vi lærere nå tar vårt ansvar som pedagoger: Vi må lære stat og kommune å legge to og to sammen.